NYUTDANNET: Anine Johansen var 23 år og nyutdannet sykepleier da hun ble syk. Foto: God morgen Norge
NYUTDANNET: Anine Johansen var 23 år og nyutdannet sykepleier da hun ble syk. Foto: God morgen Norge

Anine (23) hadde akkurat blitt sykepleier – så skjedde det utenkelige: – Jeg mistet den jeg var

GOD MORGEN NORGE (TV 2): Noen ganger skjer ting i livet som rammer urettferdig og hardt. Livet tar en helomvending og man må lete etter en ny normal. Dette var tilfellet for Anine Johansen.

Anine Johansen var ung. Voksenlivet lå foran henne, og hun visste ganske tidlig at det var sykepleier hun skulle bli.

– Jeg tror det falt veldig naturlig. Jeg har en mor som jobber i helsevesenet, så jeg har turet mye rundt i gangene med henne på jobb. Så er jeg veldig glad i mennesker, så jeg trengte ikke å tenke så mye da jeg skulle søke studie, forteller hun.

Hun søker, kommer inn på sykepleierstudiet og fullfører utdannelsen. Hun begynner å jobbe og får et vikariat innen psykiatrien.

– Den ene siden fungerte ikke

Så, i 2015, skjedde det som skulle snu om på alt. Anine hadde hatt en vanlig arbeidshelg. Mandagen kom og hun følte seg unormalt sliten. Hun hadde allikevel besøk av en venninne den kvelden. Heldigvis.

– Jeg er litt usikker på hva jeg husker selv og hva jeg har blitt fortalt. Kort tid etter at hun kom inn døra, så kjente jeg at hele den ene siden ikke fungerte som den pleide. Og som mange andre 23-åringer, så ringer jeg da moren min og forteller at jeg føler meg rar og at jeg tror noe er galt, forteller hun og fortsetter:

– Mamma skjønte det veldig raskt at det var ille på grunn av måten jeg snakket på. Kort tid etter kom ambulansen, og resten er litt tåkete.

Sykepleien og VG har tidligere skrevet om hennes historie.

– En identitetskrise

Hun blir kjørt til sykehuset og husker ikke så veldig mye av det. Etter hvert våkner hun opp, og da må hun forholde seg til det som har skjedd. Hun har hatt et hjerneslag.

PÅ SYKEHUSET: Hun forteller at hun ikke skjønte alvoret før etter mange dager og at sjokket satt i. Foto: Privat
PÅ SYKEHUSET: Hun forteller at hun ikke skjønte alvoret før etter mange dager og at sjokket satt i. Foto: Privat

– Det tok 10-12 dager før jeg skjønte alvoret i det. Jeg trodde jeg skulle hjem ganske raskt, men jeg ble videresendt til rehabilitering etter sykehuset.

På dette tidspunktet var 23-åringen veldig dårlig.

– Så er det noe med at sjokket legger seg ikke med en gang. Kroppen blir veldig ung igjen, og jeg trengte hjelp til alt. Alt fra å dusje, pusse tenner og til å spise. Samtidig var andre jevnaldrende der jeg skulle vært. Så da må mentaliteten modnes veldig for å håndtere situasjonen. Så det var jo en identitetskrise.

Hun mistet fotfestet i livet, og hun syns det var vanskelig å akseptere den nye hverdagen.

– Jeg mistet den jeg var. Jeg skulle jo ikke være på sykehus, jeg skulle vært i ny jobb innen psykiatrien. Og de drømmene jeg hadde ble plutselig veldig fjerne.

Anine hadde studert i flere år for å bli sykepleier. Plutselig var det hun som måtte bli tatt vare på – som 23-åring.

– Det var surrealistisk og veldig sårt. Sykehuset jeg var på hadde medstudenter jeg gikk sammen med, så det ble veldig tydelig at ting ikke ble som planlagt.

Hadde lyst til å gi opp

Da hun var på rehabilitering var hun den yngste der. Den yngste etter henne var 70 år.

– Det skal sies at jeg hadde mange gode samtaler med han på 70, men det har vært ekstremt ensomt. For mine bekymringer, kontra de bekymringene andre satt med i avdelingen, var helt ulike fordi vi var i forskjellige livssituasjoner, sier hun og utdyper:

– Jeg var redd for boliglån, hvordan det blir å skulle få barn, jeg var i et ganske ungt forhold – kom han til å bli? Men rundt bordet til frokost og andre måltider var det snakk om hvordan blir det å passe barnebarn og hva de skulle gjøre med hytta. Så det ble jo bekymringer ganske langt fram i tid da.

