Espen Fiveland om den brutale kjøreturen: – Jeg kunne fornemme fortvilelsen hennes

Jonas Gahr Støre og Espen Fiveland forteller om nære bånd til mammaene sine og hvordan det føles når den som alltid har vært en omsorgsperson forsvinner.

Rundt 100.000 lever med demenssykdom her i landet. Rundt dem står det langt flere pårørende som opplever at deres kjære får problemer med daglige gjøremål, glemmer og forandrer seg – etter hvert til det ugjenkjennelige.

Ap-leder Jonas Gahr Støre og God morgen Norge-programleder, Espen Fiveland, opplevde begge at mødrene fikk hjernesykdommen demens.

Nå forteller de om hvordan det er når mamma forsvinner mer og mer inn i sin egen verden.

Se hele intervjuet øverst i saken!

– Det er noe ugjenkallelig

Jonas Gahr Støre mistet moren sin, Unni (89), i januar i år.

– Det er vanskelig å sette ord på det, mor døde da hun var 89 år. Hun hadde vært syk, og hatt demens i noen år, slik at det er en naturlig utgang. Selv om jeg visste at det kom – jeg fikk sitte der med henne helt inn og jeg var der den siste uka, egentlig hele tiden – så er det jo et utrolig punktum i livet da. Også i mitt liv. Det er noe ugjenkallelig, forteller Jonas Gahr Støre til God morgen Norge.

JONAS OG MOR: Jonas Gahr Støre forteller om det nære forholdet han hadde til sin mor.
JONAS OG MOR: Jonas Gahr Støre forteller om det nære forholdet han hadde til sin mor. Foto: Privat

Han beskriver det som en masse følelser på en og samme tid.

– Det er en sorg, glede og masse følelser som på en gang blir utløst i det øyeblikket hun trekker sitt siste pust. Så har jeg hatt tid til å kjenne på det etterpå også, for det er noe med tiden, jeg har jo gått og tenkt at jeg håper mor får slippe. Jeg tror ikke hun hadde noe godt liv på slutten, men når det først skjer og hun slipper tak i livet, så er det akkurat som noe ryker rundt meg. Jeg merker det.

– Føler du at du mistet henne to ganger?

– Det blir sagt det da, men jeg følte det ikke slik. Det er sånne glidende overganger, og hun hadde en lang utvikling. Hun bodde hjemme sammen med faren min, han tok seg mer og mer av ting, så kom begge to på sykehjem og så døde han for fire år siden.

Han opplevde at forholdet til moren endret seg, men at de fortsatt delte mange gode øyeblikk de siste årene hun levde.

– Jeg merket meg underveis at; «Nå kan jeg ikke snakke om dette», «nå kan jeg ikke hente opp igjen dette minnet», så oppgaven lå jo på meg å ta forholdet vårt videre.

Dette rørte han

Han forteller at det var de mange små tingene som ga mening, i forholdet mellom de to og i livet til moren som var demenssyk.

– Hvordan kan vi da være sammen sånn som det er nå? Hva er det som er fint nå? Hva kan jeg spille på spillelista mi nå når jeg er hos henne? Hvilken kake liker hun som jeg kan kjøpe på bakeriet? Og det gir mening da, for det er mye som kan gi gode øyeblikk underveis.

– Hvordan endret hun seg?

MORENS HÅND: Jonas Gahr Støre forteller at de var nære helt til det siste. – Du er veldig glad i mammaen din som liten gutt, men du er også glad i henne når hun sitter der, forteller han om de siste årene moren bodde på sykehjem og var demenssyk.
MORENS HÅND: Jonas Gahr Støre forteller at de var nære helt til det siste. – Du er veldig glad i mammaen din som liten gutt, men du er også glad i henne når hun sitter der, forteller han om de siste årene moren bodde på sykehjem og var demenssyk. Foto: Privat

– Når du kjenner hverandre så godt som vi gjorde da, så merket jo jeg etter hvert at det er jo det med å glemme, det å si ting på litt rare tidspunkter. Og det som gjorde inntrykk på meg, og som gjorde meg litt rørt egentlig, var at hun hadde forsvarsmekanismer – hun prøvde å skjule og dekke over. Hvis hun ikke husket navnet ditt, så kunne hun prøve å snakke om det så hun ikke ble utfordret på det, forklarer han.

På et tidspunkt ble det klart for dem i familien at moren ikke kunne bo hjemme lengre.

– Så kom det tidspunktet hvor vi måtte si at; «Nå går det ikke an å oppnå et verdig liv hjemme». Det var da faren min brakk lårhalsen og måtte fysisk på sykehjem, han var klar helt til det siste. Da gikk det en uke, så måtte mor flytte etter.

Den brutale kjøreturen

Espen Fiveland kjenner seg igjen i mye av det Jonas Gahr Støre forteller om. Mammaen til God morgen Norge-programleder lever fremdeles og bor nå på et sykehjem.

Fiveland beskriver moren sin som veldig omsorgsfull, og som en som alltid har satt andre foran seg selv. Espen er yngst i søskenflokken og har alltid hatt et svært nært forhold til moren sin.

Det er ni år siden hun fikk Alzheimer-diagnosen.

– Vi har hatt en gradvis tilvenning til situasjonen. Det har blitt gradvis verre og så har det tiltatt veldig det siste halve året, forteller han.

