– Jeg var redd for at folk skulle tro jeg var uintelligent og mislykket.

Slik forklarer sørlendingen John Erik Sørbø hvordan han opplevde frykten for å rødme. Han uttalte seg først til VG.

I barne- og ungdomsårene var rødmingen og angsten for å rødme altoppslukende for John Erik. En hendelse på barneskolen var starten på ti vonde år.

– Ingen hadde egentlig kommentert det før, men etter en presentasjon for klassen spurte en klassekamerat læreren om det trakk ned i karakter å rødme. Jeg hadde selv vært klar over det, men da fikk jeg en bekreftelse på at dette også var noe andre la merke til. Det stakk utrolig dypt i meg, forteller John Erik på God morgen Norge.

Et hav av løgner

Frykten for å rødme ble med tiden større og større. John Erik opplevde fysiske plager i nakke, skuldre og mage, og han utviklet også sosial angst. I tillegg var problemet noe han holdt fullstendig for seg selv.

– Jeg hadde mange unnskyldninger for å slippe unna og jeg løy for familie og venner. Det ble til et hav av løgner! Hvis jeg hadde en presentasjon på en onsdag ble jeg gjerne «syk» lørdagen før.

Tre måneder før han skulle fremføre sitt særemne sluttet han på videregående fordi han ikke turte å fullføre presentasjonen. Selv om det var en lettelse der og da, utviklet det seg til mer isolasjon, depresjon og en følelse av å være mislykket.

Eksponeringsterapi ble redningen

I en alder av 26 fikk John Erik endelig hjelp.

– Først måtte jeg akseptere at jeg hadde sosial angst. Det var virkelig ikke lett for meg. Deretter måtte vi gå systematisk til verks med eksponeringsterapi ved å prøve å trigge rødmingen. Det var det som ble løsningen for meg, sier John Erik.

Programleder Vår Staude påpeker at det å besøke God morgen Norge nesten er den heftigste eksponeringen man kan få. Og etterhvert som samtalen går, går det også bedre for den nervøse sørlendingen.

– Jeg var mye mer varm da jeg startet intervjuet enn hva jeg er nå, forteller han.

– Det handler om å klare å stå i det, legger han til.

Søk hjelp

De fysiske og psykiske vanskene har heldigvis blitt bedre for John Erik Sørbø etter at han fikk hjelp.

– Hvis man opplever noe av det samme som jeg har gjort, er mitt råd å søke hjelp. Livet mitt de siste ti årene har vært veldig vondt, men det finnes håp. Det er det jeg vil at folk skal vite.