Det som definerer starten på voksenlivet er jo ofte det å komme ut i jobb. Dette var også en bekymring for Anine etter hjerneslaget. I starten fikk hun tilbud om å brette konvolutter.

– Jeg hadde vært på et arbeidsavklaringsopphold, som det heter, og fått beskjed om at jeg kunne starte rolig i en 20 prosent stilling. Da hadde jeg sett for meg at jeg skulle jobbe med noe innenfor det jeg var utdannet som, for jeg følte meg jo fortsatt som en sykepleier. Det var ikke noe av det som var borte, og jeg hadde kommet langt i forhold til det å fungere i en hverdag. Så det var et sjokk at det var ressursene folk så i meg. Det gjorde noe med selvtilliten, jeg hadde lyst til å gi opp.

Jobber med barn og unge som har fått en hjerneskade

Heldigvis ga ikke Anine opp. I dag er hun 29 år og jobber som erfaringskonsulent ved Sunnaas sykehus og som prosjektleder i Sunnaasstiftelsen. hvor hun jobber rettet mot barn og unge.

– Det handler om å være med på å gi et språk for hvordan man har det og hva man føler. Det tar tid å kjenne på det som egentlig har skjedd. Vi snakker om fremtiden, det sosiale og deler erfaringer. Jeg trygger på det at det ikke er farlig å komme hjem, og gir litt tips og råd på hvordan det kan være. Jeg prater også mye med pårørende og foreldre også. Jeg tror det er godt for dem å se at det kan gå bra.

MESTRING: I starten av juni var Anine med på å arrangere en camp i Lofoten, der er hovedbudskapet mestring og det å møte andre i samme situasjon. Foto: Sunnaasstiftelsen
MESTRING: I starten av juni var Anine med på å arrangere en camp i Lofoten, der er hovedbudskapet mestring og det å møte andre i samme situasjon. Foto: Sunnaasstiftelsen

I starten av juni var Anine med på å arrangere «Brain Camp Explore» i Lofoten, i regi av Sunnaasstiftelsen.

– Vi jobber med aktiv rehabilitering, der hovedfokuset er mestring. Vi møter andre i samme situasjon. Det handler om å tro på egne ressurser, kunne stå i det og ikke har det så ensomt.

På campen gjorde de mye forskjellig, som å surfe surfe, gå å fjelltur og snorkle.

– Det er ikke sikkert at det er det du gjør når du kommer hjem, men vi kan gi en tro på at de får til ting. Kanskje det bidrar til å tørre og ta en samtale med familien om utfordringene man har, fordi du har snakket med andre som hjelper deg til å reflektere på en annen måte.

– Vi er opptatt av mestring og det at personer skal kjenne at de fortsatt har noe å komme med, at de har en betydning og at de kan være bidragsytere. Det er det vi jobber mot da.

– Gir en følelse av mening

Anine har sin egen erfaring i bagasjen.

JOBBER MED BARN OG UNGE: – Det gir meg en følelse av mening og tro på at jeg har noe i arbeidslivet å gjøre. Foto: God morgen Norge
JOBBER MED BARN OG UNGE: – Det gir meg en følelse av mening og tro på at jeg har noe i arbeidslivet å gjøre. Foto: God morgen Norge

– Det er utrolig givende. Det gir meg en følelse av mening og tro på at jeg har ressurser og noe i arbeidslivet å gjøre. Jeg får fortsatt jobbe med mennesker, og jeg får ivareta mennesker – noe som kanskje er hovedansvaret til en sykepleier. Det er mye medisiner og sånne ting, og det driver jeg ikke med, men jeg trygger i en sårbar situasjon.

Hun vet veldig godt at ting tar tid etter noe sånt. Det tok rundt tolv dager før alvoret gikk opp for henne, men det har gått nesten sju år før livet har satt seg i en ny normal.

– Man jobber veldig etter å komme tilbake til der man var. Det jobbet jeg med lenge. Og jeg stagnerte flere ganger og måtte bygge meg opp igjen hver gang. Det blir man sliten av.

ANINE OG KJÆRESTEN: De har vært sammen siden Anine var 19 år gammel og er i dag samboere. Foto: Privat
ANINE OG KJÆRESTEN: De har vært sammen siden Anine var 19 år gammel og er i dag samboere. Foto: Privat

Anine møtte også mentorer da hun var i rehabilitering.

– Det er det vi kaller det, våre likepersoner. Det handler om å se at det kan gå bra, og man må innstille seg på at sånn er det nå. Det var lenge jeg jaget etter og så etter de som var der jeg skulle vært da, med nye jobber og få barn og alt det der. Men nå har jeg landet med at her er jeg nå, og her trives jeg godt – og så får det andre komme til sin tid, sier hun.