– Redd jeg ikke var pen nok lenger
I mange år brukte Dorthe Skappel (60) sin skjønnhet som et våpen. I TV-comebacket blir «våpenet» parkert til fordel for et annet.
– Først ble jeg sånn: «Kødder du?». Jeg våget ikke helt å tro at det var tilfelle, sier Dorthe Skappel om det nye jobbtilbudet fra TV 2.
Iført stor strikkegenser, bølger i håret og en ørliten anelse TV-sminke, møter 60-åringen oss i «God morgen Norge»-studioet på Aker brygge. Snart skal hun inn på direkten og annonsere sitt TV-comeback for det norske folk.
– Jeg hadde egentlig sett for meg at min pensjonisttilværelse var i gang, smiler Dorthe, mens hun fester en trådløs mikrofon ved halsen.
Hun kan dette gamet, det er ingen nerver å spore.
Vi kjenner henne best som «Norges ubestridte TV-dronning», men da hennes livsverk «God kveld Norge» ble tatt av skjermen etter 25 år i fjor – ble Dorthe tvunget til å abdisere fra tronen.
– Da tenkte jeg: «Okay, min tid er over. Ferdig snakka! Jeg skal kjenne på det og føle en sorg for det. Men jeg skal ikke være bitter».
I årevis hadde Dorthe forberedt seg på denne dagen, på ordene: «Du er ferdig». Hun hadde fryktet dem, og stålsatt seg for tårer og tung sorg.
– Jeg tror jeg forberedte meg så til de grader at når den dagen kom, satt jeg litt stille og tenkte: «Hva kjenner jeg egentlig nå?». Det ble ikke den opplevelsen jeg hadde ventet meg.
Dorthe reiser seg fra sofaen i «green room», og gjør seg klar for å gå inn i TV-studioet. Hun fortsetter:
– Jeg var ikke bitter i det hele tatt. Var egentlig såre fornøyd og tenkte: «Dette her var jo stas», for jeg var lei. Jeg var ferdig, og syntes at jeg hadde gått den løypa langt nok, sier hun, og entrer rampelyset nok en gang.
Overrasket
Selv om nyheten allerede har vært lekket i media, sitter Dorthe i «God morgen Norge»-studioet og forteller at hun virkelig er den nye programlederen i TV 2-programmet «Farmen kjendis». Endelig kan hun snakke fritt og åpent om det uventede jobbtilbudet hun fikk like før sin 60-årsdag i desember.
– Jeg vet at de vil ha meg fordi jeg kan tilføre programmet noe. Det føles utrolig godt, sier hun.
Vi går ut i vårsola på Aker brygge, og finner plass på en kafé.
– Det var ikke viktig for meg å komme tilbake på skjermen. Jeg hadde i grunn fått min dose. Når det er sagt, ble jeg overrasket over min egen reaksjon – at jeg ble så takknemlig og glad over å bli tatt i betraktning. Det burde jo ikke være sånn, egentlig, sier Dorthe mens hun kikker ut av vinduet.
– Hvorfor var det så overraskende for deg å bli spurt?
– Jeg har dessverre gått meg litt vill i den greia med at damer over 40 ikke er noe særlig å ha på skjermen. Jeg er nok preget av det med at kvinner er passé når de har nådd en viss alder. At hvis du ikke opererer deg masse eller ser yngre ut enn du er, så har du ikke noe på en skjerm å gjøre.
Brukte utseendet
Vi spoler tiden tilbake til starten av 90-tallet. Ekeberg-jenta har nettopp flyttet tilbake til Norge etter flere år som modell i Paris. Hun får hjelp til å filme en video av seg selv, og sender den til de få TV-kanalene som eksisterer på denne tiden. Hun har ingen journalistutdanning, men får napp. Først er det TVNorge som vil satse på den smellvakre jenta, så går veien videre til TV 2.