ESPEN OG MOREN: Espen Fiveland var yngst i søskenflokken og har alltid hatt et nært forhold til moren.
ESPEN OG MOREN: Espen Fiveland var yngst i søskenflokken og har alltid hatt et nært forhold til moren. Foto: Privat

Det kom til et punkt hvor heller ikke hun kunne bo hjemme lenger. Espen ble spurt om han kunne kjøre moren til hennes nye bosted. 3.juledag var dagen.

– Far orket ikke og spurte om jeg kunne gjøre det. Og det var først da jeg satte meg i bilen, altså en fem minutters kjøretur, det var da jeg følte at dette er vanvittig hardt. Jeg visste da at det kanskje var siste gang hun var hjemme. Jeg kjørte en time, og jeg klarte ikke å kjøre opp til den demensavdelingen, forteller han og beskriver kjøreturen videre;

– Vi kjørte innom et hus der vi hadde bodd tidligere. Jeg testet henne og spurte: «Kjenner du deg igjen her?». Også kjente hun seg igjen, og hun fortalte om ungene som kom løpende opp fra sjøen. Hun får sånne klare øyeblikk og da tenkte jeg; «Dette går ikke». Jeg følte at jeg lurte henne, så svingte vi inn og opp og jeg merket at dette vil hun ikke. Hun vil ikke dit. Det var virkelig tungt altså.

EKTEPAR I 63 ÅR: Moren og faren til Espen Fiveland har bryllupsdag 15.mars. Her skyper de med Espen og familien.
EKTEPAR I 63 ÅR: Moren og faren til Espen Fiveland har bryllupsdag 15.mars. Her skyper de med Espen og familien. Foto: Privat

Et siste farvel

De to mennene snakker med God morgen Norge-programleder, Peter Bubresko, om hvordan rollene plutselig snur i livet. Og det som skjer når sønnene må ta vare på mødrene sine.

– Følte du det slik, Jonas?

– Ja, det er jo sterkt. Jeg tror det er noe med gutter og mødre. Jeg var yngstemann og gutt og vi hadde et veldig nært forhold. Det opplevde jeg også at vi hadde den siste tiden. Holde hånd, sitt inntil, hun lente seg inntil meg og det var noe veldig fysisk også. Det falt veldig naturlig, ikke at det var min tur, men det ligger i naturen til omsorgen da – at det går begge veier. Du er veldig glad i mammaen din når du er liten gutt, men du er også glad i henne når hun sitter der, sier Jonas Gahr Støre.

Han forteller om de siste dagene i livet til moren. Da han visste at det gikk mot slutten.

– De siste dagene var hun egentlig borte, men det vi vet om døende personer er at de hører, hørselen fungerer. Og jeg merket det på musikken jeg spilte, det jeg sa, det fikk reaksjoner. Så selv de små øyeblikkene av å holde hånden, kjenne trykk og til og med se et smil bak lukkede øyne. Det er veldig sterkt da. Så du blir veldig følsom for små ting. Det er en ting å ta med videre i livet også, i andre stunder. Det finnes fine stunder i de små øyeblikkene også.

Når rollene snur

Espen Fiveland at åpenhet har vært viktig for moren og resten av familien, helt fra hun først fikk diagnosen. Hun ville ikke skjule sykdommen, slik hun hadde opplevd tidligere generasjoner og sine foreldre gjøre. Det var en annen tid.

– Hun har et kallenavn på far som er «han» og så sier hun «han sjøl» til meg. Jeg er også minstemann, vi hadde et veldig nært forhold.

PÅ TUR MED MOR: Espen Fiveland hånd i hånd med moren sin.
PÅ TUR MED MOR: Espen Fiveland hånd i hånd med moren sin. Foto: Privat

Og på den kjøreturen til hjemmet 3.juledag forteller han om et gammelt barndomsminne som dukket opp hos han.

– Da slo det meg. Jeg begynte ett år for tidlig på skolen. Jeg ble fulgt av henne og klarte ikke slippe hånda hennes. Jeg hadde separasjonsangst. Og den følelsen fikk jeg igjen, da jeg skulle slippe henne av på det senteret. Nå var det omvendt. Jeg kunne fornemme fortvilelsen i øynene hennes.

Samtidig understreker han hvor fint moren har det på demensavdelingen.

– Hun har det veldig bra på det senteret og hun er i veldig godt humør. Og så er det blandet i forhold til far. Han er letta fordi han har vært omsorgsperson og han har hatt det veldig slitsomt lenge, men han sier selv at han savner dette maset hennes. Så det er blandede følelser i hele familien egentlig, sier God morgen Norge-programlederen.

– Er det et langt farvel? Er det en riktig beskrivelse?

Jonas Gahr Støre tenker seg om en ørliten stund før han svarer.

– Jeg vet ikke helt jeg altså. Jeg følte ikke det, det var mange år, uten at jeg gikk og tenkte på at det var et farvel. Det er litt som Espen sier, du må være der der og da. Hva trengs i dette øyeblikket her? Min mor kalte meg ved min fars navn. Og uten å rette opp i det, så tenkte jeg: «Okei, hvis det er fint for henne, så kan jeg godt sitte der og være han». Og da er ikke det et farvel, det er nærværet der og da.

Relatert