Arnes (84) sønn tok sitt eget liv: – Jeg har levd med skyldfølelse hele livet

«Far, dette skulle du aldri gjort», sa sønnen da Arne hadde signert og godkjent tvangsinnlegging. De ordene glemmer han aldri.

De siste årene har vi blitt kjent med Arne Ulvolden som den joviale og blide bestefaren til TV 2-profilen Samuel Massie.

Sammen har de reist verden rundt i TV-programmet «Samuel og bestefar».

Men det ikke alle vet om Arne, er at han hele livet har båret på både sorg og skyldfølelse.

– Jeg anklager meg selv, sier 84-åringen når TV 2 møter ham.

I 1986 tok sønnen Geir sitt eget liv, i en alder av 24 år.

Arne var i Spania da han fikk den grusomme beskjeden.

– Datteren min ringte. Det var helt forferdelig. «Det er min skyld, det er min skyld, det er min skyld», sa jeg repetitivt mens vi begge strigråt, forteller han, og fortsetter:

– Jeg skulle fulgt ham opp fra dagen han ble født. Han var jo den fineste gutten i hele verden. Jeg skulle gitt ham selvtillit. Jeg skulle holdt på kjærlighet og fasthet. Men det gikk den gærne veien.

Arne har nemlig levd opp til andres forventninger hele livet, fremfor sønnen Geirs behov.

– Jeg har alltid lagt skylden på alt og alle, når det egentlig var jeg som var skyld i alle feilvalg, sier Arne, og tenker at problemene hans startet allerede i oppveksten.

MINNER: På hylla hjemme i Bergen har Arne flere bilder av sønnen Geir. Foto: TV 2
MINNER: På hylla hjemme i Bergen har Arne flere bilder av sønnen Geir. Foto: TV 2

Fulgte ikke drømmene

I 1935 ble Arne født i Otta i Gudbrandsdalen. Han var nest yngst i en søskenflokk på ti.

– Min far var i militæret, og jeg har vært i militæret. Og der snakker man til folk, og ikke med. Det var typisk for min far, og jeg har vel også tatt skade av det.

Han hadde mange store drømmer i livet. Både hvalfangst og legeutdanning var øverst på listen. Men drømmene fortalte han ikke om til noen, i frykt for hva alle andre skulle tenke og tro.

Arne endte opp på lærerskolen. Han ble gift, bosatte seg i Ålesund og fikk to barn. Først kom sønnen Geir, og noen år senere fikk ekteparet datteren Anne Marie.

– Jeg har gjort veldig mye dumt

Allerede på barneskolen fikk Geir problemer. Han tok en modenhetstest som viste at han ikke var klar for å begynne i 1. klasse. Geir måtte derfor vente et år, og så alle vennene sine starte på skolen sammen.

– Han falt utenfor i skolesystemet. Og jeg var så dum, at ... Jeg har gjort veldig mye dumt, sier Arne og sikter til modenhetstesten han lot sønnen ta.

Da Geir året etter endelig ble skolegutt, våknet Arne en tidlig morgen til synet av sønnen som satt gråtende ved kjøkkenbordet. Geirs lekser lå fremfor ham.

«Jeg får aldri en gullstjerne, jeg», sa han til faren sin.

Geir var blitt et «utskudd» i klassen.

– Han fikk seg en knekk allerede i 1. klasse, sier Arne.

Sønnen ble sett på som en «skoletaper». Men alt han selv tenkte var: «Hva vil alle andre tenke og si?».

Etter hvert som årene gikk, ble Arne og kona skilt. Hun flyttet til Bergen med datteren Anne Marie, mens Arne ble igjen i Ålesund med Geir som nå var blitt 12 år.

Geir savnet moren og lillesøsteren. Han gjorde det ikke noe bedre på skolen, og utviklet etterhvert angst. En kveld fortalte han Arne at han hadde vurdert å hoppe på sjøen etter en fergetur.

