Først da moren døde, fikk vennene vite sannheten
Da Samantha Muniz (27) vokste opp, visste ingen hva som egentlig foregikk innenfor hjemmets fire vegger. I dag tør «Tropp 2»-deltakeren endelig å være åpen om morens psykiske lidelse.
– Ingen av venninnene mine har sett meg gråte. Siden jeg følte at jeg måtte skjule mammas sykdom, ble jeg også veldig flink til å skjule andre ting.
Med kraftfull stemme og en lettere henslengt sittestilling hjemme i sofakroken, framstår Samantha Muniz (27) sterk.
Men bak hennes karismatiske og selvsikre ytre, finnes det en mer sårbar side – som svært få har fått se.
– Den første uka inne på Setnesmoen fikk jeg tilsnakk fra befalet om at jeg måtte åpne meg mer. «Jeg skal gjøre det, men det er ikke så lett», svarte jeg.
Etter hvert som Samantha lærte seg å bli en kriger inne på «Kompani Lauritzen: Tropp 2», lærte hun også å slippe sine personlige kamper mer fram i lyset.
I dag tør hun å snakke fritt om sin tidvis ustabile barndom på Lindeberg i Oslo.
– Jeg kan ikke klage, men hadde jeg sett meg selv som et lite barn nå, hadde jeg tenkt: «Stakkars. Her skjer det noe». Som eldre ser jeg at det var vanskeligheter. Det var fattigdom. Det var stramt, og mamma var syk. Hun slet med vrangforestillinger, og kunne tidvis miste kontakten med virkeligheten.
– Hun var paranoid
Det var i andreklasse på barneskolen at Samantha merket at moren oppførte seg annerledes enn de andre mødrene i klassen. Alenemoren hadde alltid mye kjærlighet å gi, men plutselig kunne hun få sterke utbrudd innenfor hjemmets fire vegger.
– Hun stresset rundt i leiligheten, gikk fram og tilbake og skulle sjekke alt. Hun var paranoid.
Morens sykdom gikk av og til ut over det lille de hadde av mat.
– Hun kunne finne på å tømme hele kjøleskapet og fryseren fordi hun mente at alle matvarene var farlige. Hun kunne kaste alt mulig fordi hun trodde det var forgiftet.
– Ble du redd?
– Jeg hadde ikke lært om psykisk sykdom, men jeg hadde likevel forståelse for at hun var syk. «Det at hun kaster den vannflaska, gjør hun ikke fordi hun er slem. Hun gjør det fordi hun tror at jeg skal dø hvis jeg drikker vannet», tenkte jeg. Hun prøvde å beskytte meg. Som liten forsto jeg det, sier hun, og tenker seg om.
– Jeg var aldri redd for mamma, men jeg var mye sint. Jeg ville ha en normal hverdag, med friske foreldre.
Tvangsinnlagt og medisinert
En dag, i skolegården, kom en rådgiver bort til Samantha og fortalte at moren var tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Stefaren, som hun kaller «pappa», kom og hentet henne – og i tre måneder bodde hun hos ham mens moren fikk behandling på sykehus.
– Da mamma kom ut av sykehuset, ble hun satt på medisiner. Ting gikk bedre. Jeg klarte å leve med det, men ble veldig observant på at mamma skulle få i seg medisinene. For jeg ville ikke at hun skulle bli helt «skækk», klikke og utagere igjen.
Samantha forteller at barnevernet fulgte nøye med på situasjonen. I voksen alder har hun lest den store bunken av dokumenter som omhandler hennes barndom.
Gjennom møter, hjemmebesøk og jevnlig oppsyn ble hun beskrevet som «aggressiv». Hun havnet ofte i slåsskamper, og ble fulgt opp av barnepsykolog for å få bukt med utfordringene.
Men utover barnevernet, skolen og den nærmeste familien, var det ingen som visste at Samantha levde med en psykisk syk mor.
– Jeg var veldig redd for at folk skulle se det jeg så. For mamma var veldig populær. Hun var godt likt i borettslaget, hjalp alle, kunne gå og handle for naboen og ble sett på som en veldig god person, forteller hun.
– Det var viktigere for meg at folk så på mamma som god, morsom, snill og omsorgsfull enn at de skulle se på henne som syk. Så jeg prøvde alltid å skjule det.
Samantha retter seg opp i sofaen, og hever stemmen et hakk.
– Alle vennene mine var sånn: «Å, moren din er så fantastisk. Moren din er moren vår». Jentene kunne bare komme hjem til meg, selv om jeg ikke var hjemme – for å sitte og spise middag sammen med mamma. Men de visste jo ingenting.
Livet ble snudd på hodet
Mørke skyer hviler over Lindeberg, og det dufter av sommerregn og markblomster. Samantha står utenfor et stort leilighetskompleks ved starten av Østmarka.
