Jannicke (54) fikk demens i ung alder – sa at kjæresten skulle forlate henne

GOD SOMMER NORGE: Jannicke Granrud (54) sa til kjæresten Hildegunn Fredheim (58) at de kunne gå fra hverandre, men hun fikk et overraskende svar.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

For 19 år siden møttes Jannicke Granrud (54) og Hildegunn Fredheim (58) på terapistudier. De var begge veletablerte på hver sin kant – Jannicke med mann og to barn, Hildegunn med kvinnelig samboer og barn.

– Vi hadde ekstremt god kjemi, lo mye sammen og likte hverandre utrolig godt. Vi gikk faktisk i terapi for å prøve å slutte å like hverandre. Men det gikk ikke, forteller Hildegunn.

«Den store naturkatastrofen som vederfarte mitt liv», har Jannicke spøkefullt pleid å kalle møtet med Hildegunn.

Etter noen krevende runder på hver sin hjemmebane, ble de to et par tre år etter at de først møttes.

– Vi klarte å komme oss videre med det vi hadde, og dannet vår egen familie. Så skulle vi bare surfe inn i solnedgangen.

Men slik gikk det ikke.

Følelse av avmakt

I flere år gikk Hildegunn rundt med mistanken om at noe ikke stemte. Jannicke kunne glemme ting de akkurat hadde snakket om. Til å begynne med ble Hildegunn irritert og lei seg. Gradvis gikk det over i engstelse.

– Jannicke underviste, og husket plutselig ikke hva elevene het. Det var veldig vanskelig for henne. Men det verste var nok at hun kunne glemme avtaler med barna. Det var sårt for alle, forteller Hildegunn.

Høsten 2016 fikk Jannicke Alzheimer-diagnosen. Selv om Hildegunn hadde mistenkt det lenge, var det likevel en svært tung beskjed å få.

– Jeg ble kjempelei meg. Jeg er en type som fikser alt, men dette kunne jeg ikke fikse. Det var en følelse av avmakt. Beskjeden fra legen var «kom tilbake om et halvt år, så skal vi se hvor ille det har blitt». Får du kreft finnes det et stort oppfølgingsapparat. Med Alzheimer blir du bare sendt hjem med en resept som ikke virker. Det er sånn det har kjentes.

Den påfølgende jula inviterte Hildegunn og Jannicke deres voksne barn med seg til Gran Canaria.

– Vi leide et stort hus for å informere barna der. Da kunne ingen stikke av. Vi fikk snakket om alt som kom opp der og da, forteller Hildegunn.

Skjørt bryllup

Etter å ha fått diagnosen kom Jannicke med en knallhard beskjed til Hildegunn: «Du kan bare forlate meg».

– Nå har jeg blitt så røyka og så håpløs og dum at nå kan du bare forlate meg, sa sa hun.

Men svaret til samboeren var det totalt motsatte. «Da synes jeg heller vi skal gifte oss», var responsen til Hildegunn.

Bare noen måneder etter giftet de seg. I et lite bryllup med kun de aller nærmeste lovde de å stå sammen både i gode og onde dager.

– Jannicke syntes det var kjempevanskelig. Alt var så skjørt og sårt. Vi var nedbrutte, men også oppglødde over at vi skulle reise på cruise sammen.

– Hadde vi giftet oss i dag, kunne vi ha holdt et kjempebryllup. For nå er alt bearbeidet på en helt annen måte.

En tynn linje

VIL MISTE SPRÅKET: Ikke lenge etter diagnosen giftet Hildegunn og Jannicke seg. Fortsatt har Jannicke det meste av språket intakt, med unntak av noen ord som faller ut innimellom. Snart kommer språket til å bli borte. Foto: Privat
VIL MISTE SPRÅKET: Ikke lenge etter diagnosen giftet Hildegunn og Jannicke seg. Fortsatt har Jannicke det meste av språket intakt, med unntak av noen ord som faller ut innimellom. Snart kommer språket til å bli borte. Foto: Privat

Å være kjæreste med en som har alzheimer er svært utfordrende. Hildegunn har snakket med mange som selv har blitt syke av den store belastningen det er å være pårørende i en slik situasjon. Flere har til og med rådet henne til å skille seg fra Jannicke.

Hildegunn balanserer på en tynn line mellom å ta vare på Jannicke og samtidig ikke gå til grunne selv.

– Jeg vet det er viktigere enn noen gang å ta vare på meg selv. Jeg har jobbet litt med det, hvor jeg kan finne påfyll. Mitt lille prosjekt har vært å kjøpe meg en seilbåt og å lære meg å seile. Jeg må finne det som gjøre meg glad.

Hjelper med å utvikle demensomsorgen

Å bidra til å spre kunnskap om demens, er også noe som fyller dagene med mening for både Hildegunn og Jannicke. Rett som det er, holder de to foredrag sammen om temaet.

– Det er fryktelig mye uvitenhet om demens. Det er så mange pårørende som holder ting skjult. Vi møter også mange som forteller om nære familiemedlemmer med demens som ingen lenger snakker om.

PÅ BRYGGA: Hildegunn og Jannicke var gjester på Aker brygge. Foto: 
Thuy My Do Thi/TV 2
PÅ BRYGGA: Hildegunn og Jannicke var gjester på Aker brygge. Foto: Thuy My Do Thi/TV 2

– Vi vil si at dette ikke er noe å skamme seg over. Å gjøre det litt mindre skamfullt for andre med demens, gir litt mening i det meningsløse.

Det siste året har de også blitt inviterte med på å utvikle et tilbud til demente i Oslo. Hildegunn forteller om samarbeid mellom bydeler, om helsepersonell som har sittet i møter, bleke og oppgitte over å ikke ha noe å tilby demente – men som nå sitter med glød i kinnene. Noe er på gang innen demensomsorgen.

– Da tenker jeg at alt som har skjedd oss er ikke forgjeves. Jeg blir både stolt og glad. Stolt over Jannicke, stolt over oss. Vi kan rette oss i ryggen og vite at vi har bidratt til en bedre verden. Dét er fellesungen vår.