BLE 24 ÅR: Geir var tvangsinnlagt på psykiatrisk da han valgte å avslutte livet sitt. Foto: Privat/TV 2
BLE 24 ÅR: Geir var tvangsinnlagt på psykiatrisk da han valgte å avslutte livet sitt. Foto: Privat/TV 2

Inn og ut av psykiatrisk

De neste årene var preget av innleggelser på ulike psykiatriske sykehus og institusjoner. Arne så ingen annen løsning enn å flytte til Bergen for å komme nærmere ekskona og datteren.

Der havnet Geir på en institusjon hvor han tilsynelatende stortrivdes. Likevel valgte han en dag å rømme. Han dro hjem til moren sin.

– Jeg ringte overlegen og spurte hva som hadde skjedd. Da fikk jeg beskjed om at han hadde rømt – og da automatisk blitt skrevet ut. Det er helt hull i hodet.

Psykiatrisk avdeling på Haukeland sykehus var neste stopp for den unge gutten. Etter én dag fikk Geir lov til å reise hjem, ettersom han var innlagt på frivillig basis.

– De sa de ikke kunne gjøre annet enn å la ham gå, sier Arne og rister på hodet.

Deretter valgte sosialkontoret å plassere Geir på et hospits for narkomane.

– Jeg fikk ikke beskjed om hvilket hospits det var en gang. De lot meg ikke kontakte ham. Jeg var blitt den store, stygge ulven, forteller Arne.

Ekskona tok affære, og fant en liten bondegård i Vikersund som Geir kunne bo på. Der stortrivdes han sammen med dyrene og en koselig bestyrer. Han ble lovet behandling på Modum Bad under oppholdet.

– Jeg ble sjeleglad. Geir og jeg hadde god kontakt. Han sa han var glad i meg, og at dette var midt i blinken.

FAR OG SØNN: Arne Ulvolden og sønnen Geir. Foto: Privat/TV 2
FAR OG SØNN: Arne Ulvolden og sønnen Geir. Foto: Privat/TV 2

Ordene som aldri blir glemt

Det skulle ikke ta mer enn fjorten dager før det ble skår i gleden.

En sosionom hadde blitt ansatt på bondegården, og han bestemte at Geir skulle flyttes til Valen psykiatriske sykehus på Vestlandet.

– Jeg sa de måtte stoppe det. Jeg skulle gjort så mye mer. Slått i bordet, eller slått ham ned, sier Arne oppgitt.

Sosionomen tok med seg Geir og kjørte ham til Valen sykehus, uten å si et ord til verken Arne eller kona.

Historien gjentok seg selv, og Geir rømte fra det psykiatriske sykehuset han ble tvunget med til. Ferden gikk til lillesøsteren Anne Marie, som nå hadde flyttet til Laksevåg.

Arne fikk en telefon fra Valen sykehus. De ville ikke ta imot Geir før han og kona hadde signert og godkjent tvangsinnlegging av sønnen.

– Da jeg signerte, sto Geir bak meg og sa noe som jeg aldri kommer til å glemme. De ordene sitter fast i hodet mitt.

«Du far, dette skulle du aldri gjort.»

Arne besøkte sønnen noen dager senere. Han fikk hakeslepp da Geir fortalte hva psykologen hadde sagt til ham:

«Vet du hva psykologen sa til meg i dag? Jeg spurte hva som var galt med meg, og han svarte at jeg var sinnssyk.»

Arne hadde inngått en avtale med sykehuset om at Geir skulle få lov til å komme hjem på helgepermisjon. Men da han parkerte bilen utenfor og var klar for å hente sønnen, kom sykehusadministrasjonen med en kontrabeskjed.

  • Mental Helses hjelpetelefon: 116 123 (døgnåpent)
  • Kirkens SOS: 22 40 00 40 (døgnåpent)
  • Leve Landsforeningen for etterlatte ved selvmord: Tar imot henvendelser på e-post: post@leve.no eller telefon 22 36 17 00 (hverdager 9-15)
  • Helsenorge.no

Geir skulle ikke få lov til å dra noen steder. Arne måtte pent snu i døren. Han ble nektet å ta med sønnen sin hjem, selv om det var inngått en avtale.

Det var da Arne reiste til Spania, og livet ble snudd på hodet.

– Jeg tenkte at det ikke var noen vits å sitte hjemme alene når Geir ikke fikk lov til å besøke meg. Jeg hadde hjerteproblemer og var blitt uføretrygdet. Jeg reiste til Spania med dårlig samvittighet.

Da Arne en kveld satt i et middagsselskap, fikk han en dårlig magefølelse.

Noe var galt.

På samme tidspunkt hadde Geir tatt livet sitt.

Ønsker åpenhet omkring selvmord

84 år gamle Arne sitter i dag med en stor sorg og skyldfølelse.

– Jeg hadde for stor respekt for fagfolk til å ta opp kampen mot dem. Jeg skulle vært meg selv, vært voksen og ikke vært redd for å slå i bordet. Jeg skulle gitt blaffen i hva andre mener og tror, sier han.

Arne reiste mye, og angrer på at han ikke prioriterte barna. Datteren har bebreidet han for å ikke ha vært tilstede.

OPPTATT AV ÅPENHET: Arne ønsker åpenhet omkring selvmord. Foto: Karima Elisabeth Magnussen/TV 2
OPPTATT AV ÅPENHET: Arne ønsker åpenhet omkring selvmord. Foto: Karima Elisabeth Magnussen/TV 2

– Jeg anklager meg selv. Jeg burde tatt ansvar for mitt eget liv og ikke brydd meg om andres synsing. Jeg tenkte for mye på egen karrière, sier Arne, som etter lærerskolen utdannet seg videre til både spesiallærer og logoped.

84-åringen mener det må bli mer åpenhet rundt selvmord, og hyller familier som setter søkelyset på den viktige tematikken. Blant dem familien til Ari Behn, som begikk selvmord 1. juledag.

– Få det opp i dage. Det har datteren min og jeg snakket mye om. Vi skal ikke være redde for å fortelle om feil og problemer man har. Først da får man satt søkelyset på det viktige, og det er å forebygge. Man må akseptere ulikheter, rose og bygge opp selvtillit, sier Arne, og legger til:

– Vi må behandle psykiske lidelser som all annen sykdom. Det skal ikke være et tabu. Vi må ikke jatte med, som jeg har gjort i 80 år.

– Samuel lærte meg å leve

Selv om Arne har vært i live i 84 år, er det ikke lenge siden han faktisk begynte å leve.

Det var det Samuel Massie (27) som lærte ham. Barnebarnet slet selv på skolen, og droppet ut etter kort tid på videregående. Han flørtet med narkotika, og hadde gitt opp livet.

Moren Anne Marie, Arnes datter, sendte Samuel på folkehøgskole i Troms. Etter to måneder var han seg selv igjen – full av selvtillit og drømmer.

Han ble kjent med Jarle Andhøy, og gikk ombord på seilbåten «Berserk».

– Mens Samuel var på ekspedisjonen i Sørishavet, studerte jeg masse på hva det egentlig vil si å leve. Det gikk opp et lys for meg. Jeg hadde ikke levd sånn som jeg trodde jeg hadde.

Etter mange grufulle dager hjemme i Bergen, kom nyheten om at Samuel, sammen med Andhøy, hadde overlevd forliset.

Samuel reiste rett til bestefaren Arne for å komme seg unna alle journalister og medieoppslag.

– Da gjorde jeg det riktige, for en gangs skyld. Jeg lot ham være i fred. Jeg maste ikke og stilte ikke spørsmål. Jeg holdt kjeft og bare var der for ham. Og det var nok, avslutter Arne.