ekspert:

To feller foreldre går i når barnet deres blir mobbet

Psykolog Hedvig Montgomery (51) mener mange foreldre trår feil i den vanskelige situasjonen når barna deres blir mobbet.

Ifølge den svensk-norske psykologen Hedvig Montgomery (51) tar det 20 år før hjernen til et menneske er fullt utviklet og at foreldrene kan si seg ferdig med oppdragelse av barnet.

Før den tid er det mange utfordringer barn kan støte på, som kan være vanskelig for foreldre å håndtere. Som for eksempel hvis barnet deres blir utsatt for mobbing.

Her er det, ifølge Montgomery, mange foreldre som trår feil, selv om hensikten er å støtte barnet.

Se Montgomery fortelle om barneoppdragelse i sesongavslutningen av Skavlan på TV 2 lørdag kl. 22.20 og TV 2 Sumo nå.

Dette gjør foreldre feil

Psykolog og familieterapeut Hedvig Montgomery (51) har gjennom bokserien Familiemagi hjulpet og opplyst mange familier og foreldre om oppdragelse.

Det kan være vanskelig å vite hvordan man skal håndtere at barnet blir mobbet. Her er det flere som gjør feil, ifølge psykologen.

– Når du sier «Sånn skal ingen ha det», så vil et barn føle: «Jammen jeg har det jo sånn. Er det noe galt med meg?». En annen feil å si er: «Såpass må du tåle.» For såpass tåler de ikke. Unngå å si det slik, sier Montgomery.

Anerkjent psykolog: Hedvig Mongomery har gjort seg bemerket for sitt forfatterskap om barneoppdragelse. Foto: Marit Solblad / Skavlan
Anerkjent psykolog: Hedvig Mongomery har gjort seg bemerket for sitt forfatterskap om barneoppdragelse. Foto: Marit Solblad / Skavlan

Gi uttrykk for at du ser hva som skjer

Montgomery forteller at det viktigste og beste du kan gjøre for barnet er å heller vise forståelse, og at du ser hva barnet blir utsatt for. Da viser man at offerets følelser ikke er unormale og at det finnes en løsning på problemet.

– Si istedenfor: «Jeg ser hva som skjer, og jeg skal prøve å være her med deg og hjelpe deg gjennom det.», sier hun.

Dytt mobberen i riktig retning

Det er ikke bare foreldre som er sentrale voksenpersoner i et barns liv. Det er derfor minst like viktig at også lærere og andre roller vet hvordan man skal snakke til en mobber eller til offeret.

– Når du som lærer, forelder, som assistent eller trener ser dette, så trenger barnet at du dytter dem i riktig retning. At du sier: «Det der er ikke noe ålreit. Det kjennes vondt for den som ikke får lov til å være med.» Og det skjønner de uten at du trenger å fordømme eller skyve dem bort, sier Montgomery.

Noen aldre er skjørere enn andre

Montgomery husker godt utfordringene som kom med at hun selv og hennes familie var mye på flyttefot. Å bli plassert i nye klasser og nye omgivelser stadig vekk var vanskelig.

Montgomery oppfordrer foreldre til å være særlig obs på barnets ve og vel i slike turbulente perioder. Særlig hvis barnet er i en viss alder.

– En av de vi kanskje ikke har forstått eller sett er de i ti-elleve-tolvårsalderen, hvor barn formes mye i møte med venner, sier hun.

Montgomery mener foreldre tidligere har undervurdert hvor påvirket barnet kan bli av dette.

– Man tenkte at barna klarte seg, fordi de ble jo bare plassert i en ny klasse. Men det er noen aldre som er veldig skjøre. Det å flytte i akkurat den alderen, når barna leter etter hvor de hører til og passer sammen, og hvem de skal henge med - det er nok spesielt utfordrende, sier hun.

– Ingenting å være redd for

For Montgomery er medfølelse og veiledning to nøkkelord i møte med både mobber og offer. Hun har et råd til foreldrene, og det er at de ikke må frykte at slike perioder skal vare for alltid. Enten om barnet ditt er mobber eller mobbeoffer.

– Det viktigste er at dette ikke er noe å være redd for. Dette skjer fordi barnet er i en fase hvor de er spesielt utsatte for det, og det skjer fordi de er tett sammen, og det skjer fordi de er så opptatt av å finne sine venner, at de faktisk gjør ting som er vondt for andre i denne prosessen, forteller Montgomery.

Kan bli for overbeskyttende

Det er ikke lett å finne de rette ordene når man ser at barnet ditt har det vondt. Som forelder skulle man gjerne byttet plass med barnet sitt som lider.

Ifølge Montgomery har foreldre en tendens til å bli overbeskyttende. Men det er bare noe som ligger i oss - enten man vil eller ikke.

– Hele biologien er skrudd for at vi skal bekymre oss for barna våre. Det verste som kan skje oss er at det skjer noe med barna. Så vi skal passe på dem, og biologien har lagt inn et ekstra bekymrings-gir for egne barn. I våre dager har vi så mye ressurser at vi hører for mye på det bekymrings-giret, og vi kan rett og slett bli for overbeskyttende, sier hun.

Gi barnet muligheten til å utforske alene

Montgomery påpeker at det er viktig å gi rom for barnets eventyrlyst og selvrealisering.

– Barna trenger også å prøve selv, klare selv, ha hemmeligheter, finne seg selv. Ikke bare sammen med deg, men også mens de leker under trappa eller går alene til skolen, sier hun.

Dette er særlig viktig å være bevisst på i en hverdag hvor elektronikken tillater en litt for tett oppfølging av barnet.

– Vi har mye muligheter til å overvåke, og det gjør jo at vi kan si til barna: «Jeg så at du ikke gikk rett hjem fra skolen.» Kanskje gikk de da en omvei, fordi det var en de var forelsket i som de ville gå forbi huset til. Kanskje er det noe fint der. Men de får ikke plass til det fine når de hele tiden har ditt blikk på deg. De trenger også å få være seg, sier Montgomery.