BARE GOD: Therese Johaug hadde ikke flaks da hun vant med 0,4 sekunder, skriver Per Tho Angell
BARE GOD: Therese Johaug hadde ikke flaks da hun vant med 0,4 sekunder, skriver Per Tho Angell

«Hun har satt en standard som er uvirkelig høy»

Når man vinner en 10 kilometer med 0,4 sekunder skulle man tro det handler om flaks. Men ikke når det gjelder Therese Johaug.

Det var vel Nils Arne Eggen som i sin tid lanserte uttrykket, «de beste har ofte flaks».

Og selv om det er blitt en klisjé, så er det faktisk sant.

For bak seiersmarginen på 0,4 sekunder ligger det en liten evighet med trening, terping på detaljer, og mentalt arbeid. Og det er nettopp der Therese Johaug er best i klassen. Det er hennes fysiske og psykiske styrke som gjør at hun slår Niskanen.

Det er ingen tilfeldighet. For i hvert stavtak på oppløpet ligger det fem år med hardt og målbevisst arbeid.

Dette løpet skulle hun vinne. Uansett.

De som er aller nærmest Johaug merket det nesten umiddelbart etter at hun fikk beskjeden om at OL i Sør-Korea røyk på grunn av dopingdommen. Siden sensommeren 2017 har hver eneste treningsøkt handlet om OL i Beijing. Det er det som har holdt henne oppe. Og det er det som har gitt henne motivasjon til å drive prestasjonene opp på det nivået som trengs for å vinne gull.

De to verdensmesterskapene på veien har bare vært delmål. Det er OL som har drevet henne fram.

Så.

Hvis du lurer på hvor kompromissløs hun har vært, så finnes det noen gode eksempler.

Da Johaug sommeren 2020 stilte opp på 10 000 meter på Bislett for å ta kvalifiseringstiden til VM i friidrett, imponerte hun med å løpe 31.40. Godt under kravet.

Alle andre mennesker i verden ville ladet opp til en slik bragd med å ligge med beina høyt i forkant.

Men ikke Johaug. Hun hadde OL om 19 måneder i tankene.

– Jeg må innrømme at jeg ikke klarte å skulke langrennstreninga i dag. Så jeg var ute og staket i to timer i dag tidlig. Jeg tenkte det var greit å trene armene også, sa en leende Johaug til TV 2 i etterkant av løpet.

For sånn er Therese Johaug.

Hvis hun har bestemt seg for noe, så følger hun planen. Og hun vet at hvis hun viker fra den, så minsker muligheten for å nå det store målet. Og selv om en hel verden rundt tror det bare er å møte opp for henne og ta det gullet, så har Johaug lært at sånn er det ikke.

Én ting er dopingutestengelsen. Men i 2014 var Johaug på papiret like stor gullfavoritt på flere av distansene Marit Bjørgen endte opp med å vinne.

Den gangen ble 10 kilometeren ødelagt av norsk smørebom. Og på fellesstartene ble Bjørgen for sterk i spurten.

Lærdommen for Johaug ble at hun i framtiden måtte konsentrere seg på å bli enda bedre på det hun faktisk kan styre selv.

Og det tok hun umiddelbart tak i. Derfor gikk det bare ett år før hun ble dronninga av VM i Falun i 2015.

Det var første gangen verden virkelig fikk se hvilken standard hun hadde satt i internasjonal kvinnelangrenn.

Og den standarden er nesten uvirkelig høy.

For mens Kerttu Niskanen, som sin bror, er et teknisk vidunder i klassisk langrenn – og en ekspert på 10 kilometer klassisk. Så er Johaug mer en komplett skiløper. Drevet fram av en «motor» som rent kondisjonsmessig er i verdensklasse. Uansett hvilken utholdenhetsidrett man sammenligner med.

Det viser tidene hennes på 10 000 meter på bane – som løpeteknikken tatt i betraktning, mildt sagt er sensasjonelt gode.

Det er summen av hennes fysiske kapasitet og hennes unike erfaring som gjør henne i stand til å avgjøre en thriller som i dag til sin fordel.

Dessuten viser det en mental styrke som er helt unik. Hun har lært seg å blokke ut alt annet enn det som er viktig for å vinne skirenn.

Så selv om det kanskje ser sånn ut, så handler det å vinne med 0,4 sekunder om flaks. Det handler om dyktighet.

Og det handler om å ha et idrettshode der man aldri ser seg tilbake.

Kun framover mot neste mål.