Jobbet med krig og terror – så rammet krisen på hjemmebane

LIVET BLE FORANDRET: Johan Ripås og familiens liv ble snudd på hodet etter at sønnen fikk kreftdiagnosen leukemi.
LIVET BLE FORANDRET: Johan Ripås og familiens liv ble snudd på hodet etter at sønnen fikk kreftdiagnosen leukemi. Foto: Alison Painter
SKAVLAN (TV 2): Utenrikskorrespondent Johan Ripås hadde rapportert fra krig, terror, og kriser i seks år, da katastrofen plutselig rammet hans egen tre år gamle sønn.

Johan Ripås, kona Rebeccah og deres tre barn bodde i Sør-Afrika, da de på en ferietur til kysten la merke til noe rart. Den yngste sønnen på tre år var plutselig blitt blek i ansiktet og ville heller bli båret enn å leke i vannkanten.

Se Ripås fortelle den sterke historien om sønnen hos Skavlan på TV 2 lørdag kl. 22:30, og på TV 2 Sumo nå.

Johan Ripås har jobbet som SVTs korrespondent på det afrikanske kontinent i over seks år. Som korrespondent forteller Ripås at han ofte har blitt satt i vanskelige og traumatiske situasjoner.

Likevel var det ingen som kunne ha forberedt Ripås på den personlige katastrofen da sykdommen rammet hans egen tre år gamle sønn.

En dråpe blod

Johan Ripås var på ferie med familien i Durban ved Sør-Afrikas østkyst, da han først la merke til at noe ikke var som det skulle med treåringen.

– Han ble plutselig litt blek. Jeg fikk en litt dårlig følelse, for det var noe som på en måte påvirket hele han, forteller han.

Faren forteller at den lille gutten verken ville leke eller bade, men heller bli båret. Noe var åpenbart galt, men han forstod ikke hva.

– I Afrika har vi jo mange forskjellige sykdommer man kan få. Vi har alle de verste sykdommene, vi har edderkopper, der vi bodde hadde vi rabies for eksempel, så det finnes en hel palett av ting, sier Ripås.

Han forteller at han kjente på magen til treåringen. Den virket oppblåst, også under ribbena, der magesekken sitter.

– Og så var han oppe på natten, husker jeg, og var veldig skrikete. Og da kom det én liten dråpe blod gjennom neseboret, forteller han.

Allerede neste morgen la faren merke til at en blodåre på halsen til treåringen begynte å pumpe fortere og fortere. Han tok med seg sønnen og hastet til sykehuset.

Sjokkdiagnosen

Johan Ripås forteller at svaret på hva som feilet den lille gutten, skulle komme allerede samme kveld. Han møtte sønnens lege da hun var på vei til å dra hjem fra kveldsvakten.

– Det var sent på kvelden, og hun kom ut med vesken over skulderen. Så tar hun frem et ark, og så sier hun «Jeg vil at du skal se på dette. Her skal det helst stå 2500». Det sto 255 000, sier Ripås.

Tallene beskrev antall hvite blodceller. Legen kom så med beskjeden på engelsk om at sønnen trolig hadde fått «leukemia».

– Og jeg måtte bare oversette det i hodet mitt, og jeg tenkte «Hva sier du, liksom? Leukemi? Kreft?»

Ripås forteller at det føltes ut som at tid og rom forsvant. Sjokket som kom med ordet var vanskelig å begripe.

– Jeg kunne jo ingenting, og jeg kan fortsatt ikke så veldig mye om kreft, så for meg betyr jo kreft død, på en måte, forteller faren.

Da legen hadde forlatt rommet, sto Ripås igjen. I hånden holdt han telefonen, og hjemme satt en uvitende kone iferd med å få beskjeden som skulle endre alt.

– Så måtte jeg ringe henne. Ringe mitt barns mamma og fortelle henne. Men Rebeccah samlet seg raskere enn meg. Og hun sa på telefonen «Dette skal vi klare». Og så begynte et helt nytt liv.

Blodoverføring i Sør-Afrika

I Norge får rundt 45 barn diagnosen leukemi hvert år, ifølge kreftforeningen.

Leukemi gjør at umodne hvite blodceller produseres ukontrollert i beinmargen, og derfra vandrer videre ut i blodet. I Johan Ripås sin sønns tilfelle var antallet hvite blodceller så høyt at det var behov for en akutt blodoverføring.

– Å få blod er forbundet med veldig veldig høy risiko her. Det er en av de regionene i verden med høyest HIV-tetthet, og det er masse hepatitter. Det finnes veldig mye man kan være redd for å kunne få.

– Dette skulle bestemmes med én gang. Det var akutt, så han må få blod her og nå, sier faren.

Ripås søkte råd hos venner og familie i Sverige, men endte til slutt opp med å åpne seg for legen. Han sa han visste om risikoen, og han var redd for sønnen sin.

– Og hun leste liksom min skandinaviske uro, og sa «Jeg ser hva du tenker, men slipp det der. Han skal ha blod nå». Hun var så tydelig at jeg kjente at jeg kunne stole på henne. Og jeg hadde kanskje ikke så mye valg.

Solgte alt og flyttet

Blodtransfusjonen var vellykket, men Ripås skjønte likevel at sønnen ville ha større sjanse for å klare seg dersom han fikk behandling i Sverige.

– Vi pakket sammen seks og et halvt år på omtrent en uke. Vi måtte selge alt vi eide og hadde, forteller han.

Barna måtte ut av skolen, saker måtte pakkes og hjemmet i Sør-Afrika måtte forlates.

– Får du en sånn beskjed, så blir du jo på en måte slått i gulvet men må reise deg opp og slåss med en gang. Og det gjør folk. Den kraften har mennesker, virker det som.

Ripås forteller om flytteprosessen som en slags tilflukt i en maktesløs tilværelse.

– Du kan ikke gjøre noe med kreften, så hva kan man gjøre? Jo du kan ordne dette her med skolen, du kan finne et nytt sted å bo, du kan pakke ned huset som skal med til Sverige, forteller han.

Fortsatt i behandling

Korrespondenten sier han og familien har planer om å flytte tilbake til Sør-Afrika så snart sønnen blir frisk igjen.

– Dette her skal jo gå bra. Og det at det skulle gått på noen annen måte, synes jeg det ikke finnes noen grunn til å tenke på.

Sønnen er fortsatt i behandling, og Ripås forteller at han iblant har store smerter, men at formen varierer fra dag til dag.

– Takk og lov så er behandlingen lagt opp sånn at det er én uke som er veldig tøff. Og så er det en morgen som han våkner og er oppe og leker igjen, forteller faren.

– Hvordan snakker du med han om det?

– Det handler jo bare om å ligge ved siden av han i sengen og si at «Pappa er her, mamma er her, og dette kommer til å gå bra».

Lik TV 2 Underholdning på Facebook