Skuespiller Kari-Ann Grønsund:

– Det han sa, gjorde meg sikker på at han var min sønn

Kari-Ann Grønsund måtte adoptere bort sin førstefødte. 30 år senere møtes de igjen, på jobb. Likevel tar det fire år som kolleger før de forstår.

Året er 1968. Kari-Ann er bare seksten år, men har allerede rukket å bli kjendis. Hun turnerer landet rundt, som en ekte popstjerne. Det hun ikke vet er at livet snart skal ta en brå vending.

Hun blir gravid, med sin syv år eldre bandleder.

– Jeg verken kunne eller ville. Jeg var ikke klar for det i det hele tatt.

Fikk nei til abort

Det hele skjedde i en tid da abortnemnder avgjorde om kvinner kunne få abort eller ikke.

Kari-Ann bodde fortsatt hjemme. De bodde trangt og lite. Faren var alkoholiker. Det var sant, men hun smurte litt ekstra på for sikkerhets skyld.

Kari-Ann trodde aborten ville godkjennes.

– Jeg husker spesielt han ene legen. Han satt og røkte en sigar. Så bøyde han seg fram og sa: «Har du klart å bli gravid, klarer du vel å bære det fram også».

Kari-Ann sin karriere startet tidlig. Her sammen med Rigmor Waaler.
Kari-Ann sin karriere startet tidlig. Her sammen med Rigmor Waaler.

– Hva slags tanker og følelser meldte seg da?

– Jeg var rasende. Jeg kastet alt jeg fant på det legekontoret. Det føltes som en dom, svarer Kari-Ann og legger til:

– Jeg var et rasende barn som skulle føde et barn.

Stakk av

Abortnemndas kalde skulder gjorde at den uønskede graviditeten ikke var det eneste problemet lengre.

Nemnda skal ha lagt en plan for henne. Hun skulle ikke lenger få bo hjemme med foreldrene, men plasseres i fosterhjem og føde barnet der. Et adopsjonskontor skulle gi barnet videre til nye foreldre.

For Kari-Ann var det uaktuelt at abortnemnda skulle få det siste ordet.

– Jeg stakk av og gikk under jorda. Jeg hadde både barnevernet og adopsjonskontoret etter meg. Jeg kunne ikke bo hjemme. Det ville bli så mye folkesnakk.

Derfor fortalte hun nesten ingen om graviditeten. Selv ikke faren hennes visste noe.

– Jeg var et asfaltbarn. Jeg fikk ødelagt livet mitt der og da. Alt stoppet opp, og jeg måtte avbryte sangkarrieren og slutte på skolen.

Det var en fortvilende situasjon, som gjorde Kari-Ann sint.

Gjemte seg

Kari-Ann fikk lov til å bo hos broren sin. Det var der hun gjemte seg. Både han og moren hennes støttet henne, samt en god venninne som hun betrodde seg til.

– Det var helt jævlig, helt grusomt. Jeg satt bare og ventet på å føde dette barnet.

Men hvor hun skulle føde, og hvem som skulle hjelpe henne med det, var ennå uklart.

Da barnet kom

Etter å ha følt på rådløshet, fant Kari-Ann en lege som ville hjelpe henne med fødselen. Legen skulle også levere barnet til adoptivforeldre.

Slik gikk det til at asfaltbarnet og popstjerna fødte en sønn, på et katolsk sykehus en kald januardag i 1969. Omgitt av nonner.

De kastet et laken over ansiktet hennes, for at hun ikke skulle få se ham. Kanskje for å gjøre det lettere for henne – men Kari-Ann husker episoden som noe av det vanskeligste.

En dag snek hun seg likevel inn til gutten sin. Hun visste hvor han var, i klosteret som var tilknyttet sykehuset.

Tre nonner satt rundt ham. De passet på ham.

– Det var en god følelse. Å vite at han hadde det bra, sier hun.

Senere møtte hun seg selv i døra. Hun visste ikke hvor vondt det skulle bli.

Slet mye

Etter fødselen gjenopptok hun karrièren som skuespiller og popstjerne. Sønnen tenkte hun ikke så mye på de første årene.

