Ble lei av karriereveien – da tok Jon Reichelt et utradisjonelt valg
Jon Reichelt (61) avfeier høythengende jobbtitler og militære grader. Kona er tyngdekraften som gjør at bena hans er godt plantet på jorda.
Årets sesong av «Kompani Lauritzen» består av flere nye fjes. Blant dem er befalets nye militærpsykiater, Jon Gerhard Reichelt (61).
– Jeg er veldig opptatt av ideen som jeg er med på, og det å bidra der – mye mer enn at jeg har lyst på en bit av det glamorøse. Jeg tipper jeg ikke vil fremstå verken glitrende eller glamorøs, sier han med et glimt i øyet når han møter TV 2.
Kvinnen som har holdt ham godt plassert på jorda, hans kone, syntes kompaniet hørtes ut som en god idé da forespørselen kom.
– Hun lurte på hva i alle land dette var, men hun støttet det. Hun var, som fornuftige damer flest, opptatt av at jeg skulle ha noe å drive med, så jeg ikke ble gående rundt og være i veien hjemme.
Glad i skolebenken
Reichelt har, slik han beskriver selv, gått altfor lenge på skole. Av profesjoner er han lege på den ene siden, og offiser på den andre. Derav liker han å bli kalt militærpsykiater.
– Jeg tror folk ofte gjør det de er flinke til, og jeg har vært veldig flink til å gå på skolen. Slik er livet urettferdig, men flaks for meg. Jeg har et bein i hver profesjon, og så har jeg prøvd å samle det til én greie i løpet av drøyt 20 års tid. En kanskje merkelig, men veldig interessant blanding.
Han forstod tidlig at han trivdes på skolebenken. Hvor mange år det har blitt, tør han ikke å regne på.
– Det blitt veldig mange år. Nå regner jeg meg som ferdigutdannet, sier han og flirer.
Takket ja
Siden han troppet opp i Forsvaret som 18-åring har militæret vært hans andre hjem. Menneskene, utfordringene og mestringsfølelsen var det han likte aller best.
Etter militæret byttet han ut sengestrekk og brettekanter med legefrakk og stetoskop. 20 år lange vennskap bestod, og etter flere år i psykiatrien fikk han spørsmål om å returnere til Forsvaret.
– Det var spennende, ikke minst basert på erfaringene fra kreftomsorgen, der mennesker med alvorlig sykdom viste meg hva som bor i de vi kaller folk flest. Hvordan vanlige mennesker håndterer livene sine, hvordan vi lærer og utvikler oss. Da jeg jobbet med psykiatri, var det for å hjelpe folk opp av grøfta. Jeg tenkte: «Hvordan er det vanlige folk holder seg på veien, og unngår å havne i grøfta?» Det kan vi lære noe av. Da begynte jeg på 'an igjen i Forsvaret. Selvsagt med krig og elendighet, men det har vært en veldig spennende og lærerik reise der, gjennom mange år.
I 2018 trådde generalmajoren inn som sjef for Forsvarets sanitet, noe de fleste vil anerkjenne som en prestisjefull tittel. Men ikke Reichelt.
Lar seg ikke imponere
– Jeg har ikke opplevd det som veldig prestisjefullt selv. Jeg har etter hvert oppdaget at jeg er ikke så veldig opptatt av glans og glitter. Sånn er vi mennesker forskjellige. Jeg motiveres nok ikke så mye av det, men jeg synes det er veldig spennende og lærerikt å få mye ansvar, forteller han.
Han var blant annet med da pandemien inntraff i 2020, og da Forsvaret hentet hjem norske soldater fra Afghanistan i 2021. Da fikk han kjenne ekstra på ansvarsfølelsen.
– Det var veldig lærerikt, men prestisjen i det – det har jeg ikke opplevd så mye av. Også har jeg vært heldig med å ha en kone hjemme som ikke har latt seg imponere av titler, så jeg har ikke fått anledning til å bli høy på pæra, sier han lattermildt, før han er rask og legger til:
– Tror jeg, da! Det får du spørre noen andre om.
Ingen underholdningsartist
Reichelt beskriver seg som en som trenger å prøve nye ting. Utfordringer er viktig for ham. Men det måtte noe overtalelse til, før han takket ja til «Kompani Lauritzen».
– John Hammersmark brukte nok et halvt år på å få dette til å modne, for først avviste jeg det nok veldig. Jeg sa at dette bare er tøys, jeg er ikke noe underholdningsartist.
– Men så fikk han meg med på ideen, og fikk meg til å skjønne hva dette var. Da tenkte jeg: «Jaja, det kan ikke gå mer enn galt», så trøstet jeg meg med at blir det for gærent, blir jeg klipt bort. Det var et ålreit valg å bli med, sier han og smiler.
Tenker motsatt
Som tidligere sjef og psykiater innenfor høythengende arenaer, bryr Reichelt seg fint lite om hva tidligere kollegaer vil tenke om reality-debuten.
– De må få tenke akkurat det de vil. Jeg tipper de tenker: «Nå trenger han penger». Det er vel det mest nærliggende, sier han.
Hvis han skulle hatt et snev av bekymring, hadde det vært av «medisinske årsaker».
