Åpner opp: – Fortsatt vondt å snakke om det
Liva Ingebrigtsen (27) om angsten, mobbingen, den tunge svangerskapsdepresjonen og livet i Norges mest kjente løpefamilie.
Nordsjøen slår hardt inn over den kritthvite Solastranden. I regnet står Liva Ingebrigtsen og ser ut mot havet.
– Å være der ute i bølgene gir meg helt ro. Der har jeg ingen klokke, ingen mobil. Du fokuserer kun på det du holder på med og glemmer alt annet, sier Liva om surfingen, som jevnlig gir henne etterlengtet egentid.
Når TV 2 møter henne denne onsdags formiddagen i mars, har hun fått barna Olivia (6) og Charlotte (4) til skole og barnehage, gått tur med hundene Bowie og Bilbo og trent den første av to 45 minutters økter i hennes pågående «75 days hard challenge».
Med ektemannen Henrik Ingebrigtsens (32) mer enn 200 reisedøgn i året, kan livet hjemme i Sandnes i seg selv bli en «hard challenge» til tider.
– Med rutiner, unger og hjem, er hverdagen min så satt. Å bryte dette mønstret så brutalt som jeg gjorde ved å være med i «Kompani Lauritzen», var veldig godt. Det å bare tenke på meg, og ikke på hvem som skal rekke fotball og turn, smøre matpakker og alt det jeg styrer med ellers. Det var deilig å kunne tenke: «Nå er det kun meg», forklarer hun.
Henrik og Liva har en «kødden» tone seg imellom, men ikke alle liker det hun poster om ektemannen i sosiale medier. Se hva de reagerer på i klippet under.
Rett på nederlag
Da den logistiske kabalen gikk opp på hjemmebane, var det løper-ektemannens tur til å være hjemme med barna. Slik fikk Liva realisert sin mangeårige drøm om å delta i «Kompani Lauritzen». Og når hun først skulle forlate barna i flere uker, måtte hun gi alt for at det skulle være verdt det.
– Du reiser ikke vekk for ingenting. Det er den samme mentaliteten som Henrik har når han reiser bort. Jeg tenkte: «Hvis jeg skal dra, er det ikke for å fjolle og ta lett på ting. Da skal jeg gjøre mitt beste».
Skuffelsen ble stor da Liva gikk rett på et nederlag i «Kompani Lauritzen». Det første som ventet rekruttene var et militært baklengsstup, og 27-åringens kropp frøs til mens tårene trillet.
– Det ble et krasj, på en måte. Jeg gikk opp på stupebrettet, og det var grusomt. Jeg var så redd. Jeg sliter skikkelig med å slippe meg utfor ting, og kjente jeg med en gang begrensningen min. Jeg ble irritert over det, for det er jo bare fysikk. Jeg var skikkelig skuffet over meg selv, sier hun.
Slet med angst
For Liva vekket opplevelsen vonde minner. Som barn utviklet hun en angst som begrenset henne i hverdagen – akkurat slik hun følte det på kanten av stupebrettet i Romsdalen.
– Da jeg var rundt ti år, opererte jeg trommehinnene. Det var da mor og far husker at de så en endring i meg. Jeg gikk fra å være tøff og frampå til å bli veldig engstelig. Det virket som at jeg plutselig hadde innsett at jeg ikke var udødelig. Så mye ble skummelt. Jeg husker jeg syntes det var ubehagelig å kjøre bil, båt og å sykle. Alt som gikk fort, var skummelt.
– Hva skjedde med deg når du utsatte deg for det du fryktet?
– For meg var det en angstreaksjon, som jeg ikke egentlig har forstått før jeg ble eldre og forsto hva en angstfølelse egentlig var. Da jeg var 13, besøkte mor og jeg noen venner i Sarpsborg. Plutselig ble jeg bare helt livredd for å fly hjem. Jeg hadde ikke lyst til å fly og ble bare sånn: «Nei, nei. Det skal jeg ikke gjøre!». Da vi gikk mot flydøren måtte jeg bli dyttet, men strittet bare imot. Hele kroppen skrek at jeg ikke ville, minnes hun.
