Pål André har vunnet det meste på fotballbanen. Men for familien er lillebrorens seier den viktigste

BRØDRE: Pål André Helland og Jan-Hallvard Helland har alltid hatt et tett forhold.
BRØDRE: Pål André Helland og Jan-Hallvard Helland har alltid hatt et tett forhold. Foto: Frank Melhus/TV 2
Mens den ene ble en av norsk fotballs store profiler, holdt den andre på å gå til grunne. Så skjedde det noe.

De to brødrene Helland har alltid hatt et nært forhold.

Men lenge trodde Rosenborg-profilen Pål André (27) at han kom til å miste lillebroren Jan-Hallvard (25) – til rusen.

I programmet «Vårt lille land» på TV 2 forteller de begge om Jan-Hallvards kamp for å komme tilbake til livet.

– Det var nesten så jeg gikk og ventet på en telefon med en veldig tragisk beskjed, at jeg hadde mistet lillebroren min. Men det var et scenario jeg har sett for meg i hodet, og det er veldig tungt å tenke på, sier Pål André Helland.

Stjernespilleren som er kjent for sin kjappe og humoristiske replikk er helt alvorlig og tydelig berørt.

Alt handlet om rus

I mange år var jakten på rus det eneste som betydde noe for lillebror Jan-Hallvard.

– Det handlet egentlig bare om å være mest mulig ruset hele tiden. Piller. Morfin. Hasj. Marihuana. Amfetamin. Og til og med heroin. Alt det var mulig å ha i seg, det hadde jeg i meg på en «god» dag, forteller Jan-Hallvard i «Vårt lille land».

RBK-STJERNE: Pål André Helland er en av Rosenborgs største profiler.
RBK-STJERNE: Pål André Helland er en av Rosenborgs største profiler. Foto: Djorovic, Aleksandar

De to brødrene vokste opp i den lille bygda Kyrksæterøra. I det lille tettstedet i Hemne kommune i Sør-Trøndelag handler svært mye om fotball. Til tross for at det bare er rundt 2500 innbyggere har bygda fostret flere landslagsspillere i fotball som Ardian Gashi, Vegard Forren i tillegg til Pål André Helland.

Guttenes far, Ole Johan Helland, er svært fotballinteressert og fremdeles aktiv trener for det lokale fotballaget KIL/Hemne.

Konkurranse

Jan-Hallvard og Pål André har alltid hatt et tett forhold. Men helt siden de var små har det også vært en konkurranse mellom dem om alt mulig.

– Vi konkurrerte i å være best, rett og slett.

– Han ble best i fotball da, det ble han, smiler Jan-Hallvard.

Jan Hallvard ga seg med fotball tidlig.

– Jeg tror han synes fotball var artig og spennende. Men jeg var tidlig et veldig stort talent, og han ble sammenlignet med meg. Han følte kanskje at han ikke strakk til, sier Pål André.

Men det er ikke bare på fotballbanen at lillebror føler seg utilstrekkelig. Jan-Hallvard slet også på skolen.

– Jeg likte ikke å være på skolen. Det var forferdelig. Noen ganger jeg hadde lyst til og bare ta sekken og stikke av. Bort fra det.

BRØDRE: Pål André og Jan-Hallvard har alltid hatt et tett forhold. Foto: Privat.
BRØDRE: Pål André og Jan-Hallvard har alltid hatt et tett forhold. Foto: Privat.

Han fikk tidlig diagnosen ADHD, men ingen på skolen forsto at han i tillegg har dysleksi; lese- og skrivevansker.

– Jeg tror ikke han ble sett for den han var på skolen, sier mamma Helen Helland.

– Jeg synes synd på han på skolen. Da han spilte fotball, så ble han alltid sammenlignet med meg. Han ble sammenlignet med meg på skolen. Jeg var veldig skoleflink, han har jo dysleksi.

– Men det fikk han ikke påvist før han gikk i tiende klasse. Fram til det har han jo nesten trodd selv at han er dum, sier Pål André.

Problemene begynner

Allerede mens Jan-Hallvard går på barneskolen ser de de første tegnene på det som etter hvert skal bli et alvorlig rusproblem.

Pål André husker godt første gangen han så lillebroren ruset.

