Ove holdt sannheten skjult for samboeren:
­– Skammen var så tung

På overflaten så alt ut til å være helt på stell. Offiser Ove Solli (nå major) hadde tatt foreldreperm fra den travle jobben i Forsvaret for å ta seg av sin lille sønn, Magnus.

Det var travle tider på hjemmefronten, men det var ikke det største problemet for Ove. Det var den uutholdelige stillheten mellom slagene. Tankekjøret og adrenalinet som ikke fikk utløp noen steder, tiden og tomheten som måtte fylles av noe.

Pappaperm og pengespill

Mens det lille barnet lå i vognen og sov, og i ethvert ledig øyeblikk, fylte Ove tomrommet med å spille pengespill på nett. Spenningen av å satse, noen ganger vinne, kunne minne om utløpet han fikk av å kjempe i kamp.

Men i takt med at kicket avtok, så økte innsatsen. Beløpene, men også tapene, ble større – og skammen som fulgte med hvert tap vokste: Hva ville kollegaene i Forsvaret si? Og samboeren? Hun kom garantert til å gå fra ham, tenkte han.

– Det at folk skulle få vite at jeg ikke hadde kontroll over eget liv, at det renommeet jeg hadde bygget opp kom til å falle i grus – den skammen var så tung å bære at det var flere ganger jeg tenkte på at enkleste utvei var å avslutte livet, forteller Ove Solli stille.

Han kjenner fortsatt på skammen når han tenker tilbake på den tiden. Forskjellen er at han ikke lenger trenger å frykte for omgivelsene sine.

Både kollegaer og sjefen hans i Forsvaret og samboer Leena-Mari har omfavnet åpenheten hans. Den satt langt inne. Den er heller ikke så vanlig i hans virke.

Politikere sa at Norge ikke var i krig, men for oss soldater på bakken, så var vi det. Vi var i krig med Taliban

– Viktigheten av å stå frem er større enn frykten for å tape ansikt, sier Ove som vil være det eksemplet han så sårt savnet da han hadde det som verst.

For i ettertid har han sett at det er mange der ute som kan fortelle lignende historier.

I krig for Norge

Han var 24 år og helt i starten av sin militære karriere da han søkte seg ut til Afghanistan i 2010.

Oppdraget for de norske soldatene var å legge til rette for sikkerhet, bistå hjelpeorganisasjoner i å opprette skoler, bygge veier og sykehus. Denne såkalte Coin-strategien var den overordnede strategien for ISAF-styrkene i Afghanistan i den perioden Norge var til stede mellom 2001 og frem til tilbaketrekningen i 2021.

Før utreise ble Ove og hans kontingent gitt en seks måneders opptrening hjemme i Norge. Det var i denne perioden Ove opplevde sin første store krise i livet – faren ble syk og døde kort tid etterpå.

– Pappa hadde sagt til meg på forhånd at han ikke ville at noe skulle komme i veien for drømmen min, så kun én måned etter at han døde, dro jeg til Afghanistan, forteller majoren.

Sorgen etter pappa

Dagene i Afghanistan var intense. Det var kun da han satt på vaktpost på natten at han fikk tid til å kjenne på sorgen.

– Da kunne jeg kikke opp på stjernene og tenke på pappa. Jeg fikk aldri bearbeidet sorgen ordentlig før jeg dro, og i Afghanistan måtte vi være i konstant beredskap.

Selv om Norge aldri offisielt var i krig i Afghanistan, var det ikke slik det opplevdes for Ove.

– Det var nok den tiden det var hetest der nede. Da vi var i oppsetningsperioden før vi dro ut, skjedde angrepet der Trond Bolle og laget hans på tre andre personer ble drept, så vi var forberedt på å havne i kamphandlinger, sier han.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

I løpet av de drøye seks månedene han var i Afghanistan, deltok han i 15-20 operasjoner fra tre til 25 dagers varighet, som alle innebar kamphandlinger. De opplevde å bli beskutt, se mennesker bli drept, de måtte samle kroppsdeler etter kamper med opprørerne – og de måtte selv drepe.

– Det er en naturlig konsekvens for en soldat sendt ut på skarpe oppdrag. Det handler om å miste eget liv eller å ta liv – det er krigens natur, sier han, som blir provosert av hvordan diskusjonen rundt begrepet «krig» eller «ikke krig» i Afghanistan foregikk her hjemme.

