Thomas Tvedt (31) synes det er trist at han blir behandlet annerledes

Denne vinteren og våren har Thomas Tvedt (31) briljert på «The Voice»-scenen. Rogalendingen har imponert dommerne, og også seerne som har sendt han til finalen av sangkonkurransen.

Thomas er den første blinde deltakeren som har deltatt i den norske versjonen av «The Voice». Selv om talentet bør tale for seg, innser Tvedt at han trolig vil bli husket blant TV-seerne på grunn av synshemmingen sin.

– Med en gang du ikke ser, tenker folk at du er så utrolig spesiell, bare på grunn av det. Men jeg har ikke lyst til å bli kjent fordi jeg ikke ser. Det er jo forhåpentligvis fordi jeg synger fint, uttalte han da han gjestet «God morgen Norge» sammen med søsteren Lotte.

En eventyrhistorie

Thomas er en av få i landet som jobber med ekkolokalisering. Han lager klikkelyder med tungen og bruker ekkoet fra klikkene til å danne seg bilder av hva som er rundt ham.

– Mange tenker nok intuitivt at de andre sansene forsterkes hos en som ikke kan se, for eksempel ved at vedkommende hører bedre enn andre. Det stemmer for så vidt ikke, men det er klart at en som er blind vil bruke hørselen mer aktivt enn andre. Jeg tror likevel det er få seende som er klar over hvordan hørselen konkret kan utnyttes bedre, forklarer han.

Tvedt ble selv klar over mulighetene ekkolokalisering gir ved en tilfeldighet da den verdensledende eksperten i ekkolokalisering, Daniel Kish, var på norgesbesøk.

– Kish foreleste for synspedagoger, og andre fagpersoner som jobber med blinde; de aller fleste selv seende. Jeg var tilfeldigvis der, og det slo meg hvor merkelig det var at foredraget kun var annonsert for fagfolk, og ikke også for blinde som kunne ha hatt enormt stor nytte av det.

Tvedt opplevde selv at foredraget var med på å endre hverdagen hans. Han begynte etter hvert på en instruktørutdannelse i ekkolokalisering ledet av Kish, som han fullførte høsten 2022.

Han er den femte personen i verden og den første i Nord-Europa som kan kalle seg sertifisert instruktør i sosioperseptuell navigering.

– Det var en eventyrhistorie egentlig. Det var ikke fordi jeg ville begynne å undervise i ekkolokalisering, men fordi jeg ville lære det selv. Jeg syntes det var rart at blinde i Norge ble fratatt muligheten til å lære ekkolokalisering fordi det ikke fantes noen som underviste i det.

Tidkrevende

Selv beskriver han det som både enkelt og krevende å lære seg.

– I likhet med mange som ikke ser, brukte jeg det nok uten at jeg skjønte at jeg gjorde det. Jeg har nok trent hørselen mye mer enn andre, fordi jeg har vært nødt til det. Hvis jeg ikke følger med, så kan jeg dø – bokstavelig talt. Hvis jeg for eksempel ikke hører etter i trafikken, kan det gå skikkelig galt, forteller han.

Det tok lang tid å bli god, men enda lenger tid å lære det bort. I dag underviser han til de som måtte ønske det, først og fremst rundt omkring på skoler.

– Det tok ikke lang tid før jeg begynte å forstå hvordan lyd kan gjøre det mulig å «se» seg rundt, men det er klart at det er noe helt annet å skulle lære det bort til andre.

Blir behandlet annerledes

Thomas ble født blind. Å vokse opp uten syn beskriver han som kjempenormalt. Det var først etter hvert som han vokste til at han forstod at det var noe uvanlig.

– Da jeg begynte på barneskolen, slo det meg mer og mer at det var ting de andre gjorde som jeg ikke kunne eller turte. Jeg husker for eksempel godt da de andre begynte å spille fotball, og jeg innså at det var et felleskap jeg aldri kunne bli en del av.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Også måten andre forholdt seg til ham på, fikk Tvedt etter hvert til å innse at han skilte seg ut fra andre.

– Folk - særlig voksne - behandlet meg annerledes enn de andre barna. Det var ingen av dem som var slemme, men de grep stadig inn i livet mitt, enten det var ved å hindre at jeg gjorde noe de mente var farlig for meg, men ikke for andre barn, eller ved å snakke om hvor synd det var på meg. Slik er det dessverre fremdeles.

– Skjer hele tiden

Tvedt opplever ofte at fremmede gjerne vil tilby hjelp, men kanskje uten å tenke over om han har behov for det.

– Det skjer hele tiden. Folk ser en som ikke kan se, og tenker «Æææ, skal han gjøre dette? Det kommer ikke til å gå bra, så nå må jeg gripe inn». Det er veldig hyggelig tenkt, men det ville vært mye bedre om de heller spurte meg om jeg har behov for hjelp heller enn å hoppe rett inn i situasjonen.

Thomas bruker til vanlig hvit stokk, og har god kontroll på hvor det er trygt for ham å bevege seg.

– Jeg drar jo ikke til steder der det er farefullt for meg å gå, uten å ta mine forholdsregler. Jeg går heller ikke ut i verden og satser på at jeg skal rekke å komme på jobb ved at tilfeldig forbipasserende skal hjelpe meg på veien, men lager meg heller gode planer for hvordan jeg skal få det til, forklarer han.

