Dette kan du takke dødspåsken 1967 for

ET SLIT: Karl Fuglestreg henter omkomne ned fra fjellet sammen med kompisene fra Bøverdalen Røde Kors hjelpekorps. Foto: Henrik Laurvik / NTB / Scanpix
ET SLIT: Karl Fuglestreg henter omkomne ned fra fjellet sammen med kompisene fra Bøverdalen Røde Kors hjelpekorps. Foto: Henrik Laurvik / NTB / Scanpix
Nå står snøskuterne klare til å hjelpe deg dersom du får problemer i påskefjellet. Slik var det ikke i påsken 1967.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I 1967 fantes det ikke mobiltelefoner, og ikke GPS som forteller deg nøyaktig hvor du er.

Vindsekk og fjellduk var ikke oppfunnet. Det fantes ikke solfaktor. Heller ikke superundertøy og gore-tex.

1967: Ikke helt den samme klesstilen, men det lå Kvikklunsj i lommen da også. Foto: Freia
1967: Ikke helt den samme klesstilen, men det lå Kvikklunsj i lommen da også. Foto: Freia

I den grå ryggsekken var det hvit Nivea-krem, ull og tykke bomullsanorakker. Skiene var av tre og stavene av bambus.

Men påskesolen var den samme, og folk dro til fjells etter hvite vidder, svette bakker og kriblende nedkjøringer.

Turistforeningen hadde hytter spredd rundt i hele fjellheimen, og hos NSB slapp du å slåss om plassen inne i kupeen med ski, sekker og snøbrett.

Reisegodset ble ekspert dagen før du skulle dra, og skiene hentet ut på stasjonen med en stor hvit lapp klistret fast på tuppen der det sto Voss, Geilo eller kanskje Ål.

ADVARER: Bergens Tidende forteller om de første dødsfallene 22. mars.
ADVARER: Bergens Tidende forteller om de første dødsfallene 22. mars.

Dødspåsken

Det som i 1967 ble kalt fjellsikringsreglene ble skrevet ned allerede på 50-tallet, men det var påsken 1967 som gjorde fjellvettreglene til allmennkunnskap.

Den blir for alltid husket som dødspåsken.

Bare i løpet av tirsdag og onsdag omkommer fem personer i uvær i Jotunheimen, fem på Hardangervidda, og to på Saltfjellet. I Engerdal dør to personer i et snøskred ved Rundhøgda.

Når påsken er over, er 16 personer omkommet i uvær og snøskred i fjellet.

Ekstremt dårlig vær

Det var veldig tidlig påske i 1967.

Palmesøndag falt på den 19. mars, og det var fortsatt vinter i store deler av landet. I fjellet var det mye snø, Kvamskogen ved Bergen hadde hele to meter.

HÅNDTEGNET: Værkartet i Bergens Tidende forteller om uværet som er på vei. 
HÅNDTEGNET: Værkartet i Bergens Tidende forteller om uværet som er på vei. 

Bare lavlandet østpå fikk en liten smak av vår. Der var det tørt og fint vær, og varme nok til at de 20 centimeterne med snø som lå i Oslo i starten av påsken smeltet bort.

Mandag beveget et kraftig lavtrykk seg inn i Norskehavet. Vinden økte til sørvestlig storm på Vestlandskysten.

Det falt store mengder nedbør. Bergen fikk 165 mm regn fra fredag før palmesøndag til andre påskedag. Det er betydelig mer enn det som vanligvis faller i løpet av hele måneden, og mars 1967 ble den tredje våteste som er registrert de siste 150 årene.

Under uværet steg temperaturen til omkring null grader helt opp i tusen meter, og nedbøren kom som sludd og tung våt snø.

Sterk storm i fjellet

Været ble verre enn meteorologene hadde varslet, en av de verste stormene på flere år.

I avisene kunne folk lese om at en arbeidsbrakke nær Ålfoten ble tatt av stormen og sendt 20-30 m utfor et stup og ned i en steinur. Heldigvis klarte de tolv som bodde i brakken å klamre seg til gulvet som stod igjen.