– Politikere sa at Norge ikke var i krig, men for oss soldater på bakken så var vi det. Vi var i krig med Taliban, som ikke er anerkjent som en legitim nasjon, så da anses det ikke som en konvensjonell krig, sier Ove og legger til:

– Krigen ble definert som en «ikke-internasjonal væpnet konflikt». Det er bare i terminologi. Jeg synes det er feigt og feil overfor oss som var der på bakken, der noen ofret alt, også livet. For oss betyr det jo også at de som sender oss ut ikke anerkjenner at vi risikerer livet i krig for Norge.

– Skyhøyt stressnivå

Opplevelsene i Afghanistan var en tung bagasje å ta med seg hjem for et ungt sinn. Ove flyttet direkte til Oslo for å begynne på Krigsskolen. Etter å ha levd i månedsvis i konstant beredskap og livsfare, var det ikke så lett å skru av radaren.

– Jeg var aldri redd i Afghanistan, men adrenalinet pumper gjennom kroppen og du går med et skyhøyt stressnivå hele tiden. Denne spenningen får utløp når man går i kamphandlinger, men det utløpet fikk jeg jo ikke i Norge.

I Norge kunne lukter eller synsinntrykk utløse «flashbacks».

– I Oslo er mange nasjonaliteter samlet. Jeg er ingen rasist, men jeg kunne se «afghanere» overalt, og plutselig var jeg tilbake i Afghanistan igjen, der jeg gikk rett inn i full beredskapsmodus og planla hvordan jeg kunne nøytralisere faren.

Med dette konstante stressnivået i kroppen måtte han finne nye måter å avreagere på.

– Det var en stund det ble mye utagerende festing. Det var inntil jeg traff Leena-Mari, forteller han.

Da han traff sin nåværende samboer, Leena-Mari Salin, ble det slutt på festingen. Da Ove fikk jobb ved Skjold leir i Øverbygd, flyttet de sammen i Nord-Norge og stiftet familie. Stressnivået og det konstante tankekjøret ble med på flyttelasset.

Skulle gå fra hverandre

Det var i denne perioden han fant ut at gambling på nett ga ham spenningen som kunne lette litt på trykket.

– Gamblingnettsider spiller på alle sansene dine, som lyd, syn og hørsel, for å gi deg det adrenalinkicket, forteller han.

I begynnelsen ga gamblingen en midlertidig lykkefølelse, men så kom spillingen ut av kontroll.

Mens Ove kunne fremstå som rolig og kontrollert på utsiden, var han et flokete kaos på innsiden.

Han klarte ikke dele noe av det han gikk gjennom med samboeren. I stedet gravde han seg ned i enda mer arbeid. Samboer Leena-Mari Salin husker det som en utfordrende tid for forholdet.

– Jeg visste jo at han hadde vært i Afghanistan og han hadde fortalt litt om det, men jeg ante ikke noe om spillingen og stresset han strevde med på innsiden, forteller hun og fortsetter:

– Jeg var mest irritert for at han prioriterte jobb foran ungene og meg. I ettertid ser jeg jo at vi hadde mange krangler om penger, små beløp som barnetrygden. Jeg husker også at jeg kunne åpne PC-en og se at det sto en gamblingside åpen, men det tenkte jeg bare var på gøy, husker hun.

Til slutt var forholdet mellom de to så frynsete at de egentlig hadde bestemt seg for å gå fra hverandre.

Knivangrep fikk ham til å våkne

Det er på denne tiden at Ove hører en historie som skal endre alt.

– På turen traff jeg en gammel venn fra Befalsskolen som fortalte om broren som hadde fått problemer med rus og spilling og pådratt seg milliongjeld. Han endte opp med å true familien til kompisen med øks og ble først innlagt på psykiatrisk, men så ansett som «for frisk» for innleggelse, forteller Ove.

Kort tid etter denne jaktturen fikk Ove høre fra kompisen at denne broren hadde knivstukket sin egen mor gjentatte ganger. Moren overlevde, men broren hadde tatt sitt eget liv, mens han var innlagt på en psykiatrisk sikkerhetsavdeling. Ove sier at historien gjorde et enormt inntrykk på ham.

– Det er denne hendelsen som får meg til å våkne og søke hjelp, sier han.