Liva har stor tro på eksponeringsterapi, og allerede som barn tok hun selv grep om angsten. På flyet ba hun om å få komme inn i cockpiten for å forstå hva som foregikk. Gradvis fikk hun mer og mer kontroll over frykten, og gradvis våget hun å åpne opp for høy fart.
– Jeg forsto at det er det som funker. Så har jeg bare gjort de tingene som jeg vet jeg må gjøre. For å forstå og lære kroppen at det går fint. Da jeg sto på stupebrettet for å ta baklengsstup, fikk jeg tilbake litt av den samme frykten. Dessverre gikk det ikke den gangen.
Utsatt for mobbing
Liva har søkt ly for regnet inne på Sola Strand Hotel. Hennes «oversized» blazer skjuler tatoveringer av «Star Wars», «Harry Potter» og ektemannen. Hun har ring i nesa, mørkfarget hår og en direkte, men likevel litt forsiktig framtoning. Under oppveksten hjemme i den lille rogalandsbygda Jørpeland, skapte stilen hennes sterke reaksjoner.
– Når jeg ser tilbake på det nå, var det en slags mobbing. Jeg hadde ikke akseptert det samme hvis det hadde skjedd med mine døtre, sier hun bestemt.
– Hva skjedde?
– Du må passe godt inn i en mal for at det skal være veldig behagelig å vokse opp der. Det var trygt og godt da jeg var yngre. Jeg kunne gå hvor jeg ville, kunne utforske steder og visste hvem alle var. I tenårene slet jeg mer, for da passet jeg ikke helt inn. Jeg gledet meg til jeg skulle søke meg inn på videregående og universitetet litt lenger vekk.
Mens de andre barna stort sett var opptatt av fotball, kom Liva på skolen i knallrødt, lilla og sort hår. Hun hørte på punk og metal og leste bøker i friminuttene.
– Det var ikke så populært blant de andre. Jeg ble veldig lei av å hele tiden få pes for å leve ut min identitet.
Skjebnemøte
Planen var å forlate Jørpeland til fordel for Cornwall i England, der hun skulle studere kreativ skrivning. Slik ble det imidlertid ikke. Som 18-åring møtte jenta – som tidligere var redd for fart – en av Norges raskeste menn.
– Jeg var ute på byen i Stavanger, da en gutt gikk forbi på gata. Venninnene mine sa til hverandre: «Det der er Henrik Ingebrigtsen». Jeg husker han snudde seg og sa: «Baksnakker dere? Det er ikke snilt», sier hun og ler.
– Vi kom inn i samtale, men jeg hang ikke med, for jeg har aldri interessert meg for sport på TV. Jeg fikk bare med meg at han løp. «Jeg løper også», sa jeg, for jeg jogget endel på den tiden. Vi snakket litt sammen, og så la jeg meg selv til på hans Snapchat.
Hun hadde egentlig drømt å bli sammen med en rockestjerne, men hun falt for løpestjernens «køddete» tone. Henrik sjarmerte henne med LP-plater av hennes yndlingsartister og favorittsjokolade fra USA, og Liva var solgt. Samtidig advarte han henne om at livet med en toppidrettsutøver ville bli krevende.
– Da måtte jeg ta et valg. Før vi ble gravide, ble vi enige om å prøve å få barn. Hvis det ikke gikk innen en viss tid, skulle jeg reise ut og studere. Men så ble jeg jo gravid, da.
– Hva tenkte du om Henriks advarsel?
– Jeg tror ikke jeg forsto det helt. Tidsaspektet, altså hvor lenge det skulle vare, og hvor mye det ville bli. Hvor mye jeg måtte ofre både sosialt og ellers. Jeg forsto hva han sa, men det var en annen ting å oppleve det.
Trente et kvarter etter fødselen
Liva ble ikke bare sammen med Henrik, men fikk hans knallharde treningsregime og hele storfamilien Ingebrigtsen med på «kjøpet». I 2016 fikk det norske folk stifte bekjentskap med Jørpeland-jenta for første gang, da hun ble introdusert som Henriks kjæreste i NRKs dokusåpe «Team Ingebrigtsen».