– Jeg var kanskje mest bekymret hva gjelder legeverden. Seriøsitet blir veldig fort sett på som det er det samme som å være gravalvorlig og ordentlig. Du skal ha hvit frakk og snakke uforståelig, hvis ikke er det ikke ordentlig. Men jeg ville tenke helt motsatt, sier han og forklarer:
– Jeg kan nå flere mennesker på denne måten. Hvis noen snapper opp et eller annet de kan ha glede av, synes jeg det vil være kjempebra.
Lidenskapen og kunnskapen oser av Reichelt. Det håper han noen kan dra nytte av, både blant deltakerne, men også seere.
– Hvis noe av det jeg sier er såpass fornuftig sagt at noen gidder å vise det på TV, så er jeg happy. Så får folk tenke akkurat hva de vil over hvor pengelens, PR-kåt eller rar jeg har blitt, altså, sier han, før han ydmykt skyter inn:
– Men jeg skal passe meg, for noe genial er jeg ikke. Dette er ting som folk har tenkt og skrevet om før. Jeg er bare en budbringer av gammelt tankegods. Det er meg.
Minnet deltakerne på slagord
Selv om han er noe usikker på hva hans egentlig rolle har vært i «Kompani Lauritzen», tituleres han også der som militærpsykiater.
I «Kompani Lauritzen» fungerer han som et bindeledd mellom befalet og Dag Otto Lauritzen (66) og Kristian Ødegård (46). Så langt har seerne fått se Reichelt ha sesjoner med deltakerne, hvor de reflekterer rundt øvelser, følelser og frykter.
I løpet av sesongene har flere i befalet etablert flere slagord. Selv forsøkte han å minne deltakerne på sitt eget slagord. Se hva det er i videoen under.
I overkant nysgjerrig
61-åringen er ikke opptatt av status. Han har stadig blitt overrasket når folk har spurt ham om råd. Ironisk nok har han bevegd seg inn i et felt som, for mannen i gata, kan anses som prestisje.
– Forskningsverdenen er en verden bygget på masse prestisje. Det er folk som skal overgå hverandre, og spisse albuer er ikke uvanlig. En måte å overgå andre på, er å dytte dem ned. Det skjer det for mye av i både i forskning og resten av verden, og det er både uhensiktsmessig og slitsomt. Jeg har aldri likt det, og hadde nok for butte albuer, sier han utdyper:
– Men jeg er veldig glad i det grunnleggende ved forskning – nysgjerrigheten. Jeg er veldig nysgjerrig. Det er så viktig. Også er jeg veldig glad i folk. Det bærer nok hele karrieren preg av.
Nysgjerrigheten, kombinert med kjærligheten til folk, spøker kona ofte med.
– Kona sier på spøk av og til at alt jeg gjør blir personlig. Det er nok litt fordi jeg fort vekk blir kjent med han som driver skobutikken, bartendere eller kelnere for eksempel. Det blir gjerne en litt personlig relasjon, fordi jeg synes det er hyggelig og at jeg er nysgjerrig. Da ender det ofte opp med en prat, og da tar et besøk i skobutikken lengre tid enn det kanskje burde, sånn strengt tatt. Men i det lange løp så tror jeg livet blir bedre sånn.
– Det å ha det hyggelig, ha en god tone, være vennlig, smile og si hei til folk – når ble det gærent liksom? Det er mange mennesker som behandler andre de oppfatter som lavere i «rangstigen» enn seg selv dårlig. Folk kan oppføre seg dårlig mot folk som for eksempel serverer eller kjører taxi. Det har jeg ikke noe sans for. Det er folk det også, sier han.
For selv om 61-åringen kan skilte med lederskap og høythengende stillinger, har også han en gang vært på «gulvet».
Står ikke på CV-en
– Jeg har kjørt taxi også, det står vel ikke i CV-en, forteller han og ler.
– Jeg kjørte taxi noen år i Oslo. Det var veldig lærerikt.
Da han studerte medisin, var han også pleiemedhjelp på sykehus. Det ble han etter hvert litt lei av. Samtidig måtte han tjene til livets opphold.
– Da ville jeg prøve noe nytt, så en kompis og jeg tok drosjelappen og kjørte drosje i Oslo på kvelder og i helger.
Drosjekarrieren beskriver han som en lærerik tid. Der fikk han også dyrke nysgjerrigheten sin for mennesker.
– Det er så mye rare folk ute i Oslo om natta. Mangfoldet er ute, da! I hvert fall var det slik den gangen, som er 30-40 år siden, sier han og humrer.
I dag er han den som kanskje tar drosje, selv om han foretrekker buss og bane. Men da han selv satt bak rattet, for nærmere 40 år siden, opplevde han trolig noe flere kan kjenne seg igjen i.
– Det rare med å være drosjesjåfør, som også er spennende og morsomt, er at man ofte blir en «ikke-person». Folk som sitter i baksetet har glemt at det sitter et menneske foran og kjører. Det er veldig rart. Det er jo også bare en tilfeldighet at de sitter der og du der. Det kan være forskjeller på hvor du ble født, hva slags flaks du hadde på skolen – det er kjempeurettferdig. Kanskje du likte veldig godt å kjøre bil og ble sjåfør.
Reichelt synes drosjekarrieren var en ganske slitsom affære. Derfor har han stor respekt for de som har lignende yrker.
– Det er tøft å kjøre hele natta i en drosje. Slitsommere enn det jeg gjør i dag. Kanskje jeg burde skrive det på CV-en heretter, sier han og humrer.
«Kompani Lauritzen» sendes på TV 2 Direkte onsdager og lørdager, og er tilgjengelig på TV 2 Play.