– Jeg vet ikke hvor gammel han var, men 11-12 år tenker jeg. Pappa og jeg kom hjem fra trening, og da var han full. Han lå bare på badegulvet og var full. Da hadde han tydeligvis fått tak i alkohol første gangen.

– Han var 14-15 år første gangen jeg tok han i å røyke hasj, forteller mamma Helen.

– Jeg husker ikke første gangen jeg røykte. Men det var ikke det jeg prøvde først. Det var amfetamin, sier Jan-Hallvard.

HATET SKOLEN: Jan-Hallvard ville bare bort fra skolen. Foto: Privat.
HATET SKOLEN: Jan-Hallvard ville bare bort fra skolen. Foto: Privat.

Pål André forklarer at han prøvde å snakke med lillebroren i denne perioden, uten at han nådde fram.

– I starten så sa han at; «Det der har ikke du noe peiling på, det er ikke noe problem, det er ikke noe farlig, det er bare artig». Men det ble jo ikke artig hele tiden, sier Pål André.

For Jan Hallvard blir raskt en del av et tungt rusmiljø. Både mamma Helen Helland og pappa Ole Johan forteller om en konstant bekymring på denne tiden.

– Det er kaos hele tiden. Den redselen der, den er så ubeskrivelig. Du blir kvalm av det. Så redd er du, sier Helen Helland.

– Du er jo redd når han drar ut, fordi du vet jo ikke hvordan han kommer hjem igjen eller OM han kommer hjem igjen. Det sliter. Det var en tøff tid, sier pappa Ole Johan Helland.

– Du skjønner kanskje at det får konsekvenser, men du gir bare faen. Alt handler bare om å få seg mer rus, hele tiden, forteller Jan-Hallvard.

RUSMILJØ: Jan-Hallvard ble raskt en del av et tungt rusmiljø. Foto: Privat.
RUSMILJØ: Jan-Hallvard ble raskt en del av et tungt rusmiljø. Foto: Privat.

Cupfinalen 2012

Mens lillebroren er i ferd med å gå til bunns, gjør Pål André sitt gjennombrudd i norsk fotball i 2012 da han er sterkt medvirkende til at hans daværende klubb Hødd spiller seg fram til cupfinale mot Tromsø.

Hele familien Helland er naturlig nok på plass i Oslo for å se cupfinalen på Ullevaal stadion.

– Jeg tenkte at å dra til Oslo en tur det er jo bare en bonus i seg selv, hvert fall rusmessig, sier Jan-Hallvard i dag.

Han sto på tribunen i narkorus, men fikk med seg at storebroren og Hødd vant over Tromsø etter straffespark-konkurranse.

– Det var egentlig helt magisk da de vant den kampen, jeg følte det var så fortjent for hans del, sier Jan-Hallvard.

Men samtidig har han aldri før følt seg så mislykket som menneske. Dagen etter skal han legges inn på avrusningsklinikk.

– Mamma og pappa har jo nettopp hatt en sønn som har blitt norgesmester i fotball, også skal de kjøre meg på avrusing når vi kommer hjem til Kyrksæterøra.

– Da skammet jeg meg over hvordan jeg var, sier Jan-Hallvard.

Midt i jubelen kommer storebror Pål André til tribunen og vil gi noe til lillebroren.

– Jeg fikk drakten hans. Som han spilte med under den kampen.

Han har et håp om at drakten kan være med på å motivere lillebroren.

– Den drakten betyr egentlig veldig mye for meg. Men jeg ville gi den til han for å vise han hvor glad jeg er i han, sier Pål André.

ÅPEN: Pål André Helland forteller åpent om frykten for å miste lillebroren sin i «Vårt lille land». Foto: Frank Melhus/TV 2.
ÅPEN: Pål André Helland forteller åpent om frykten for å miste lillebroren sin i «Vårt lille land». Foto: Frank Melhus/TV 2.

Rusklinikk

– Da jeg dro inn på rusklinikken skulle jeg slutte å ruse meg for Pål, jeg skulle slutte å ruse meg for mamma, for pappa og for familien. Men det funket ikke helt sånn, sier Jan Hallvard.

For etter en periode blir han kastet ut fra klinikken for brudd på reglene.

– Etter jeg kom ut av avrusningen var jeg vel mer på kjøret enn noen gang, forteller Jan-Hallvard.

