Runar (49) fikk øyekreft som 6-åring – for fire år siden ble han blind

GOD MORGEN NORGE (TV 2): Det var ikke at Runar var klumsete, som gjorde at han gikk på ting. Det viste seg at den lille gutten hadde øyekreft. Førti år senere rammet en ny, alvorlig sykdom. Den førte til at Runar ble helt blind.

Da Runar Kvam var liten, satt han nærme TV-skjermen for å se hva den viste. Han holdt lesebladene nærme øynene for å se bedre. Så begynte han å gå på ting i hjemmet. Da tok moren med sønnen til helsestasjonen for å sjekke synet hans.

– På det ene øyet så jeg litt av det som stod på tavlen, men jeg så ingenting med det andre, forteller Runar.

Helsesykepleieren mente gutten bare var vrang, men det slo ikke moren seg til ro med. Hun kontaktet legen på helsestasjonen.

Måtte fjerne øyet

Uken etterpå fikk seksåringen påvist øyekreft på begge øynene.

– Legene fjernet det ene øyet, som ikke var uvanlig å gjøre på den tiden, og det andre fikk omfattende behandling.

Runar fikk 22 strålebehandlinger på det andre øyet, som resulterte i svært nedsatt syn, kun 25 prosent restsyn.

Tross lite restsyn, klarte Runar seg bra i barndommen, men ungdomsårene var vonde.

Runar måtte fjerne det ene øyet og få omfattende strålebehandling på det andre. Foto: Privat
Runar måtte fjerne det ene øyet og få omfattende strålebehandling på det andre. Foto: Privat

– Ungdomsskolen var fæl. Jeg ble mye mobbet og det var en vanskelig tid. Jeg var vel litt annerledes enn de andre, da.

Da han møtte andre svaksynte barn og unge i forbindelse med treff hos Norges Blindeforbundet, forsto Runar at han ikke var alene. Med bedre selvfølelse og selvtillit, bestemte unggutten seg for å leve livet som normalt.

Tok jegerprøven til tross for svært nedsatt syn

– Jeg måtte slåss for å få jobb. De ønsket å uføretrygde meg som 18-åring, men jeg mente jeg måtte prøve.

Runar har alltid vært glad i friluft og fiske. Synet har aldri vært en hindring. <br>Foto: Privat
Runar har alltid vært glad i friluft og fiske. Synet har aldri vært en hindring.
Foto: Privat

18-åringen fikk seg arbeid og jobbet fulltid i mange år. Han var sosial, likte å fiske, være ute i friluft og å jakte. Han tok jegerprøven som 20-åring, mest fordi folk sa han ikke kunne fordi han kun hadde 25 prosent syn.

– Jeg tenkte «søren, hvorfor skal jeg ikke gjøre det?». Jeg hadde ikke jakta mye, men jeg har alltid hatt friluftsinteresse. Det var ekstra spennende å ha med børsa. Var jeg usikker, holdt jeg igjen skuddet, altså! Det var mest for naturopplevelsen.

Men så ble livet til tobarnsfaren snudd på hodet. For fire år siden ble Runar rammet av en svært sjelden tilstand, som ga trykkøkning og blødninger i øyet. Restsynet ble raskt redusert til cirka femten prosent, før det ble helt borte.

Var redd for å ikke finne veien hjem

– Jeg gikk rett i kjelleren. Det var en tøff belastning, en form for sjokk. Å sitte hjemme i stua er som å sitte i fengsel. Jeg kunne jo ikke gå ut av huset, for jeg visste ikke om jeg ville finne veien hjem. Jeg måtte lære alt på nytt, som å smøre brødskiva på nytt og å lage mat.

Det var også tøffe tak for samboeren gjennom åtte år, Turid Kirkeåsen, og deres fire tenåringsbarn.

– Det rammer hele familien. Når Runar ble blind, ble vi blinde også. Det snudde livet mitt på hodet.

Labradoren Hope er Runar sin nest store kjærlighet. Foto: Privat
Labradoren Hope er Runar sin nest store kjærlighet. Foto: Privat

Turid forteller at tiden etterpå var tung og vond, men hun hadde ikke anledning til å gå i kjelleren sammen med Runar.

– Vi har fire ungdommer i hus, de skal fungere og jeg skal fungere.

Etter noen tunge år, fant Runar et lyspunkt for ett år siden. Da møtte han det han kaller for sin nest store kjærlighet; den lyshårete labradoren Hope.

Førerhunden Hope har gitt Runar selvstendigheten tilbake. Foto: Privat
Førerhunden Hope har gitt Runar selvstendigheten tilbake. Foto: Privat

– Hun ga meg selvstendigheten tilbake. Takket være henne kan jeg gå til og fra jobb. Jeg kan gå tur når jeg ønsker å gå tur, ikke når andre har tid til å gå med meg. Det har vært den største forandringen.

– Om du ikke viser hensyn, kan det bli farlig for meg

Etter koronakrisen inntraff, har Runar og Hope møtt uvanlig på mange tur. I anledning Førerhundensdag 29. april, ønsker han og Norges Blindeforbund å minne om hvordan man skal gå førerhunder i møte.

– Det viktigste er å gå på motsatt side av oss. Kom helt vanlig og passér oss, da reagerer Hope minst mulig. I terreng er dette ekstra viktig.

Runar oppfordrer til å gi seg selv til kjenne, spesielt om du har hund.

– Min hund er veldressert, men hun er en hund, ikke en robot. Plutselig kan noe bli interessant for henne. Jeg har ofte hørt «hunden min er ikke farlig», men din hund forstyrrer min hund, og det kan bli farlig for meg.

Dette er Norges Blindeforbund sine Førerhundvettregler:

  1. Jeg jobber når selen er på. Ikke klapp, snakk eller ta øyekontakt med meg
  2. Hold hunden din på avstand, så vi ikke møtes for tett
  3. Gi deg gjerne til kjenne, og fortell eieren min at du har med hund
  4. Hvis jeg går uten sele, spør eieren min om det er greit før du slipper din hund bort til meg
  5. Gi meg ikke godbiter - det er det bare eieren min som får gjøre
  6. Hvis du vil gjøre oppmerksom på en fare, si fra til eieren min
  7. Hvis jeg går uten sele kan du spørre eieren min om å få klappe meg