Slet med skolevegring: – Livet hennes bare forsvant mellom fingrene

Hver femte elev mellom 12 og 20 år sier at de gruer seg til å dra på skolen, ifølge en rapport som ble lagt frem tidligere i vår av Mental Helse.

Samfunnsdebattant, forfatter og komiker Sofie Frøysaa var én av dem. I den tøffe tiden, preget av mye vegring for skolen, tok hun pennen fatt og skrev ned tankene sine.

Nå, 20 år etter, har hun børstet støvet av sine gamle dagbøker og skrevet bok om disse opplevelsene.

– 15 år hadde jeg aldri trodd at dette ville skje. At jeg skulle sitte her å snakke om dette, forteller hun til God morgen Norge.

Hun ler når hun får spørsmål om alt er bra nå.

– Jeg tror ikke det er mulig at alt er bra. Det tror jeg ikke vi skal strebe etter heller, egentlig. Sånn midt på treet – dét er fint.

Nå åpner hun og moren opp om oppveksten.

Krevende morgener

Hun og mamma Ellen har hatt mange tøffe morgener sammen hvor moren har prøvd alle metoder for å få datteren til å dra på skolen.

Hun beskriver prosessen med å dele så åpent som følelsesladet.

– Jeg må innrømme at da Sofie spurte første gangen om vi kunne gjøre dette sammen, så sa jeg blankt nei. Det klarer jeg ikke, sier Ellen Frøysaa.

Hun begrunner det med at hun tenkte at det ville bli for intimt, selvutleverende og for nært. Etter noen runder med seg selv kjente hun at medfølelsen tok over.

– Jeg kjenner på hvordan hjertet banker og hvor lei meg jeg blir når jeg hører om alle barna og ungdommene som ikke klarer å gå på skolen.

Hun kjenner seg igjen i alle foresatte som hver morgen prøver å få de unge til å dra på skolen.

– Nå mens vi sitter her – det er morgen og hjemme i så mange hjem har de den kampen som vi hadde den gangen.

Da hun begynte å tenke gjennom dette og la fra seg tanken om å være forfengelig, ble hun mer positiv til ideen om å dele disse erfaringene:

– Det handler om noe mye større enn meg, og så har jeg jo en datter som jeg er så stolt av, som har delt av sine tanker. Hun har vært og er så utrolig flink, så da tenker jeg: «Vet du hva, dette må vi bare gjøre». Men jeg synes det er skummelt, forteller moren.

Ufrivillig skolefravær

Sofie hadde glemt mange av følelsene hun satt med som ungdom og er glad for at hun skrev det ned i dagbøker.

For Sofie handlet det ikke om at hun ikke ville på skolen. Hun fikk det bare ikke til. Hun synes utrykket «ufrivillig skolefravær» er en bra beskrivelse.

– Man har så lyst og det eneste man vil er å være sammen med de andre. Men så er det jo det underliggende som gjør at du ikke får det til. For meg var det psykisk sykdom som ikke ble behandlet.

Som en del av prosessen ved å skrive bok fikk Sofie innsyn i pasientjournalen sin. Det ga mange svar.

– Det er noe med at når du er syk så blir du veldig selvsentrert. Det er vanskelig å se lenger enn seg selv. Jeg som 15-åring var først og fremst veldig ulykkelig, frustrert og ensom.

Mamma Ellen beskriver det hele som et hav av følelser.

– Den ene dagen er det bare ømhet og jeg synes så synd på barnet mitt fordi hun har det så vondt. Andre dager sover man ikke om natten.

Annonsørinnhold

Dette sexleketøyet for kvinner topper salgslistene

Hun beskriver skolen som utrolig viktig. Det er der alle de andre er og hun tenkte at det er om å gjøre å få barnet på skolen.

– Følelsene er der. Du blir sint og ofte ble det dessverre slik at vi kranglet. Det er mye tårer og følelser, forteller Ellen.

Tok grep

For henne har det vært en prosess å grave opp i gamle tanker og hendelser fra datterens skolevegring. Selv om det er mange år siden, lå alle minnene fremdeles lagret. Ordene kom av seg selv da de begynte å skrive.

– Også er det jo det at vi har bearbeidet dette. Det er også noe av grunnen til at vi kan by på vår historie. Det er ikke så nært lenger. Jeg hadde aldri klart å skrive om det den gangen, for da var alt bare et eneste kaos.

Ellen skjønte etterhvert at det hadde kommet til en punkt hvor hun ikke kunne hjelpe Sofie alene.

Hun hadde begynt på videregående og problemene til Sofie eskalerte.

– Det var fortvilelsen og jeg pleier å beskrive det som at livet hennes bare forsvant mellom fingrene. Jeg sto der maktesløs og vi søkte jo hjelp, sier Ellen.

Med tiden kom varslene fra skolen mer og mer hyppig. Hun beskriver stikkene i magen, følelsen av panikk og redsel som kom med hvert nye brev som lå i postkassen.

– Da tenkte jeg på et punkt hvor jeg tenkte: «Men i alle dager, hva er det viktigste i livet?». Det viktigste er jo at Sofie blir glad igjen, begynner å fjase og tulle og bli den Sofie som jeg kjenner.

Hun valgte å ta datteren ut av skolen.

– Jeg gikk opp og sto jeg på rommet hennes og sa: «Nå vet jeg hva vi skal gjøre. Du skal slutte på skolen. Også bestiller vi en tur til et varmt sted, så kan du begynne på nytt til neste år».

Hun spurte seg selv hvorfor de skulle fortsette å pines hver morgen.

Møtte drømmelæreren

Etter en periode borte fra skolen dro Sofie tilbake. Da møtte hun en lærer fra tidligere. Det ble et viktig møte for henne.

– Jeg var så heldig å få Bjørn Erik, min drømmelærer, da jeg kom tilbake. Det var takket være han og mamma, og deres samarbeid at jeg klarte å ta noen av fagene.

Hun mener at lærere har verdens viktigste jobb.

– Lærere kan bety alt. De kan utgjøre den store forskjellen. Ikke alle er like heldig som meg som har en forelder som har kjempet slik som mamma har gjort. Så det er jo slik at en lærer kan være livreddende, avslutter hun.