Jaktet på datterens drapsmann i 12 år – så kom tomhetsfølelsen

5. august 2019 markerte tyve år siden 12 gamle Kristin Juel Johannessen ble funnet drept. Gjerningsmannen er dømt og soner en dom på 13 år, men for familien tar sorgen aldri helt slutt.

Det er 20 år siden 12 år gamle Kristin Juel Johannessen ble funnet drept i et skogholt på Mørk i Larvik, ikke langt fra der hun bodde.

Først i 2016 ble saken offisielt oppklart og gjerningsmannen dømt for drapet. Og det var takket være den enorme etterforskningen som Kristins far, Roar Juel Johannessen, og resten av familien hadde gjennomført.

Drapskvelden

5. august 1999 omtrent klokken 18.30 satte Kristin seg på sykkelen for å sykle ned til en venninne. Planen var en badetur i Goksjø.

På veien møtte hun storesøsteren Linda som var på vei hjem fra jobb. De hilste kjapt før Kristin syklet videre.

Da Linda kom hjem oppdaget hun at Kristin hadde tatt skoene hennes. Hun satte seg derfor i bilen og kjørte ned til Kristins venninne. Der ble det raskt klart at Kristin aldri hadde kommet frem som avtalt. Dermed startet letingen.

Rundt 23.30 samme kveld ble Kristin funnet død. Obduksjonsrapporten viste at hun ble kvalt.

Det gikk i svart

For familien er mange av de første dagene gått helt i svart. Kristins far, Roar Juel Johannessen, forteller til «God sommer Norge» at de bare levde på et «eksistensnivå». At det meste før begravelsen gikk på autopilot.

– Det var takket være naboer og venner vi kom oss gjennom. Det første du slutter med er å spise og drikke. Det var en nabodame som skar opp maten i terninger og nærmest matet oss, sier Roar.

Naboer slo opp telt og stoppet alle biler familien ikke ville ha til huset. Etterhvert slo overlevelsesinstinktet inn.

Han husker det ikke selv, men ifølge kona Anne og datteren Linda skal han ha gitt Kristin et løfte i kapellet rett før begravelsen. Han skal ha sagt «Den jævelen skal tas, koste hva det koste vil».

Kristins begravelse.
Kristins begravelse. Foto: NTBScanpix /Morten Holm

Skyldfølelse

For søsteren Linda bar de første dagene preg av massiv skyldfølelse.

– Jeg skulle ha kjørt Kristin til badeplassen den gangen, men kom sent hjem fra jobb.

– Men jeg kjørte jo etter fordi hun hadde tatt skoene mine, og kjørte ned samme vei som hun hadde syklet. Antageligvis, i den perioden jeg kjørte frem og tilbake der, har hun kjempet for livet. Den sitter hardt i.

Linda ble tatt med til åstedet av hundeføreren som fant Kristin for at hun skulle identifisere sykkelen Kristin hadde brukt - som var Lindas.

– Det var den verste delen. Da hundeføreren bad meg gå vekk etter å ha identifisert sykkelen hennes, forstod jeg at det ikke lenger kunne handle om at hun hadde falt av sykkelen og brekt et bein. Jeg la lokk på det meste der og da.

Startet med egen etterforskning

Kort tid etter drapet ble en mann siktet - og løslatt. I 2001 ble Henning Hotvedt dømt for drapet, men så frifunnet året etter da bevisene ikke var gode nok. I 2003 søkte Roar om innsyn i etterforskningen.

– Vi fikk først blankt nei til å utlevere politidokumentene, fikk nei fra statsadvokaten, så ringte jeg riksadvokat Busch, som sa jeg kunne få et kopisett gjennom advokat John Christian Elden. Da var det å begynne å se på hva hver perm inneholdt, forteller Roar.

I tolv år satt han på Kristins rom i hver ledige stund med dokumentene. Gikk opp mulige fluktruter, banket på dører til nye vitner, krabbet rundt for å finkjemme områder, og satt i mørke kjellere med tunge kriminelle. Grunnen til at han jobbet fra Kristin sitt rom handlet om å holde motivasjonen oppe.

– De gangene du følte at noe gikk i mot deg, var det bare å løfte blikket å se hvilket rom du satt på, så fikk du ny giv der og da.

Han forteller om mange nedturer og noen oppturer. Johannessen var tidlig overbevist om hvem som var drapsmannen - det var en som bodde i Larvik. Også storesøster Linda deltok i etterforskningen. Og i 2015 kom telefonen de hadde håpet på.

Endelig dømt

– Jeg satt hjemme og jobbet da jeg fikk en telefon fra stasjonssjefen. De skulle gå til pågripelse og aksjonere flere steder i Larvik. Jeg spurte hvem det var. «Samme person» var svaret.

– Jeg sa at de hadde kødda det til to ganger før, og at de ikke hadde råd til å ta feil en tredje gang. Politimannen svarte; «denne gangen har vi det vi trenger».

Ny og bedre teknologi gjorde at politiet fant DNA-spor fra Hotvedt under Kristins negler. Saken kom opp på nytt, mye takket være den jobben Roar Juel Johannessen og familien hadde gjort.

Bilde fra rettsaken.
Bilde fra rettsaken. Foto: NTBScanpix/Berit Roald

Men selv om det endelig så ut til å gå den riktige veien, klarte ikke familien å senke skuldrene før etter at de var ferdig med rettssaken. 7. september i 2016 kom kjennelsen som tilsa at gjerningsmannen var dømt.

– Da kunne han ikke komme unna. Det veldig godt å kunne si at vi var ferdig med det. Å kunne reise fra Oslo etter tre-fire uker og vite at vi var i mål, sier Roar.

Likevel innrømmer han at livet ikke var like lett etterpå. Da hadde fokus i alle år vært på sakspapirene og etterforskningen. Alle permer måtte leveres tilbake til Kripos.

– Det ble jævlig tungt. Jeg følte ikke jeg hadde kontroll på noen ting. Det ble en tomhetsfølelse. Hva gjør vi nå?

For storesøster Linda handlet det mest om å slippe å se seg over skuldrene hele tiden. Slippe tanken på å møte en antatt gjerningsmann i nærområdet.

Ville jobbet for alle rundt seg

På spørsmål om hvem de tror Kristin ville vært hvis hun levde i dag, er Linda ganske overbevist om at hun ville jobbet med dyr.

– Jeg håper hun hadde vært stolt av oss. Hun elsket dyr, og hadde jobbet for alle rundt seg. Hun ville nok ha hatt en veldig stor vennekrets. Hun var en som alle kunne være sammen med. Hun brydde seg ikke om du var gutt eller jente, svarer Linda.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook