Elin Sørsdahl (60): – Det er ingen nyhetssak som er verdt å dø for

Elin Sørsdahl (60) blir fremdeles stoppet på gata av folk som lurer på om hun er journalisten som ufrivillig fikk Bård Tufte Johansen i kyllingkostyme inn i direktesendingen.

Men «kyllingstuntet» fra 2002 – som vi kommer tilbake til senere – er bare en dråpe i havet når man zoomer ut og ser på alt Sørsdahl har opplevd i jobben som utenrikskorrespondent for TV 2.

Vurderer tidlig pensjon

Tidligere denne måneden rundet hun 60 år.

– Det var egentlig verre å fylle 50 enn 60. Fordi når du fyller 50, så kan du liksom tro at du kan framstå som 45. Men når du er 60, så er du liksom på full fart inn i en ny periode av livet. Men på en måte, så er det litt deilig også. Å slappe litt mer av og ha masse erfaring.

I forbindelse med kostnadskutt i TV 2, har Sørsdahl – i likhet med andre TV 2-ansatte over 60 – fått tilbud om gavepensjon.

Når vi møter henne på en kafé på Oslos vestkant, har hun nettopp kommet tilbake fra et informasjonsmøte om dette.

Hvis hun takker ja til gavepensjonstilbudet, går hun av med pensjon om to år. Men hun har ikke bestemt seg ennå.

– Jeg må ta en vurdering om det økonomisk sett er bærekraftig når jeg blir 62. Det blir jo også et spørsmål om hva man skal gjøre resten av sitt yrkesaktive liv. Skal man fortsette å gjøre det samme, eller skal man hoppe i det og prøve noe nytt? Så jeg er egentlig helt åpen. Jeg vil ikke si at jeg har bestemt meg, men jeg skal absolutt vurdere det, sier hun, og tilføyer:

– Men jeg har jo alltid sagt at hvis jeg hadde penger nok, så hadde jeg ikke vært ansatt et sted. Da hadde jeg gjort andre ting enn å være lønnsmottaker.

– Overlegen og selvopptatt

Når hun en dag går av med pensjon – enten det blir i 2025 eller senere – vil sommerhuset i Sør-Frankrike bli flittig brukt. Hennes perfekte fridag er å våkne i Frankrike, gå en tur til stranden for å nyte en god bok i sola, og så avslutte dagen med middag og bar-besøk.

– Vi kommer til å bo i Frankrike når vi en gang blir pensjonister. I hvert fall en del av tiden.

Med «vi» refererer hun til ektemannen Alf Ole Ask (65), tidligere utenrikskorrespondent for Aftenposten og nåværende klimakorrespondent for Energi og Klima, nettavisen til Norsk Klimastiftelse.

Sørsdahl møtte sin kommende ektemann i redaksjonslokalet til drammensavisa Fremtiden på slutten av 70-tallet. Hun gikk på ungdomsskolen og hadde arbeidsuke; han var yngst i redaksjonen og fikk ansvaret med å ta vare på praktikantene.

Det var ikke kjærlighet ved første blikk.

– Jeg synes han var utrolig overlegen og bare opptatt av seg selv. Og dessuten hadde han en bil uten revers, så jeg måtte ut og dytte hver gang vi trengte å rygge, sier hun og ler.

I 1984 krysset veiene deres igjen, denne gangen som kolleger i Fremtiden. De fant tonen, og siden den gang har de fått to sønner, Mathias (32) og Nickolas (30). De har delt livet sammen i både Oslo, New York og i Brussel, hvor de nå bor og jobber.

Sørsdahl og Ask ble viet i Washington D.C. i 1988 av Per Paust, pressetalspersonen for Utenriksdepartementet. Før bryllupet startet introduserte Paust dem for en kollega, Anne Orderud, som Paust giftet seg med i 1992.

Annonsørinnhold

På jakt etter julegave til han? Her er 100 gode tips han vil elske

De forble gode venner med dem, inntil 1999 da Paust døde av kreft og Anne Orderud ble drept i en av norgeshistoriens mest omtale drapssaker.

– Vi hadde kontakt med Per og Anne helt til de begge døde. Vi traff dem med jevne mellomrom, og var ute og spiste og sånt. Alf Ole var Pers forlover da han giftet seg med Anne.

Fri oppdragelse

Sørsdahl vokste opp på 1960- og -70-tallet på et gårdsbruk i landlige Lier utenfor Drammen. Mamma og pappa var ikke helikopterforeldre, så Sørsdahl og storesøsteren Anne Brit fikk drive med sitt.

Hun beskriver barndommen som aktiv. Til fots og på ski i skog og mark, ivrig i speideren, og ansvarlig for å fylle sin egen fritid. Hun tror barndommen – i beste Astrid Lindgren-stil – har gjort henne til den kreative personen hun er i dag.

– Det var perioder hvor jeg var overlatt til meg selv. Jeg måtte være kreativ og finne på noe. Å bygge noe eller lage leker.

En medfødt klisterhjerne gjorde at hun var flink på skolen, uten å slite seg ut. Hun førte en god penn, og norskstilene hennes ble ofte lest høyt av læreren, til inspirasjon for resten av skoleklassen.

Stemmen fra Paris

Frem til hun var elleve år gammel, var ambisjonen å bli sykepleier. Men en stemme på familiens blå transistorradio endret kursen hennes mot journalistikken.

– Jeg hørte på nyhetssendinger hver morgen. Og da hørte jeg denne stemmen. Gidske Anderson fra Paris. Hun fortalte om veldig mye spennende, alt fra krig til bakeren på hjørnet. Da forsto jeg at jenter kunne også bli journalister.

Nylig ga Sørsdahl og ektemannen ut en biografi om nettopp Gidske Anderson, kalt «Stemmen fra Paris». I fire år researchet og skrev de, side om side, om den modige journalisten fra Norge.

– Vi mente at hun trengte en biografi. Vi visste egentlig ikke noe særlig om henne før vi skrev boka. Vi møtte henne aldri, sier hun om journalistforbildet som døde av kreft i 1993.

– Dette er jo ikke sånne bøker som selger vanvittige opplag, men det er gøy å skrive. Og det å gjøre noe sammen som ektepar, er utrolig flott.

Fikk TV 2-jobben ved tilfeldighet

Det er først og fremst som TV 2-reporter at Sørsdahl har blitt kjent for det norske folk.

Jobben hun har hatt i 31 år, fikk hun ved en ren tilfeldighet da hun spaserte langs en oslogate etter et jobbintervju i VG. Da møtte hun en tidligere sjef, Ida Dypvik, som oppfordret henne til å bli med til TV 2.

Kanalen hadde ikke startet sendingene ennå, og var på utkikk etter reportere. Sørsdahl slo følge med Dypvik, og gjorde et spontant jobbintervju med nyhetsredaktør Finn H. Andreassen. Hun ble ansatt fem dager før TV 2 startet sendingene.

Sørsdahl har forblitt i TV 2 siden den høstdagen i 1992, og har viet mye av yrkeslivet som utenrikskorrespondent. Hun rapporterte fra Brussel fra 1993 til 1996 og 2005 til 2009, New York fra 2009 til 2013, og tilbake i Brussel i 2021.

Ektemannen, som i 20 år var utenrikskorrespondent for Aftenposten, har alltid vært med.

– Jeg må si at våre arbeidsgivere har vært utrolig sjenerøse mot oss. Og spesielt TV 2 har vært sjenerøse med meg gjennom hele livet, men så har de til gjengjeld fått tilbake mye stoff fra utlandet.

Jaget og slått

I løpet av TV 2-karrieren har Sørsdahl stått i sentrum under talløse dramatiske situasjoner. Hun vandret blant døde kropper etter jordskjelvet på Haiti, har stått mellom politi og demonstranter under opptøyer i Frankrike, og var faretruende nær en kjernefysisk katastrofe i Japan.

Hun har også blitt slått og jaget av Christer Pettersson, mannen som ble dømt – og senere frikjent – for drapet på Sveriges statsminister Olof Palme.