Gjennom Forsvarets stressmestringsteam, og uten at samboeren er klar over det, drar Ove til Bardufoss og snakker med en psykolog. Han stenger alle kontoene og prøver å finne andre måter å stanse uroen.

– Jeg begynte med å fylle primærbehovene, med å spise sunt, trene, sove godt - fylle tomrommene med noe annet. Jeg hadde en klump i magen for Leena som ikke visste noe, men jeg klarte ikke å si noe, innrømmer han.

Overrasket over samboeren

Først da Leena-Mari begynner å snakke om å kjøpe hus og ta opp lån, forstår Ove at han må fortelle.

– Jeg skjønte at jeg kom til å bli avslørt, da hun fikk innsyn i økonomien min som lå i ruiner, sier han og fortsetter:

– En dag bestemte jeg meg og tok sats. Jeg hadde skrevet alt ned på et ark, for jeg fryktet at det fort kunne bli en krangel og spore av, sier han.

Reaksjonen hennes overrasket ham.

– Hun reagerte med å si at dette skal vi komme oss gjennom, sammen. Det var en helt uventet reaksjon for meg, sier han og fortsetter:

– Det betød mye. Hun har betydd mye, forteller han rørt.

Leena-Mari overrasket seg selv litt også.

– Man sparker ikke noen som ligger nede, men jeg er kanskje litt overrasket over at jeg ikke ble sintere. Ove har jo vært en lukket person som ikke forteller så mye, så når han for en gangs skyld gjorde det, ble jeg glad.

Leena-Mari forteller at hun gikk rett inn i organiseringsmodus.

– Jeg ringte hjelpetelefonen for spillavhengige og fikk gode råd fra dem, forteller hun.

Sjefen som så ham

Ove, som til da hadde følt seg veldig alene i problemene, fikk nå hjelp til å kontakte banker, refinansiere lån og få ned avdragene, så nedbetalingen av den store gjelden kunne starte.

Når han ser ser tilbake på den vonde tiden er det spesielt én person som fikk ballen til å rulle og som har mye av æren for at han er der han er i dag:

– Det å være sjef kan være veldig ensomt, «who watches the watchmen», pleier jeg å si. Men min nærmeste sjef over meg i panserbataljonen, Rune. Han så meg. Han spurte: «Hvordan går det med deg?» og jeg svarte: «Det går bra». Men så tvang han meg til å sitte ned. Han sa: «Jeg ser jo at det ikke går bra». Han fikk meg til å prate, forteller Ove takknemlig.

Litt senere ble Ove spurt om han ville fortelle om utfordringene foran kollegaer i Forsvaret på Panserbataljonens verdidag. Etter det tok det helt av.

– Jeg stod og pratet i en og en halv time uten pause. Da jeg var ferdig ble det et helt annet trøkk. Folk sa til meg at når en i min posisjon kunne fortelle, så ville mange andre tørre, smiler han.

Pris og bryllup

I september 2022 fikk Ove Solli Forsvarets RAM-pris (Respekt, ansvar og mot) i kategorien «Mot». Videoen med Ove, som Hæren laget i forbindelse med prisen, har fått hundrevis til å ta kontakt. Det gjør ham ydmyk.

– Det er ikke noe hemmelighet at i det miljøet jeg jobber, så har tradisjonen vært at vi skal være tøffe, at vi ikke skal vise svakhet. Jeg ser en endring, og håper at dette kan bidra til det. Så håper jeg også at Forsvaret kan gjøre mer for de pårørende til de som drar ut. Gi dem verktøy, så de vet hva de skal se etter og spørre om, slik at de fortere kan oppdage problemer.

Ennå vil det gå lang tid før økonomien er helt i balanse, men nå ser Ove og Leena-Mari lysere på fremtiden.

– Vi har til og med tatt oss råd til å gifte oss, avslører Ove, som ser frem til bryllupet den 5. august i år.

– Så det går ikke bare gæli', smiler han.

Trenger du hjelp?

Du kan ringe anonymt til Hjelpelinjen for spillavhengige på telefon 800 800 40. Tjenesten er åpen alle hverdager mellom kl. 09.00 og 18.00. Det er gratis å ringe fra fasttelefon.

Du kan også ringe Hjelpetelefonen på 116 123 . Dette er Mental Helses gratis døgnåpne telefontjeneste for alle som trenger noen å snakke med. Du kan være anonym og de har taushetsplikt.

Ved akutt selvmordsfare, ring 113.