Denne serien får terningkast 6
GOD MORGEN NORGE (TV 2): «The Last of Us» er en mørk dystopisk serie, med så mye menneskelighet og varme at seerhjertet får seg noen skikkelige trøkker underveis.
«The Last of Us» er basert på spillserien ved samme navn. Det er mange eksempler på at overgangen fra spill til film eller serie ikke fungerer så bra, men «The Last of Us» fungerer så det ljomer etter.
Serien starter før verdens undergang, med alenefaren Joel (Pedro Pascal) som får livet velta fra én dag til en annen. En sopp infiserer mennesker og gjør dem til zombielignende skapninger, og parasittsoppen sprer seg i enorm fart.
Vi hopper fram i tid og møter en desillusjonert og mørk Joel, som lever i en post-apokalyptisk fasciststyrt sone i Boston. Tilfeldigheter gjør at han møter fjorten år gamle Ellie (Bella Ramsey), og de legger ut på en reise gjennom USA. Ellie viser seg nemlig å være veldig verdifull av ulike årsaker.
Menneskene er verre enn monstrene
«The Last of Us» er medrivende fra første stund. Ved at vi er med Joel fra starten, før katastrofen inntreffer, blir det lettere å leve seg inn i universet. Og når det ligger en så plausibel forklaring bak undergangen, med sopp som sprer seg, oppleves både historien og monstrene troverdige. Som i de fleste dystopiske serier er det ikke selve monstrene som utgjør den største trusselen, men heller menneskene. På Joel og Ellies reise treffer de mer eller mindre monstrøse mennesker. Det er spennende å se hvordan ulike små-samfunn og ulike familier har løst verdens undergang, selvsagt ofte med vilt negative fortegn, men det finnes også steder og folk som har bevart sin menneskelighet.
Nydelig samspill
Det som hever serien til toppnivå er Ellie og Joel. De er gode hver for seg: Bella Ramsey gjør en troverdig Ellie, kul, smart, tøff, morsom og sår, mens Pedro Pascal har en miks av tøffhet og mykhet som få klarer å matche. Men sammen er de rett og slett vidunderlige. Det er en sår fryd å følge utviklingen av deres vennskap.
Som det sannsynligvis allerede er kommet fram i denne anmeldelsen er det ikke monstrene og horroren som står i fokus, men heller menneskene og dramaet. «The Last of Us» er først og fremt steinbra drama, med mellom-menneskelige relasjoner som treffer hjertet. Ikke bare mellom Joel og Ellie, men også med folka de møter på veien. Serien er god på å la oss bli involvert i de ulike personene med én gang, og selv om de er med oss, og Joel og Ellie, kun en kort periode, har vi rukket å bli så investert at det er hjerteskjærende når ting langt fra går som de skal.
Et interessant rollegalleri
Serien har faktisk selvtillit nok til allerede i episode 3 å ha en bi-historie som går helt utenom hovedhistorien. En hel episode er viet til en virkelig nydelig fortelling om survivalisten Bill (Nick Offerman) som møter på kunstneren Frank (Murray Bartlett). Vi får flere bak-historier til de ulike rollefigurene, og tidvis lappetepper av tidshopp som er vevd sammen på en sømløs og forståelig måte. Som når Ellie og Joel på reisen møter brødreparet Sam (Keivonn Woodard) og Henry (Lamar Johnson), der de velger å stole på hverandre. Eller vi blir med tilbake til en uforglemmelig kjøpesenter-kveld med Ellie, der a-ha er sentral i soundtracket.
Hjerteskjærende, spennende og full av varme
Det er dessuten interessant at Joel har levd et liv før undergangen , mens Ellie er født inn i helvete og kjenner til verdenen som en gang var kun gjennom bøker og historier. Det blir en problemstilling som fører til flere fornøyelige og medrivende dialoger og sekvenser.
Produksjonsdesignen er uovertruffen, med soppbefengte, forlatte byer, med kjøpesenter der tiden nesten har stått stille selv om forfallet har slått inn, og karrige landsbyer.
Serien er tidvis hjerteskjærende, ofte spennende og actionfull, og så full av varme og menneskelighet at hjertet nesten brister, likevel aldri for mye, alltid innafor.