Steven (7) forsvant sporløst – sju år senere spaserte han inn på en politistasjon

Det er mandag 4. desember 1972 i den amerikanske småbyen Merced i California.

Fembarnsmoren Kay Stayner er på vei til barneskolen – litt forsinket – for å hente sin sju år gamle sønn Steven. Men Steven er ikke der.

Kay setter deretter kursen hjemover. Steven er ikke der heller.

Etter et par timer uten livstegn, kontakter Kay og ektemannen Delbert politiet.

Politiet etterforsker forsvinningen i månedene som følger, flygeblader henges opp i Merced og distriktene rundt, nasjonal media dekker saken intenst, men politiet finner absolutt ingen hint eller svar på hva som har hendt med sjuåringen.

Steven har sporløst forsvunnet.

I mars 1980 – mer enn sju år etter forsvinningen – tropper politiet opp på døra til Stayner-familien. Politiet forteller dem at Steven har nettopp vandret inn på politistasjonen i den lille byen Ukiah, drøyt 40 mil unna.

Alle stiller seg det samme spørsmålet: Hvor har Steven vært de siste sju årene?

Kidnappet av pedofil mann

Selv om Steven bare var sju år gammel da han forsvant, husket han godt hva som skjedde 4. desember 1972.

Da moren ikke hentet ham på skolen som avtalt, vandret han hjem alene. Steven – som var en sjenert, hjelpsom og tillitsfull gutt – ble oppdratt til at «voksne lyver aldri, derfor må du aldri lyve». Så da en pedofil kidnapper tilbød å kjøre ham hjem, oppfattet ikke Steven det som en farlig situasjon.

Kidnapperen tok ham til huset sitt i Catheys Valley – bare fire mil fra Stevens barndomshjem og foreldre.

Kidnapperen begynte umiddelbart å hjernevaske Steven. Han fortalte Steven at foreldrene ikke kunne ta vare på ham lenger, og at de hadde bedt kidnapperen om å bli hans nye far. Steven hadde ingen grunn til ikke å tro på ham – kidnapperen var tross alt voksen, og voksne mennesker lyver jo aldri.

Allerede første natt ble Steven seksuelt misbrukt.

Kidnapperen ga ham ny identitet og nytt navn, «Dennis», og etter bare én uke begynte Steven å kalle kidnapperen for «pappa».

De frekvente seksuelle overgrepene, gjorde at han begynte å tvile på historien kidnapperen hadde hjernevasket ham med. Han forsøkte en gang å rømme, men siden han ikke ante hvor han var eller hvordan han skulle komme seg hjem – eller om foreldrene ville ha ham tilbake – ble han redd og returnerte til kidnapperens hus.

Kidnapperen flyttet flere ganger med Steven, og de endte til slutt i Comptche i California, 45 mil fra Stevens hjemby Merced.

Under navnet «Dennis» begynte Steven på den lokale skolen. Han huskes av lærere og medelever som en stille og nærmest pinlig sjenert gutt som holdt svært lav profil. Han var lite velstelt, gikk med skitne og delvis ødelagte klær, og nektet jevngamle venner å bli med ham hjem. Han begynte å røyke innen han var tenåring, noe naboene syntes var merkelig at «faren» tillot.

Steven ymtet en gang overfor sine nye skolevenner at han ville hjem. Vennene påpekte, litt forfjamset, at han bodde kort vei fra hvor de befant seg. «Nei, jeg vil til mitt virkelige hjem», sa Steven, uten å forklare eller utdype noe mer. Ingen av vennene visste at han var kidnappet.

Etter hvert som Steven ble eldre og kom i puberteten, mistet den pedofile kidnapperen interessen for ham.

Rømte fra kidnapperen

14. februar 1980 kom Steven hjem fra en vanlig skoledag. I huset satt kidnapperen med en fem år gammel gutt, Timothy «Timmy» White. Kidnapperen ba Steven hilse på sin nye lillebror.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Steven forsto umiddelbart at «lillebroren» var et kidnappingsoffer, og han bestemte seg for at gutten ikke skulle lide på samme måte han hadde gjort.