– Jeg tror nok at jeg havnet i TV litt på grunn av utseendet. Og ja, jeg brukte det for alt det var verdt i mange år. Både i intervjusituasjoner og innad i TV 2, for den saks skyld. Det er klart at når du er ute og møter superstjerner, så hjalp det jo godt. Det var en fordel. Dessverre så er det litt sånn. Så ja, jeg følte veldig lenge at jeg levde på utseendet mitt i TV.
Selv om Dorthe beskriver det som at hun selv «skled inn i TV-bransjen på et bananskall», er hun kritisk til måten nye programledere ofte ansettes på i dag.
– Nå er jeg veldig ærlig, men jeg synes det er synd at det har blitt sånn at det å gå på journalisthøyskolen eller å studere journalistikk, på en måte ikke har noen verdi. Det er heller hvor mange følgere du har i sosiale medier – eller om du har vært med i et realityprogram – som avgjør om du kommer inn som programleder på TV. Og hva er det for slags fag da? Det er lett for meg å sitte og si, for jeg har ikke noe journalisthøyskole. Men jeg vet – etter alle disse årene – hvor viktig erfaring er.
Beinhard jobbing
Da Dorthe startet opp i TV, fantes det ingen sosiale medier som kunne holde programlederne relevante. Å skulle dele offentlig fra livet med ektemannen Jon og døtrene Maria og Marthe – slik mange influensere deler gjør i dag – ville føltes fjernt og feil for henne, mener hun. Og selv om utseendet ga henne fordeler, måtte hun likevel bevise at hun fortjente sin plass i TV-ruta.
– Da jeg endelig fikk satt en fot innenfor døra, var jeg fast bestemt på at: «Her skal det jobbes beinhardt». For å holde det gående og vedlike. De første årene jobbet jeg sju dager i uka og reiste hele tiden. Det var utrolig mye jobb! Stakkars ungene mine som satt hjemme og ventet på mamma som aldri kom hjem. Ære være Jon, som faktisk satt der sammen med dem. Så ja, jeg har jobbet veldig hardt. Det var ikke sånn at jeg bare lente meg tilbake og tenkte: «Wohoo, nå skal utseendet gjøre alt».
Angrer
Dronning-stemplet festet seg for alvor gjennom jobben som programleder for «Gullruten». I lekre designerkreasjoner entret Dorthe scenen i Grieghallen ridende på hest, trillet inn i gullbur eller senket ned fra taket i en stol. Men etter å ha ledet den glamorøse prisutdelingen i 13 år, annonserte hun brått og uventet sin avgang i 2012.
– Jeg angrer på én ting, og det er at jeg ga meg med «Gullruten». Jeg sa: «Nå gir jeg meg, for nå blir jeg 50. Det er passende å runde av ved et rundt tall». I ettertid vet jeg at det egentlig ikke handlet om det i det hele tatt.
Hun stopper opp litt, før hun fortsetter med sårhet i stemmen.
– Det handlet om at jeg var redd for å bli byttet ut fordi jeg var blitt for gammel. Det er en fæl anerkjennelse å komme til i ettertid, for jeg hadde lyst til å ha «Gullruten» i mange år til. Men jeg ga det fra meg på feil premisser. Jeg ga det fra meg fordi jeg var redd jeg ikke var pen nok lenger, og det er for jævlig å si.
Dorthe holder i kaffekoppen og titter ut på mylderet av våryre mennesker på Aker brygge. Hun mener at vi kulturelt sett er opplært til at skjønnhet er viktig. «På film er de pene gjerne snille, mens de slemme er stygge. Det er fælt, men sånn er det jo», sier hun.
– Det kom til et punkt der jeg fant ut at: «Ups, nå er det kanskje ikke utseendet som teller lenger. Nå kan jeg ikke bruke det våpenet som før». Det er litt fælt, men sånn var det.
Hun retter seg opp.
–Da jeg ble litt eldre, fant jeg ut at: «Nå må jeg virkelig begynne å skru det i en litt annen retning». For å kunne vare så lenge som mulig. «Jeg må vise at jeg har kraft i en annen retning enn å være pen». Det gjør nesten litt vondt å si dette.
