Man hører stadig om elever som skulker eller dropper ut av skolen.

Men en annen form for fravær; såkalt skolevegring, er mindre kjent.

– Skolevegring er at man har lyst til å gå på skolen, men at man rett og slett ikke klarer det fordi man har et emosjonelt ubehag knyttet til noe eller noen i skolen, forteller Trude Havik i God morgen Norge.

Havik er førsteamanuensis ved Læringsmiljøsenteret på Universitetet i Stavanger, og har skrevet doktorgrad om nettopp skolevegring. Hun understreker at skolevegring er noe annet enn skulking.

– Skulkere er mer skoletrøtte, de er mer i opposisjon til foreldre og lærere. De skjuler fraværet sitt fra foreldre, og gjør det gjerne sammen med andre. En vegrer vegrer seg ikke sammen med andre, men hjemme alene, fortsetter Havik.

Dette er tegnene du bør se etter

– Noen av de første tegnene som foreldre legger merke til er at barnet begynner å klage på smerter forskjellige steder, og da bruker det som en unnskyldning for å få slippe å gå på skolen, sier Havik.

Denne klagingen på smerter forskjellige steder starter gjerne kvelden før barnet skal på skolen, og forsterkes i takt med at skoledagen nærmer seg.

– Det å skille denne klagingen fra sykdom er ikke så lett. Men det som er typisk er at disse smertene går over så fort foreldrene sier at barnet kan være hjemme.

Det kan være flere grunner til at noen vegrer seg for å gå på skolen.

– Mobbing er en viktig risikofaktor for skolevegring, naturligvis, fordi mobbing gir et ubehag. Alt som handler om sosiale forhold i skolen er viktige faktorer. Det å ikke ha noen å være sammen med i friminuttene, det å bli ignorert, ikke bli tatt med i leken, være mye alene. Andre ting kan være lærere som ikke ser barnet, som ikke bryr seg, sier Havik.

Slik får du barnet på skolen

Skolevegring er ikke en diagnose, og det er ingen klare skillelinjer mellom å være en vegrer og ikke å være det. Men hvis man mistenker at et barn vegrer seg for skolen, er det flere ting man som forelder bør gjøre.

– Foreldre må tidlig ta kontakt med skolen hvis de opplever at barnet deres viser tegn til skolevegring, altså at det endrer adferd, begynner å skylde på en del smerter og så videre, forklarer Havik.

Hun presiserer at god kommunikasjon mellom skole og hjem er nøkkelen til å få et barn til å gå på skolen. I tillegg må man ikke gjøre det for attraktivt for barnet å være hjemme.

– Foreldre gir etter veldig lett hvis de har et barn som klager på smerter. Hvis du ikke er sikker på om det er snakk om sykdom, må du utøve et såpass stort press at du vet du har gjort det du kan for å få barnet på skolen. Samtidig må du selvsagt forsikre deg om at skolen er et trygt sted for barnet.

– Hvis du ikke får barnet på skolen er det viktig at du gjør hverdagen hjemme mest mulig lik en skoledag. At man står opp til vanlig tid, spiser frokost, kler seg for en vanlig skoledag, og hvis du fortsatt ikke klarer å få barnet på skolen, må du prøve å få dem til å gjøre lekser og skolearbeid hjemme. Man må gjøre det mindre attraktivt å være hjemme. Samtidig må skolen gjøre det mer attraktivt å være der, forklarer Havik.