Man hører ofte om folk som blir berømte over natta. Det er ikke tilfellet for flertallet, konstaterer «Hver gang vi møtes»-aktuelle Silya Nymoen (40).

– Det kommer sjeldent godt nok fram. Det er så mange som holder på i flere år før noe skjer, og det er så sinnssykt mye jobb!

Jo da, det stemmer at Multicyde-eventyret kom «rekende på ei fjøl» i 1997. Silya var egentlig fortapt i dansens verden på Statens Balletthøgskole, men for å tjene litt ekstra spenn, hadde hun en jobb på platebutikken Akers Mic. Plutselig en dag kommer Lars Larssen Neumann med et avgjørende spørsmål. Han trengte noen til å synge på en låt.

– Uten å tenke over det, svarte jeg: «Jeg kan!», sier Silya.

Med Pippi på innsiden

Selv tror hun det handlet om et iboende ønske om å alltid utfordre seg selv – en Pippi Langstrømpe-mentalitet.

– «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert», tenkte jeg. Jeg kastet meg bare ut i det. Pippi og Ronja Røverdatter er mine store idoler, utbryter 40-åringen.

Derfra tok det helt av. Det er nå 20 år siden Lars Larssen Naumann, Silya og Patrick Hauge ga ut sin første singel, «The Claptrap», som gruppa Multicyde.

De visste jo hvem jeg var på grunn av Multicyde, men de var ikke helt overbevist. De var litt sånn: «Vi vet ikke helt hva du driver med».
Silya Nymoen

– Jeg trodde dette skulle bli en liten greie, men de måtte jo ha med meg på turné, for jeg sang jo på alle hitsa, sier Silya og ler hjertelig.

Tilbake til røttene

Det som egentlig bare skulle være et engangstilfelle ble til album og turné Europa rundt. I tillegg til skolegang ble det i meste laget.

– Jeg var veldig sliten, mistet stemmen og, ja... Men det var jo jævlig gøy!

Ferdighetene hun hadde med seg fra tiden i barnekoret på Bøler ble gjenoppdaget, og da Multicyde-feberen roet seg, begynte hun å skrive låter selv.

MULTICYDE: Silya, den gang under artistnavnet Anéa, sammen med Lars Larssen Naumann (t.v.) og Patrick Hauge (t.h.)
MULTICYDE: Silya, den gang under artistnavnet Anéa, sammen med Lars Larssen Naumann (t.v.) og Patrick Hauge (t.h.) Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

– Jeg har lurt litt på det. Om jeg ikke hadde blitt med, så kanskje jeg ikke hadde begynt med musikk igjen – i alle fall ikke skriving. Det er veldig fascinerende, sier sangfuglen ettertenksomt.

«Vi stikker til New York»

Etter at Multicyde ble oppløst, startet den virkelige jobben. Selv syntes hun at musikken og tekstene hun hadde lagd demoer av var fantastiske. Bransjefolka var kanskje litt uenige akkurat da.

– Jeg er jo for så vidt enig i at jeg ikke var helt der ennå, sier hun og ler. De visste jo hvem jeg var på grunn av Multicyde, men de var ikke helt overbevist. De var litt sånn: «Vi vet ikke helt hva du driver med».

Men en hyggelig kar i Warner Music oppfordret henne til å bli med til Stockholm og produksjonsselskapet Murlyn Music, som ifølge Silya lå midt inne i skauen, for å finpusse arbeidet. Ett år senere skjedde det store ting.

– Der var det en amerikaner, og han likte den ene låta mi. Plutselig sier han: «Vi stikker til New York». Igjen ble jeg grepet av eventyrlysten og svarte ja. Jeg trodde jo ikke det skulle bli noe av. Men hva hadde jeg å tape?

– Der møtte jeg LA Reid, sjefen for The Island Def Jam Music Group, som ikke visste hva han skulle gjøre med meg. Jeg var 25 år, og han utviklet artister da de var 13, liksom. Alt fra Pink til OutKast, sier hun entusiastisk.

– Følte meg som en bedrager

Men hun fikk platekontrakt med Columbia Records.

– Det var helt fantastisk! Så flyttet jeg til New York januar 2006.

Entusiasmen i stemmen hennes dør ut.

– Han som hadde tatt meg med og gitt meg platekontrakten var bare snill altså, men sjefene hans i Sony derimot. De kara der, de har jeg ingenting til overs for!

Silya forteller at hun ble tvunget til å lyve på alderen, bleke håret, gå ned i vekt – i det hele tatt endre alt ved seg selv.

– Man er livredd for å miste den platekontrakten, så jeg løy på alderen en stund, men jeg følte meg som en bedrager, sier hun.

– Det var så flaut

Og som om det ikke var nok, mistet Silya platekontrakten ett år senere, like før hun var klar for å gi ut sitt første soloalbum.

– Og det var ikke bare meg. Masse folk fikk fyken og artister ble droppet som følge av omorganiseringer. Jeg var kjempelei meg og skuffa. Jeg følte meg mislykket. Jeg følte at hele Norge forventet at jeg skulle ta over USA, så jeg turte i hvert fall ikke å dra hjem!