De neste årene gjør han flere forsøk på å bli rusfri. Men mislykkes hver gang.

Familien frykter det verste.

– Du har jo hørt og lest skrekkhistorier og ja du vet jo hvor tøft det miljøet han er i er, og hvor langt utpå skråplanet han er. Sånn at det skal ikke store steg til før han tråkker og faller av.

Overrasker alle

Men det er da – når familien nesten har gitt ham opp – at Jan-Hallvard overrasker dem alle.

– Jeg bestemte meg for at jeg måtte klare det selv. Selv om det kanskje høres egoistisk ut, så skulle jeg ikke klare det for mamma eller pappa eller Pål Andrè. Jeg måtte klare det for meg selv.

Jan-Hallvard bestemmer seg for å dra ut til besteforeldrenes forlatte skogsbruk, milevis fra folk, helt alene.

Der i skogen isolerer han seg fra omverdenen i et siste forsøk på å bli rusfri.

– Jeg hadde jo prøvd å være på avrusningsklinikk, og det funket jo ikke i det hele tatt. Så jeg bestemte meg bare for å dra ut hit. Det er godt for hodet å være her ute, sier han.

ALENE I SKOGEN: - Det er godt for hodet å være her i skogen, sier Jan-Hallvard. Foto: Frank Melhus/TV 2.
ALENE I SKOGEN: - Det er godt for hodet å være her i skogen, sier Jan-Hallvard. Foto: Frank Melhus/TV 2.

Starten på den selvpålagte isolasjonen blir vanskelig. Jan-Hallvard beskriver at han har kraftige abstinenser den første tiden han er alene i skogen.

– Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle slutte eller hvordan jeg skulle gjøre det, men jeg visste bare det at jeg ville få bort de verste tingene til å begynne med.

– Kroppen reagerer veldig mye i starten, da jeg begynte å slutte med de tyngste stoffene. Det var helt forferdelig.

Familien ikke helt tro på prosjektet hans til å begynne med.

– Jeg turte ikke å tro helt på det, jeg må innrømme det, sier mamma Helen.

Men etterhvert merker de at Jan-Hallvard virkelig har bestemt seg. Han følger sin egen nedtrappingsplan trinn for trinn, er i skogen fra morgen til kveld og sliter seg helt ut med hardt fysisk arbeid.

– Det var noe jeg måtte gjøre. Det hjalp meg mye fortere å rense kroppen da, og få det ut av systemet. Man må finne sin egen måte å gjøre ting på, forklarer Jan-Hallvard.

TØFT: Det ble tøffe dager i skogen for Jan-Hallvard. Foto: Frank Melhus/TV 2
TØFT: Det ble tøffe dager i skogen for Jan-Hallvard. Foto: Frank Melhus/TV 2

Lys i tunnelen

Etter måneder alene i skogen klarer han omsider det han ikke var i nærheten av å klare på noen avrusningsklinikk. Endelig kan han begynne å se fremover.

– Jeg begynner å se litt lys i enden av tunnelen der det har vært helt kølsvart. Det er ikke noe som er så bra som å ha full kontroll over handlingene sine, sier Jan-Hallvard.

– Jeg blir veldig stolt når jeg snakker om den reisen han har hatt. Det er kanskje en av de vanskeligste kampene man kan kjempe som menneske, og når han klarer det så skal i alle fall ikke jeg klage over en liten skade, sier Pål André.

– For oss i familien, så er den kampen Jan-Hallvard har vunnet mye viktigere enn alle kampene Pål André har spilt. Den kampen Jan-Hallvard har vunnet den er mye viktigere for familien Helland. Den viktigste, sier pappa Ole Johan.

Min cupfinale

Nå har Jan-Hallvard vært rusfri i snart to år og gjør seg på ny klar til å reise til sjøs. Han har nemlig kapret drømmejobben som fisker.

– Det å lykkes med å komme meg på sjøen når jeg hadde satt meg det målet, det er bare helt konge, sier Jan-Hallvard.

– Det har blitt min cupfinale, du kan si det på den måten. Jeg håper det blir flere cupfinaler fremover for å si det sånn, smiler han.

Se «Vårt lille land» på TV 2 Sumo.

Lik TV 2 Underholdning på Facebook