– Den første gangen jeg var med i serien hadde Henrik glemt at TV-teamet skulle komme og filme. Jeg hadde overnattet der og kom ned trappa. Det ringte på, og Henrik kom spurtende opp trappa. «Jeg har glemt noe», sa han, og så kom kamerateamet opp. «Er dere kjærester?», spurte de. Jeg så opp på Henrik og bare: «Ehhh.. Du må svare». Det er gøy at kameraene har fulgt oss fra før vi hadde snakket om vi var kjærester til vi var gift, og enda lenger.
I serien fikk TV-seerne et godt innblikk i parets utradisjonelle liv. Som da Henrik dro en måned på treningsleir to dager etter at datteren Olivia ble født i 2016, da han trente bakkeintervaller tre timer før bryllupet i 2018 – og da han dro på trening et kvarter etter at Charlotte ble født senere samme år.
– I noen av de situasjonene har det vært litt kjipt. Det skal jeg være helt ærlig på. Noen ganger har jeg tenkt: «Men dette er veldig viktig for meg». Men det er jo en egoistisk måte å tenke på for min del. Det er lov å tenke det, men jeg kan ikke stille krav.
Hun retter seg opp i stolen.
– Det høres kanskje dust ut at han gikk og sprang om morgenen før bryllupet, men det er jo hans jobb. Den type arbeid er ikke sånn at han kan si: «Jeg skal gifte meg, kan jeg få to uker fri?». Det funker ikke. Det kan potensielt ødelegge sesonger, som igjen går ut over inntekter.
Depresjon
Liva understreker at det ikke er synd på henne. Hun sier hun har valgt dette livet selv, og kommer av prinsipp aldri til å si: «Nå gidder jeg ikke mer. Nå må du ta i et tak». Likevel var det som om livssituasjonen ga henne et realt knyttneveslag da hun i 2018 gikk inn i en svangerskapsdepresjon.
– Det er fortsatt vondt å snakke om det. Det er sårt, selv om det er fem år siden. Det er en rar ting å være gravid, for det er jo det du er laget til å gjøre. Men så får du en svangerskapsdepresjon, og det føles bare så feil. Du har hatt lyst til dette, har gledet deg, men så kommer det en hormonell ubalanse som gjør at ting blir vanskelig og trått.
Nok en gang var ektemannen på reise.
– Jeg hadde det vondt, var gravid og hjemme alene med en toåring. For første gang i livet opplevde jeg en depresjon, og jeg hadde angst. Det vanskeligste var at Henrik likevel måtte reise og være lenge vekke. Det var tøft, sier hun.
Liva oppsøkte profesjonell hjelp og fikk god støtte av familie og venner til å komme seg tilbake til hektene.
– Jeg hadde veldig mange fine folk rundt meg, og ble kjent med mange i den prosessen – ikke minst meg selv. Jeg syntes det var godt å komme inn på «Kompani Lauritzen» litt på grunn av den bakgrunnen. For du føler deg så sårbar når de tingene skjer, men så kunne jeg gå inn på Setnesmoen og trykke meg selv så sykt hardt ned – og samtidig se at det gikk fint. Det var en ny form for ekstrem eksponeringsterapi.
På egne bein
27-åringen mener hun ble en bedre versjon av seg selv etter «Kompani Lauritzen», på den måten at hun i dag setter foten kraftigere ned for å gi større plass til sine mange lidenskaper.
De til sammen flere hundretusen følgerne hennes i sosiale medier får ta del i hennes sminke- og syprosjekter, treningsrutiner og prosessen med den kommende barneboken «Familien Springebrigtsen», skrevet og illustrert av Liva selv.
– Det er av og til morsomt å ha et tankeeksperiment om: «Hva hadde jeg gjort nå hvis jeg hadde reist til Paris og studert mote, eller kreativ skriving og billedkunst i England?».
Hun tar en pause, og smiler bredt.
– Jeg tror, helt ærlig, at alt det jeg har nå er bedre enn det jeg hadde sittet igjen med da. Jeg er 27 år og er gift, har to barn og bygd hus. Jeg har fått gjort utrolig mye. Selv om jeg ikke gikk den veien jeg trodde, begynner jeg å ende opp der jeg ville være likevel; med noe som bare er mitt.
«Kompani Lauritzen» sendes på TV 2 Direkte hver onsdag og lørdag. Programmet ligger også på TV 2 Play.