I januar fikk Madeleine Skillebekk (20) beskjeden hun fryktet etter at hun oppdaget en kul under den ene armen. Bare 20 år gammel fikk hun diagnosen Hodgkins lymfon, som er en type lymfekreft.
Da hun ble syk, følte hun det ensomt. Hun hadde ingen andre unge å identifisere seg med. Dermed startet hun sin egen blogg, hvor hun deler åpent og ærlig om kreftopplevelsene og behandlingen.
– Jeg brukte litt tid i starten på å bearbeide det og ta det innover meg. Men så fant jeg veldig tidlig ut at jeg hadde lyst til å holde meg positiv.
Flere runder med cellegift
Hun var sykepleierstudent da kreften rammet og skjønte ganske fort hva det handlet om. Hun fikk også vite at prognosene hennes var gode, så hun følte ikke at hun fikk dødsdommen.
– Jeg har aldri vært redd for å dø, egentlig. Jeg har fått positive nyheter oppi det hele, det har gjort det lettere, forteller hun når hun gjester God morgen Norge.
Du kan se hele intervjuet med Madeleine øverst i saken.
Men hun måtte gjennom flere cellegiftrunder og alt det innebærer. Livet ble snudd på hodet og hun ble isolert fra vennene sine. Vennene som fortsatt kunne leve sitt gamle, vante liv.
– Det var noe av det tyngste. Livet blir satt på vent. Alle fortsetter hverdagen sin rundt deg, mens du sitter igjen. Jeg måtte ta permisjon fra skolen, jeg kunne ikke jobbe og jeg kunne ikke møte venner. Så du blir veldig isolert og det er lett å føle seg ensom.
Samtidig understreker hun at venner, familie og kjæreste har vært der for henne hele veien.
– Jeg har en veldig stor familie og mange som støtter meg, det har vært veldig deilig å ha så mange som bryr seg og som sender meg meldinger.
Tøft å plutselig være annerledes
Madeleine har alltid hatt langt hår. Det å miste håret var tøffere enn hun hadde forestilt seg.
– Jeg har jo ikke skilt meg ut tidligere, så jeg tenkte at dette ikke blir noe problem. Men da jeg mistet håret, følte jeg meg så naken og eksponert, jeg ble litt tatt på senga. Jeg forventet ikke det, egentlig. Det var veldig tøft i starten. Og jeg ble behandlet annerledes av de rundt meg.
– Hvis du går uten parykk, hvordan oppfatter folk deg da? spør programleder i God morgen Norge, Vår Staude.
– Nå er det mye lettere, for nå har folk blitt vant til det. Men i starten unngikk folk meg, jeg så på dem jeg møtte at de syntes det var ubehagelig fordi de ikke visste hvordan de skulle takle situasjonen.