– I stedet gikk jeg rundt og lot som at jeg hadde platekontrakt en god stund til, for jeg syntes det var så flaut, innrømmer Nymoen.

Den kommende tiden hadde Silya en håndfull jobber samtidig. Du kunne finne henne bak bardisken, som barnevakt, servitør og dating coach for sjenerte menn.

– Jeg prøvde jo å gjøre musikk i tillegg, men det var vanskelig, jeg måtte jo tjene penger også, forklarer hun.

En svipptur innom MGP

Noen år og et live-album senere, «Peel Away» på indielabelen Eusonia, hadde Silya begynt å finne sin greie som sanger på New Yorks mange nattklubber – blant burlesquedansere og dragqueens. Så kom MGP-general Per Sundnes på banen.

MGP: Silya nådde den siste delfinalen i Melodi Grand Prix i 2012.
MGP: Silya nådde den siste delfinalen i Melodi Grand Prix i 2012. Foto: Alf Vidar Snæland / NTB scanpix

– Først sa jeg nei, fordi jeg ikke hadde fått til det jeg skulle ennå. Jeg var ikke klar for å vise meg frem for det norske folk. Så kicket eventyrlysten inn igjen da Sundnes sa at jeg kunne gjøre akkurat det jeg ville, forklarer hun.

2012 ble Silya med i Melodi Grand Prix med låta «Euphoria». Hennes versjon kom til delfinalen. Svenskenes versjon gikk helt til topps.

– Sverige vant hele dritten med samme låtnavn, sier hun og legger til at både opptredenen og antrekket hennes bar preg av nattklubblivet i New York.

– Det var litt voldsomt, jeg ser jo det nå, men jeg angrer ikke på det!

Nok et norgesoppdrag

Like raskt som hun dukket opp i Norge, var hun tilbake i New York.

– Jeg skulle jo ikke flytte! Det der var jo bare en dert! Da jeg kom tilbake til New York, fant jeg konseptet mitt: «Silya & The Sailors». Det var ulike musikere, men konseptet var det samme – alt skulle være live og «old school».

Nok en gang er det Norge som «forstyrrer» New York-grooven. Midt inne i en innspilling av en EP-plate ringte telefonen.

– Nå har jeg knekt koden, tenkte jeg. Så ringer NRK og spør om jeg kunne tenke meg å være med på Stjernekamp. «Nei, det har jeg ikke tid til. Jeg holder jo på med mine greier», var svaret mitt. Jeg var veldig dedikert.

Og så maste de igjen.

– Det hørtes jo veldig gøy ut, så jeg klarte ikke å si nei. Jeg hadde jo testa alle sjangrene i New York og satt sammen mange band på egen hånd. Jeg kunne jo dette!

Silya hadde ikke tenkt at dette skulle vare så lenge, og ba bandet om å ta en pause i innspillingen. Hun skulle jo bare være borte i to uker.

– Så ble det ti uker. Ikke to.

– Jeg var velkommen hjem igjen

Stjernekamp ble mye viktigere enn hun hadde trodd.

– Det ble dritseriøst. Når jeg tenker tilbake, så skjønner jeg at det hang sammen med det jeg følte jeg ikke hadde klart i New York. Jeg hadde vært der borte og fightet uten å få til det jeg ønsket.

DRITSERIØST: Her får Silya vite at hun har vunnet Stjernekamp på NRK i 2013. Foto:Tommy Arnesen / Stella Pictures
DRITSERIØST: Her får Silya vite at hun har vunnet Stjernekamp på NRK i 2013. Foto:Tommy Arnesen / Stella Pictures

Nymoen forklarer at hun hadde lagt et stort press på seg selv, men at det i hennes hode var Norge som hadde enorme forventninger til henne.

– Jeg måtte tørre å si at Stjernekamp var viktig for meg. Så rant det litt over for meg. Det presset jeg følte Norge hadde på meg, det brast litt. Da ble det hele så stort for meg.

Ga aldri opp

Så kapret hun nordmenns hjerter og vant hele greia.

– Jeg hadde ikke vært så lykkelig på lenge. Det var helt fantastisk – jeg følte at jeg var velkommen hjem igjen.

– Hva føler DU er din største prestasjon i karrièren?

– Jeg kan jo begynne å «name droppe» og bli «hu der». Jeg har jo blant annet vært i studio med Bruce Springsteen. Det var veldig stas, og han var en varm og fin fyr, men det er jo ikke det som er viktig for meg.

– Det jeg er mest stolt av er at jeg fortsatt holder på. Jeg kunne lett ha gitt opp tusen ganger, men det har aldri vært et alternativ å legge opp. Det er jeg veldig stolt av!

Nå har hun et eget plateselskap, skriver en flust av låter og opptrer så ofte hun kan. I Norge.

Se Silyas program av «Hver gang vi møtes» lørdag klokken 20.00 på TV 2. Du kan også se programmet på TV 2 Sumo.