Filmen «Håp» setter seg i magen fra første stund, mye takket være hovedrolleinnehaver Andrea Bræin Hovig, som hudløst og troverdig framstiller en kvinne som får beskjed om at hun har kort tid igjen å leve.

I «Håp» treffer vi Anja, som lever sammen med Tomas (Stellan Skarsgård) og deres tre felles barn og hans tre barn. Tomas og Anja har prioritert jobbene og lenge vært fjerne for hverandre.

På Lille Julaften får Anja beskjed om at kreften har spredd seg til hjernen og at hun sannsynligvis har kort tid igjen å leve. Vi følger Anja, Tomas, familie og venner gjennom juledagene, der barna må forberedes på det verste og Anja og Tomas må se på deres forhold og hvem de er for hverandre.

«Håp» handler om så mye mer sykdom og død. Det er først og fremst et samlivsdrama, og samspillet mellom Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård er glitrende. De klarer å formidle så mye ømhet, varme, avstand og nærhet og beskriver en relasjon som er blitt glemt, og som sakte, men sikkert vekkes til live igjen. Det er sterkt med de to, men det er likevel Bræin Hovig som bærer filmen, det er henne vi er med hvert sekund, hvert bilde. Hun har alltid levert troverdig på film, men her er hun fabelaktig. Hun ER Anja, helt ut i fingerspissene, fra små uttrykk i ansiktet som avslører kaoset inne i henne, til store uttrykk som aldri blir for overdrevne. Ekstremt troverdig i en veldig krevende rolle.

I «Håp» kommer vi kommer tett på, det er nært, troverdig og naturlig. Ikke bare kommer vi tett på, vi kommer langt under huden på spesielt Andrea sin Anja.

Relasjonene mellom rollefigurene ellers er også veldig godt beskrevet. Dessuten er det gode skuespillere ned til de minste rollene. Jeg tror på at de er en familie. Kjærligheten kommer ut av lerretet og omfavner meg, og det er jo derfor det gjør så vondt når de har det vondt. Det er rollefigurer jeg blir glad i umiddelbart. Spesielt tenåringsdatteren, spilt av Elli Rhiannon Müller Osbourne, kjent fra «Psykobitch», treffer hjertet.

Det er en film som aldri smører på med sentimental melodramatikk og musikk som skal fortelle seeren hva den bør føle. Den er ren og strippet og nær, og nettopp derfor treffer «Håp» ekstra hardt. Og selv om det utfra denne anmeldelsen kan høres ut som alt er voldsomt leit og trist, må jeg legge til at filmen ikke føles blytung. Den har i seg både svart humor og, som tittelen mer enn antyder: Håp.

Terningkast 6.