Når han er ute og går, opplever Tvedt ofte at fremmede plutselig drar tak i ham eller i den hvite stokken for å lede ham på det de tror er riktig vei, gjerne uten å spørre hvor han skal. Han har både blitt dratt over gater han ikke skal over og inn på T-baner han ikke skal ta. Slike hendelser kan fort gjøre at han mister oversikten over hvor han er.

– Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette er løgn, men det skjer oftere enn man skulle tro. Alle sier at jeg må si ifra til de som gjør sånt, men jeg blir kjempesliten av å si ifra hele tiden. Da bruker jeg hele livet mitt på å klage, og det vil jeg ikke. Det blir jeg bare deprimert av.

Vil gjøre det på sine premisser

Rogalendingen er rask med å poengtere at det er langt i fra alle som griper inn i hverdagen hans. Dersom det skjer, tror han ikke det er med vilje.

– For hver ene person som gjør dette, er det mange tusen som ikke gjør det. Så det er jo fremdeles håp. Jeg tror ikke de gjør det med vilje, fordi det skjer så himla fort. Jeg tror de av og til skvetter litt, og tenker: «Å hjelpe meg, det er en blind person som er på vei mot T-banesporet. Her må jeg gripe inn». Det skjer så fort at de ikke får tenkt seg om.

For selv om han lar seg irritere av at andre griper inn, erkjenner han at det også oppstår situasjoner der han faktisk trenger hjelp.

– Av og til må jeg jo spørre folk om hjelp. Hvis bussene er forsinket, så kommer de ofte i feil rekkefølge. Da må jeg spørre om hvilken buss som kommer. Det er på mine premisser, og det er en helt annen greie. Da er det jeg som spør, sier han og skyter inn:

– Og så må jeg, til forsvar for folk, si at det hender folk tilbyr meg hjelp på en grei måte. Noen kommer bort og sier: «Hei, unnskyld, jeg ser du ikke kan se, og lurer å om det er noe du trenger hjelp med» – og det er jo hyggelig. Da kan jeg si ja eller nei.

Foreldrene stilte samme krav til barna, som andre funksjonsfriske barn

Thomas' mor Torill Seljeskog sier til TV 2 at han aldri har sett på sønnen som annerledes.

– Det at han er blind gjorde selvsagt at han måtte løse noen ting på en litt annen måte enn andre, men utfordringene han har møtt er de samme som vi som ser.

Både hun og eksmannen Tom Tvedt var bevisste under barnas oppvekst på å stille samme krav til dem som de tror man ville ha stilt et hvilket som helst barn.

– Men også på å gi barna den samme friheten som andre barn. Vi var opptatt av at Thomas ikke er blindheten sin. Det at blindheten var så normalisert hjemme, gjorde nok at det var ganske overraskende for Thomas da han etter hvert innså at det ikke var det i alle andre sammenhenger, forklarer Torill til TV 2.

Eksmannen Tom Tvedt er enig, og mener at den største funksjonsforskjellen som finnes er mangel på kunnskap, og dårlige holdninger.

– For at vi skal bli et mer opplyst folk, må vi tørre å spørre de som er litt annerledes, det er alltid de som har «skoen på», som vet hvordan den trykker. Så må jeg også si at mange er veldig inkluderende og positive!

Mamma Torill legger til:

– Vi som foreldre forsøkte aktivt å være åpne overfor andre om hvordan det er å være blind, i håp om at de kunne videreformidle det til sine barn igjen.

– Hvordan opplevde dere situasjonen da Thomas oppdaget at han var annerledes som følge av blindheten da han begynte på barneskolen?

– Det er det Thomas som kan svare best på, som sagt la vi ingen begrensninger for barna våre. For oss var alt mulig selv om mange tvilte. I dag har både Thomas og Lotte bekreftet at det meste er mulig. Og vi andre som er såkalt «normale» må tenke oss litt om før vi sutrer over enkle ting, sier Tom bestemt.

Torill forteller at det selvfølgelig ikke er noen god følelse når utenforstående behandler barna annerledes fordi at de er blinde.

– Det hender for eksempel ofte at butikkansatte, kelnere eller andre servicemedarbeidere henvender seg til meg, og ikke ham med spørsmål om hva han ønsker.

Hun tror at det i bunn og grunn handler om at folk er usikre i situasjonen.

– Jeg tror først og fremst det skyldes usikkerhet, og at det er mest komfortabelt å snakke med en man får blikkontakt med, og for meg har det blitt en ubevisst vane å alltid se bort når det gjelder for å «tvinge» dem til å snakke direkte til Thomas, forteller hun til TV 2.

Forsvarsmekanisme

Replikken sitter løst hos Thomas, og det tar ikke lang tid før han kommer med vittige kommentarer. Humoren bruker han ofte som en forsvarsmekanisme for å ufarliggjøre faktumet at han er blind.

– I tenårene brukte jeg det mye på en usunn måte. Jeg har blitt mye flinkere til å gjøre det på en sunn måte, forteller han.

Rundt 7-årsalderen fikk han en forståelse av at humoren fikk de rundt ham til å slappe av. I ettertid sitter han med en større forståelse for hvor avvæpnede humoren var.

– Idet jeg kan lage en vits om at jeg ikke ser, skjønner folk: «Åja, han er blind, men han fikk oss akkurat til å le. Da kan det ikke være så ille». Det skal ikke være nødvendig, men det var det – og det er det fremdeles!

Finalen av «The Voice» sendes på TV 2 Direkte fredag 26. mai klokken 20.00!