To og en halv uke senere, 1. mars 1980, hadde Steven samlet sammen nok mot til å rømme fra kidnapperen – først og fremst for å redde Timmy. Han plasserte femåringen på ryggen og forlot huset midt på natten mens kidnapperen jobbet nattevakt på et motell.

De gikk til en bilvei og klarte å haike fem mil fra Comptche til Timmys hjemby Ukiah. Vel fremme i Ukiah, gikk Steven og Timmy inn i byens politistasjonen.

Steven fortalte politiet at Timmy var kidnappet. Han sa deretter at han selv var også blitt kidnappet for mange år siden, men han husket verken navnet på byen han kom fra eller sitt eget etternavn. Det eneste han var sikker på, var at fornavnet hans var Steven.

Timmy White ble returnert til sine overlykkelige foreldre. I voksen alder ble Timmy politimann, og fokuserte særlig på bortførte barn og overgrep mot barn. Timmy døde i 2010 av lungeemboli, 35 år gammel.

Gjenforent med familien

Søndag 2. mars 1980 ble Steven gjenforent med mamma Kay, pappa Delbert og sine fire søsken.

Gjenforeningen fant sted i gaten utenfor familiehjemmet og ble et mediesirkus. Gaten var stappet med hundrevis av venner, naboer, nysgjerrige tilskuere og – ikke minst – presse.

Alle fikk se øyeblikket da 14-åringen møtte og omfavnet familien sin igjen.

De neste dagene var Stayner-huset nærmest beleiret med presse. Folket var umettelig på nyheter om mirakelgutten som hadde rømt fra sin kidnapper, og attpåtil reddet fem år gamle Timmy. Steven ble hyllet som en helt og mottok flere priser, deriblant 15.000 dollar for sin heltedåd.

Mediestyret og det voldsomme fokuset gjorde Steven nervøs og ukomfortabel. Han svarte på spørsmål fra journalister med monoton og følelsesløs stemme. Han fikk imidlertid ikke lov til å uttale seg i detalj om årene med kidnapperen av hensyn til den pågående etterforskningen.

At han ble seksuelt misbrukt, var fremdeles en hemmelighet Steven holdt for seg selv. Ikke engang foreldrene visste det.

Men moren Kay så at sønnen ikke hadde det bra. Hun kjempet en forgjeves kamp for å få ham i terapi; pappa Delbert var nemlig svært skeptisk til psykologifagfeltet. Men om så begge foreldrene var enige, ville det ha vært nytteløst, siden Steven nektet å prate med en psykolog.

Rettssaken mot kidnapperen

Steven hadde mange samtaler med politiet om kidnappingen og årene i fangenskap, men nektet konsekvent for at han ble seksuelt misbrukt. Alt han sa var at kidnapperen ønsket seg en sønn. Først da politiet konfronterte Steven med nakenbilder av ham, funnet hjemme hos kidnapperen, bekreftet han overgrepene.

Steven ønsket ikke å vitne i rettssaken, men gjorde det likevel. I vitneboksen var han svært rolig. Han svarte kort på alle spørsmål, uten å by på detaljer.

I 1981 ble kidnapperen, som for øvrig het Kenneth Parnell, dømt til sju års fengsel for bortføringene av Steven og Timmy. Han ble løslatt etter fem år. Kidnapperen satt med andre ord kortere tid i fengsel enn han hadde holdt Steven fanget.

I januar 2003 ble kidnapperen arrestert på nytt, etter å ha forsøkt å kjøpe en fire år gammel gutt for 500 dollar. Året etter ble han dømt til 25 års fengsel. Han døde i 2008 av naturlige årsaker, 76 år gammel.

Turbulente år for Steven

I årene etter rettssaken, roet det seg heldigvis for Stayner-familien, men Steven slet psykisk. Hans sju år i fangenskap med seksuelle overgrep var nå kjent over hele USA. Han ble jevnlig mobbet og kalt blant annet «faggot», en nedverdigende betegnelse for homofil.