– Jeg forstod ikke hva jeg hadde gjort.

^
Fortsatte karrieren: Etter at sønnen til Kari-Ann ble adoptert bort, gikk hun tilbake til karrieren sin som skuespiller og popstjerne.

Som 24-åring leser hun Torborg Nedreaas sin bok fra 1947, «Av måneskinn gror ingenting». Den handler om en ung kvinne som tvinges til å ta abort på grusomste vis, fordi hun har blitt gravid utenfor ekteskap. Om skammen. Om makten et samfunns normer kan ha over et enkeltindivid.

Det får henne til å tenke.

Følelsen av å bli mamma igjen

Som 29 åring blir hun gravid, for andre gang. Denne gangen kjentes det helt riktig å bli mamma. Hun har en god mann. De får enda et barn sammen. Men nå blir det også tydeligere, alt hva hun ga fra seg den første gangen.

– Jeg slet mye etter at jeg ble mamma og tenkte mye på mitt første barn. «Hvor er han nå? Har han det godt? Lever han?»

– Angret du på at du adopterte ham bort?

– Nei, men det er så motstridende følelser. Jeg var ikke i stand til å ta meg av et barn da jeg ble gravid som sekstenåring. Ikke ville jeg og ikke kunne jeg. Men da jeg forstod mer av det jeg hadde gjort, begynte tankene å kverne.

Da han ville ha vært i sjuårsalderen, og hun begynte å se etter ham i skolegårder hun gikk forbi, tok hun et oppgjør med seg selv:

– Jeg ble gal av å tenke på det. Til slutt måtte jeg bare si til meg selv at «nå er jeg ferdig».

– Men når man i etterkant vet at han fikk fantastiske foreldre, er alt snudd til lykke.

Møtte ham igjen

Tredve år etter at hun så sønnen for siste gang, omgitt av nonner, skjer det utrolige. I arbeidet med å finne stemmer til Disney-filmer, jobber hun med en lydtekniker. De har jobbet sammen før også. Vært kolleger i fire år. Hun liker ham godt.

Plutselig kommer det fram at han har bursdag 14.01.1969 - samme dato som Kari-Ann fødte sin sønn. Hun blir nysgjerrig. Spør litt om hvor han er vokst opp. Han nøler med å fortelle at han er adoptert – men når han gjør det, vet hun det med én gang.

– Jeg sa: «hold deg fast, men det er jeg som er moren din!»

– Hvordan var livet før og etter at du møtte ham?

– Jeg tror jeg svevde i to år etter å ha skjønt at han var sønnen min. Det var da jeg forsto hvor tung den ryggsekken hadde vært. Det ble en enorm forskjell på livet før og etter. Sorg veier tungt, det forstod jeg da, svarer hun og legger til:

– I det daglige var ikke disse følelsene noe jeg hentet fram. Jeg hadde to friske barn å glede meg over. Sorgen lå innkapslet i meg.

Sin førstefødte sønn har hun et godt forhold til i dag, de møtes jevnlig. Han ønsker ikke å stille til intervju, men har hatt en god oppvekst. Han anser fortsatt sine adoptivforeldre som mor og far. Kari-Ann kaller han «Bio-mamsen».

Historieløst

I februar i år hadde Kari-Ann premiere på forestillingen «Kari-Ann - Ærlig fortalt» på Oslo Nye Teater. Der forteller hun blant annet denne historien. Med dét traff hun en sår nerve hos mange eldre kvinner.

– Du aner ikke hvor mange som har kommet bort og fortalt om lignende hendelser. Abort var et stort tabu den gangen. Bare et tiår tidligere var skammen enda større, med enda flere barn som ble født i dølgsmål.

Kvinnene forteller om skammen de fortsatt kjenner over å ha født et barn de forsøkte å fjerne.

«Dette synes jeg dere skal fortelle barna deres», har Kari- Ann svart dem.

«Jeg er sikker på barna deres er elsket og velkomne nå»

– Det går an å fortelle om hvordan den tiden var. At noen nå prøver å rikke ved loven om selvbestemt abort er historieløst. Kvinnen bestemmer over egen kropp. Punktum

Lik TV 2 Underholdning på Facebook