LETEAKSJONER: Lørdag 25. mars forteller Bergens Tidende om den dramatiske redningsaksjonen i Jotunheimen. Tretten er så langt omkommet, og ti er fortsatt savnet.
LETEAKSJONER: Lørdag 25. mars forteller Bergens Tidende om den dramatiske redningsaksjonen i Jotunheimen. Tretten er så langt omkommet, og ti er fortsatt savnet.

I Olden ble flere uthus ble flyttet av grunnmurene, og tak revet av. I Ålesund veltet stormen en bil og flerret flere tak.

Tirsdag kveld og natt til onsdag var uværet på sitt verste. Ved Stad økte vinden til orkan. På fjellet ble det målt sterk storm både i Jotunheimen og på Hardangervidda.

Sent på natt til onsdag dreide vinden mot vest og så nordvest. Det løyet litt, og temperaturen falt.

Brått og uventet

Uværet kom brått og uventet på noen av dem som omkom. Andre trosset advarslene fra erfarne fjellfolk, og dro ut selv om værvarselet fortalte om sterk kuling.

Enkelte gikk for lenge før de innså at de ikke ville klare å komme seg i hus. Dermed var de både slitne og kalde, og så utmattet at de ikke klarte å grave seg ned. Noen møtte på hard skare og islagt vann, og var uten mulighet til å finne snøskavler eller tilstrekkelig med snø til å grave seg ly.

FORSØKTE: Turfølget som ble overrasket av uvær ved Skjurtingstind i Jotunheimen forsøkte å grave seg ned. Foto: Henrik Laurvik / NTB / Scanpix 
FORSØKTE: Turfølget som ble overrasket av uvær ved Skjurtingstind i Jotunheimen forsøkte å grave seg ned. Foto: Henrik Laurvik / NTB / Scanpix 

Mange skal ha frosset i hjel med ryggsekken full av klær. De var blitt så kalde på hendene at de ikke klarte å få opp lokket og kle på seg.

Hard jobb

Redningsmannskapene hadde en stri tørn.

I 1967 var snøskuterne få, langsomme og dårlig egnet for kjøring i løssnø. De skadde og omkomne måtte hentes ut fra fjellet med pulk.

Fjellredning i 1967 var hardt arbeid med enkelt utstyr, og krevde kjentfolk, styrke og utholdenhet.

Arne Vetlli´n Lillelien kjenner flere av de som var med på redningsoperasjonen, og forteller til TV 2 at mannen vi ser nærmest på bildet helt øverst er Karl Fuglestreg.

OMKOMMET: En av de omkomne fraktes ned med kjelke av dedningsmannskaper fra Lom og Bøverdalen Røde Kors hjelpekorps. Foto: Henrik Laurvik / NTB / Scanpix
OMKOMMET: En av de omkomne fraktes ned med kjelke av dedningsmannskaper fra Lom og Bøverdalen Røde Kors hjelpekorps. Foto: Henrik Laurvik / NTB / Scanpix

– Eldste bror min, Kristen, var også med og hente dem ned. Han var en sterk fjellkar, som dessverre omkom i snøras 12. februar året etter. Jeg fant ham og grov ham frem, forteller Lillelien.

Dagen etter at de omkomne var hentet ned fra breen stilnet vinden, og Lillelien og noen andre dro opp der de fant de omkomne.

– Jeg fant en ryggsekk og en matpakke, og det vi mente var blod. Det kan ha vært noe annet, men rart var det. Rødt var det i hvert fall.

Vendepunktet

Norges Røde Kors og Turistforeningen hadde høsten før tatt kontakt med Justisdepartementet for å få styrket beredskapen i fjellet, men uten å få svar.

Etter tragediene i påskefjellet skjønte departementet poenget. Dødspåsken 1967 ble vendepunktet.

Jeg tenker med dyp beklagelse på ... det tunge tap av liv som den siste påske medførte. Jeg sender i dag varme tanker til de omkomnes efterlatte.
Kong Olavs nyttårstale 1967

Det neste året ble fjellvettkampanjene til, og vi ble kjent med Severin Suveren, den «kjekke karen» som trosser alle fjellvettregler og overlever på flaksen.

Norges Røde Kors og Turistforeningen fikk den støtten de trengte for å kunne bygge opp det apparatet de to organisasjonene nå har i vinterfjellet.

Lik Storm på Facebook