Steven, som fremdeles nektet terapi, begynte å ruse seg med alkohol og piller. Han hadde mange seksualpartnere, og var generelt utagerende og vanskelig å ha med å gjøre.

Først da han møtte Jody Edmondson roet han seg. De giftet seg i 1985 og fikk to barn, datteren Ashley og sønnen Steven Jr.

I 1988 ble Steven og resten av Stayner-familien kontaktet av en filmskaper i Hollywood, som ønsket å lage en dramatisk skildring av kidnappingen og årene i fangenskap. Steven ble fristet av pengene – han hadde lenge drømt om å kjøpe en motorsykkel – og sa ja til å bidra med informasjon. Steven hadde til og med en liten statistrolle som politimann i filmen.

Filmen «I Know My First Name Is Steven» – hvis rolleliste inkluderte blant andre Bryan Cranston, senere kjent som Walter White i Breaking Bad – ble sendt i to deler på amerikanske NBC i mai 1989. 40 millioner amerikanere så filmen, et oppsiktsvekkende høyt seertall, og den ble nominert til fire Emmy-priser.

Natten før Emmy-utdelingen, 16. september 1989, var Steven på vei hjem fra jobb på sin nyanskaffede motorsykkel. I et veikryss ble han påkjørt av en bilist som ignorerte et stoppskilt. Steven døde av skadene, 24 år gammel. Bilføreren stakk fra åstedet, men takket være øyenvitner ble føreren senere tatt.

Mer enn 500 mennesker deltok i Stevens begravelse, og Timmy White – gutten han hadde reddet fra kidnapperen – var en av kistebærerne.

Man skulle tro at sensasjonene og dramaet rundt Stayner-familien endte her, men siste kapittel var definitivt ikke skrevet.

Storebror Cary

Stevens storebror, Cary, var eldst i søskenflokken på fem. Cary var 12 år gammel da lillebroren – som han delte soverom med i hele oppveksten – forsvant sporløst i 1972.

Cary slet emosjonelt etter at lillebroren forsvant, men ville sjelden prate om det. Han var sjalu på oppmerksomheten lillebroren fikk, og følte seg ofte oversett og lite elsket av resten av familien.

Da lillebroren kom tilbake etter sju år, økte sjalusien. Brødrene, som tidligere var venner, kom aldri godt overens etter Steven kom tilbake i 1980.

Resten av familien ville gå tilbake til et normalt liv, men det var vanskelig med mediafokuset og pressen som ofte fulgte etter dem.

Etter at Steven døde i 1989, trakk Cary seg tilbake og levde et isolert liv, hvor han – med vekslende hell – forsøkte å takle sine psykiske problemer på egenhånd. Han overlevde et selvmordsforsøk på starten av 90-tallet, og ble i 1997 arrestert for cannabis- og metamfetamin-besittelse. Siktelsen frafalt og han fikk ingenting på rullebladet.

Cary led også av trikotillomani, en hårnappingslidelse som gjorde han rev ut håret sitt uten å være bevisst på det.

Ny forsvinningssak rystet Merced

I februar 1999 forsvant tre personer i Merced, i området rundt Yosemite nasjonalpark. Carole Sund (42), hennes datter Juli (15), og en 16 år gammel familievenn fra Argentina, Silvina Pelosso, hadde gått tur i området før de forsvant.

Forsvinningen fikk enorm oppmerksomhet i hele USA. Det minnet samtidig folket om Steven Stayner-saken, siden dette var helt vanlige mennesker som plutselig forsvant i Merced.

FBI tok raskt over etterforskningen fra lokalpolitiet. De kontaktet tidligere straffedømte i området som var i stand til å bortføre og drepe, for å sjekke om de hadde alibi eller oppførte seg mistenkelig. Samtalene førte verken til mistanker eller siktelser.