– Der oppe bodde vi, sier hun, og peker opp på en bueformet balkong i andreetasje.
Det var bare de to der oppe, hun og moren. I august 2014 hadde Samantha gått ut av videregående, og hadde verken jobb eller inntekt. De levde begge av morens uføretrygd, og støttet hverandre i hverdagen.
Men alt dette ble snudd fullstendig på hodet da moren døde brått og uventet i slutten av august.
Magesmertene hun hadde blitt operert for noen år tidligere hadde kommet tilbake, og moren oppsøkte både lege og legevakt flere ganger. Ifølge Samantha fikk ikke moren den oppfølgingen hun skulle hatt.
Samantha hever stemmen igjen, og fortsetter med kraft i røsten.
– Jeg var sint fordi jeg følte at systemet hadde sviktet. Hvis systemet hadde vært på plass så hadde hun levd den dag i dag, mener hun.
Familien engasjerte advokat til å søke om erstatning hos Norsk pasientskadeerstatning. TV 2 har sett dokumentet, der konklusjonen fra NPE var: «Det gis uttrykk for kritikk mot helsevesenet som ikke behandlet magesåret. Det presiseres at pasienten ville vært i live i dag hvis hun hadde fått riktig behandling». Familien ble tilkjent erstatning.
Fikk en knekk
Uten jobb og inntekt kunne ikke Samantha bli boende i leiligheten på Lindeberg, og barnevernet steppet inn for å lete etter en leilighet til henne.
Imens flyttet 18-åringen inn hos tanten sin, og brukte dagene på å støtte sine eldre søsken og resten av den sørgende familien.
Sin egen sorg, skjøv hun til side.
– Jeg var veldig sint de to første dagene etter at mamma døde, var veldig lei meg. Men så ble jeg sånn: «Okay, Samantha. Hva kan du gjøre nå? Hun er død. Det hjelper ikke å være sint. Nå må du støtte dem som er rundt deg, familien som også har mistet henne». Jeg klarte egentlig ikke å jobbe med meg selv.
Først to år senere gikk det opp for Samantha at hun aldri skulle få se moren sin igjen.
– Da forsto jeg virkelig at: «Okay, mamma er ikke her». Hun var ikke bare på ferie eller et sted hvor jeg ikke kunne se henne. Da fikk jeg knekken. Igjen var jeg inne i min egen boble. Jeg brukte ingen rundt meg, kun meg selv og han karen jeg var sammen med på det tidspunktet.
Helt siden Samantha var liten har hun vært en del av en sammensveiset gjeng, bestående av tolv venninner. Etter at moren døde, begynte vennene å mase om at hun burde bruke dem til å bearbeide sorgen. «Du er alltid psykologen vår», sa de. «Nå er det din tur til å støtte deg på oss».
– Alle ba meg om å åpne meg opp om hva som skjedde. Jeg måtte starte smått, og så ble det bare til at jeg åpnet meg mer og mer, forteller hun.
Én dag fortalte Samantha vennene sine sannheten om de vanskelige barneårene.
– De fikk helt sjokk, og trodde nesten ikke på meg. De har vært vennene mine siden førsteklasse, de har vært hjemme hos meg og overnattet, dratt på turer med meg og mamma. De lurte på om jeg løy om det. Jeg fortalte 80 prosent til dem da, og de var sånn: «Shit, vi visste ikke at moren din var psykisk syk».
– Bruk dem du har rundt deg
En av grunnene til at Samantha ville være med i «Tropp 2», var å jobbe videre med sin egen åpenhet. Selv om hun syntes at det var vanskelig i starten, fortalte hun etter hvert om erfaringene fra oppveksten til de andre deltakerne.
– Jeg fortalte alt, i en halvtime. Jeg kjente på at jeg klarte å åpne meg, selv om det var vanskelig. Etter den samtalen følte jeg meg skikkelig lettet. Det føltes bra, og var ikke så vanskelig som jeg trodde at det skulle være. Det var vanskelig å starte, men da jeg først var i gang så gikk munnen min som en klokke.
På Lindeberg bryter skydekket opp, og solstrålene treffer Samantha der hun går på gamle stier. I skogen, like bak barndomshjemmet, har trærne vokst seg store siden hun flyttet herfra som 18-åring.
Men den største veksten har skjedd med Samantha selv.
– Jeg tenker at det med psykisk helse ikke er noe man skal være flau over. Man kan ikke bestemme over sykdom. Det er ingen som vil være syk. Men man har muligheten til å snakke om det og å være åpen, sier hun engasjert, før hun kommer med en oppfordring:
– Ikke sitt og «deal» med problemer alene, for det kan bli jævlig tungt. Det ble det i alle fall for meg. Bruk dem du har rundt deg, for de er der for å støtte og hjelpe deg. Det er viktig.