– Christer hadde solgt historien sin til en svensk TV-kanal, så han var overhodet ikke interessert i å snakke med pressen. Men vi gikk etter ham. Da han snudde seg, slo han meg i ansiktet. Han fiket til meg, sier Sørsdahl mens hun imiterer slaget hans med håndbevegelser.

– Han var skikkelig skremmende, altså.

I starten av karrieren kunne hun fort få overtenning og glemme sin egen sikkerhet, men nå er hun mer bevisst på dette.

– Det er ingen nyhetssak som er verdt å bli hardt skadd eller dø for. Men det er klart at du kan kjenne panikk når du er inne i tåregassen, eller kjører deg fast i narkoland på grensen mellom Mexico og USA. Men jeg har aldri følt at jeg har vært i livsfare.

Når arbeidsdagen er over – uansett hva hun har opplevd – klarer hun å «skru av».

– Jeg er veldig flink til å skille mellom jobb og privat. Det er nok fordi at privatlivet er så annerledes enn jobben. Hente i barnehagen eller skolen, kake til dugnaden, eller kjøpe inn bursdagspresanger til et barneselskap. Da må du bare legge fra deg jobben.

Kyllingstuntet

I januar 2002 gikk Sørsdahl fra å rapportere nyhetssaker til å bli en nyhetssak.

Elin Sørsdahl sto utenfor Rikshospitalet i Oslo for å rapportere om tilstanden til daværende Arbeiderpartiet-leder Thorbjørn Jagland, som var innlagt etter et illebefinnende.

Mens Sørsdahl – på direktesendt TV – fortalte seerne om Jaglands tilstand, kom Johansen sprettende og klukkende i bakgrunnen. «Ikke være kritiske», kaklet han. «Nå skal vi være snille». Det såkalte «kyllingstuntet» var en protest mot den omfattende mediedekningen i forbindelse med lederstriden i Arbeiderpartiet mellom Jagland og Jens Stoltenberg.

– Det er et tiendedels sekund hvor jeg tenker: «Hva gjør jeg nå? Skal jeg bare overse ham, eller skal jeg kommentere det?» Og så valgte jeg å kommentere det.

Hun husker vinterdagen for 21 år siden godt – muligens fordi publikum aldri lar henne glemme.

– Fortsatt kan det komme folk bort til meg på gata og spørre om dette.

Etter direktesendingen var over, pakket hun sammen og dro for å hente sine to sønner i et barnebursdagsselskap. Men så begynte telefonen hennes å gløde. Det rant inn med SMS-er og oppringninger. Alle ville høre hennes versjon av «kyllingstuntet».

– Heldigvis var det en god venninne som arrangerte barnebursdagen, så jeg ringte henne og sa jeg ikke kunne hente barna ennå på grunn av mas. Så jeg ble liksom sittende der og svare på spørsmål fra journalister. Det ble jo en kjempesak.

Bård Tufte Johansen og Harald Eia ble kalt inn på teppet til NRK-sjefen John G. Bernander etter stuntet. Bernander beklaget også overfor TV 2, og saken var en snakkis i lang tid – og huskes fremdeles.

– Noe skal man jo være husket for. Jeg var bare kjempeglad for at jeg taklet situasjonen der og da.

Hun er verken sint eller bærer nag overfor Bård Tufte Johansen.

– Man kan jo ikke det. Det er ikke uvanlig at folk, selv i dag, avbryter meg når jeg jobber. Det er risikosport å gå live. For bare noen uker siden gikk jeg live for dansk TV, og da kom tre fulle ungdommer og brøt inn. Det ble kaos, men det er bare sånn man må leve med.

Ikke stedbundet

Elin Sørsdahl har opplevd svært mye så langt i livet, både i Norge og i utlandet. Men med feriehus i Frankrike, og leiligheter i Oslo og Brussel, hvor er egentlig «hjemme» for henne?

– «Hjemme» er der vi bor til enhver tid. Jeg har nok ikke et veldig nært forhold til hva som er «hjemme». Noen er veldig stedbundet, men det er ikke jeg. Men det er klart at Norge er mitt hjemland, og jeg er jo kjempeglad for at jeg er norsk og oppvokst i velferdsstaten Norge, med alle fordeler det gir.