En måned etter forsvinningen, oppdaget noen tilfeldige turgåere i Yosemite-parken en utbrent rød Pontiac ved en tilfeldighet. Bilen tilhørte en av de savnede, Carole Sund. I bagasjerommet lå to utbrente lik, som med hjelp tannlegejournaler ble identifisert til å være to av de tre forsvunnede, Carole og Silvina.

FBI lurte nå på hvor den tredje forsvunnede var. Kunne Juli fremdeles være i live?

Seks uker etter forsvinningen, mottok FBI et håndskrevet brev hvor det sto: «Vi hadde det gøy med denne» («We had fun with this one»), og vedlagt lå et kart over Yosemite-parken med et håndskrevet X på et bestemt området. FBI fulgte kartet og fant frem til stedet i Yosemite-parken som var markert.

Der fant de den siste forsvunnede, Juli, pakket inn i et rosa pledd. Strupen hennes var kuttet med en kniv.

Pleddet hun var pakket inn i, stammet fra overnattingsstedet Cedar Lodge, hvor de tre forsvunnede hadde tilbrakt sin siste natt. Cary jobbet da som vaktmester på Cedar Lodge, men FBI var skeptiske til å mistenke ham. Cary var aldri tidligere straffedømt, han var kjent for å være en rolig og fredelig person, og han var storebroren til helten Steven som hadde reddet seg selv og femåringen Timmy. I tillegg oppførte Cary seg ikke mistenkelig da FBI pratet med ham.

I juli 1999 ble en fjerde person funnet død i Yosemite-parken, Joie Ruth Armstrong (26). Hun var halshugget.

Vitner beskrev en blå bil av merket International Scout, 1972-modell, som var blitt observert i området. Lokalbefolkningen visste at dette var Carys bil, og FBI vendte nå etterforskningsfokuset mot ham.

Arrestert på nudistleir

24. juli 1999 reiste FBI-agenter til en nudistleir hvor Cary ferierte. Agentene gikk inn i restauranten hvor han satt, og Cary – før et eneste ord ble utvekslet – reiste seg opp fra middagsbordet, plasserte hendene bak hodet og forventet å bli arrestert, selv om etterforskerne bare ville avhøre ham.

I avhøret sjokkerte Cary etterforskerne med ikke bare å innrømme drapet på Joie Armstrong, men også trippeldrapet i februar. Av fri vilje forklarte han detaljert om de fire drapene, samt at han hadde voldtatt Juli Sund (15) og Silvina Pelosso (16) før han drepte dem.

Cary fortalte videre at ofrene var tilfeldig utvalgt, og at planen hans var å drepe igjen og igjen, inntil han enten ble arrestert eller drept.

Rettssak og dom

I 2000 startet rettssaken om Joie Armstrong-drapet. Cary tok på seg all skyld, og ba om unnskyldning til den drepte 26-åringens foreldre.

Han ble dømt til livstid i fengsel, uten mulighet for prøveløslatelse.

To år senere startet rettssaken om trippeldrapet. Forsvareren argumenterte at Cary var sinnssyk i gjerningsøyeblikket, og hevdet at Stayner-familien i mange generasjoner hadde slitt med alkoholisme, mentale lidelser, seksuelt misbruk og andre typer misbruk.

Aktoratet mente på sin side at Cary hadde visst nøyaktig hva han hadde gjort, og krevde dødsstraff.

Juryen trodde ikke på at Cary var sinnssyk, og dømte ham til døden.

Cary Stayner er i dag 61 år gammel, og sitter på dødscelle i San Quentin-fengselet i California, i påvente av henrettelse. Sist gang en dødsdømt fange ble henrettet i California, var i 2006.

I 2022 kom dokumentarserien Captive Audience: A Real American Horror Story på Disney+ som handler om Steven, Cary og resten av Stayner-familien. Via flere TV 2 Play-abonnement får du tilgang til Disney+. Les mer om det her.

Kilder
Dokumentarserien Captive Audience: A Real American Horror Story
Wikipedia
People