– Det fineste komplimentet
Det samme året som hun ble takket av som «Gullruten»-programleder i Grieghallen, åpnet en ny dør seg for Dorthe. Plutselig ville «hele» Norge strikke hennes Skappel-genser. Sammen med døtrene, startet TV-dronningen en ny karrierevei – bestående av iris- og alpakkagarn.
Hun kunne ha gitt seg med TV, blitt strikke-dronning på heltid, men Dorthe hadde funnet sin plass i møtene med de rike og berømte i «God kveld Norge».
–Jeg liker å snakke med folk. Jeg synes det er interessant å få fram hva som ligger under overflaten. «Hvem er de egentlig? Hvorfor tenker de sånn? Hva kan jeg finne ut, uten å grafse for mye i folks privatliv?». Jeg synes det er kjempeinteressant, og det er kanskje det jeg har savnet mest siden jeg ga meg.
For Dorthe kom en viktig bekreftelse i mai 2021. NRKs «Debatten»-programleder Fredrik Solvang er kjent for å verne godt om sitt privatliv. Men i et dybdeintervju med Dorthe, snakket han likevel om at han hadde brukt 16 år på å lete etter sin biologiske far i Korea. Senere delte han på Facebook at han egentlig ikke hadde tenkt til å åpne opp: «Men så er Dorthe dritgod» og «sånn går det når man utsetter seg for gode journalister».
– Akkurat den setningen tror jeg er det fineste komplimentet jeg noensinne har fått. Jeg anser Fredrik Solvang for å være en jævlig dyktig fyr, og var stolt over at han stolte på meg nok til å våge å gå innenfor det han selv hadde satt som en barriere, sier hun.
–Litt handler det sikkert også om det at jeg ikke har noen journalistisk bakgrunn i det hele tatt. Til tross for det har jeg jobbet veldig hardt for å bli god. Da føles det ekstra godt når du ser at folk legger merke til det.
Tryggere
Dorthe forklarer at hun har to sider. Den ene er «TV-dronninga», den glamorøse i glitter, stæsj og høye hæler. Den andre er «naturmennesket», den mer alternative, usminkede og ubehøvlede som mekker ting sjæl, strikker og sover i telt.
Det er den siste som er nærmest den egentlige Dorthe, og det er denne versjonen av henne vi får se når «Farmen kjendis» kommer på lufta til neste år.
– Misforstå meg rett, men da jeg tok «Farmen kjendis»-jobben var det første jeg tenkte: «Her kan jeg være meg». Jeg kan få lov til å gå i mine slitte olabukser, med håret i alle veier og – hvis jeg får lov – ha så lite sminke som mulig, sier hun, og fortsetter:
–Jeg er i grunn ganske stolt av at jeg er 60 år og ser forholdsvis grei ut. Dessuten har jeg ikke lyst til at skillet mellom programleder og deltakere skal være for stor. Jeg har lyst til at de skal se på meg som en del av det universet de er i, og som de er nødt til å befinne seg i. Da kan ikke jeg komme seilende inn med krøller og løsvipper.
Når Dorthe snart går i gang med innspillingen av «Farmen kjendis», er det de mangefasetterte erfaringene gjennom et 60 år langt liv hun vil bruke som sitt sterkeste våpen.
– Fordelen med å bli eldre, at du blir rimelig mye tryggere på deg selv. Jeg vet veldig godt hvem jeg er, og står veldig godt plantet i den tilværelsen jeg er i.
Dorthes brungrønne øyne lyser opp.
– Jeg håper at deltakerne vil føle seg trygge på meg. At de kommer til meg hvis det skulle være noe, og ikke nødvendigvis bare på kamera. Men at de opplever meg som en ressurs. Det er mitt største ønske. Ikke å ta større plass i TV-ruta, men å ta den plassen som er meg gitt, og at den skal synes på en måte som TV-seerne skjønner og setter pris på – og at de ser at det er «meg».
