Gull i sporet - gråstein på bakrommet

Espen Bjervig er norgesmester i å skape motgang, selv under enorm sportslig medgang. Norsk langrenn har de siste årene hatt en helt unik evne til å havne i trøbbel selv når alt går på skinner ute i skisporet.

Under Espen Bjervigs ledelse har norsk langrenn håvet inn medaljer. Ingen kan ta ham på de sportslige resultatene. Likevel mangler det ikke på kritikk og kontroversielle saker for langrennsledelsen. Man skulle tro at gode sportslige resultater skaper harmoni, men slik har det ikke vært de siste årene.

Nå må langrennssjefen nok en gang bruke tid og krefter på utenomsportslig støy og kritiske spørsmål fra pressen. Det kommer han sjelden godt ut av.

I møte med pressen i dag fremsto Bjervig overraskende uforberedt. Han hadde ingen gode svar på hvorfor landslaget nå mister sin største stjerne. Det startet på verst tenkelige måte da langrennssjefen ikke engang ville adressere den enorme elefanten i rommet i plenum.

Alle spørsmål om Klæbos nei måtte tas i enkeltintervjuer til slutt. Fra scenen fikk vi i stedet presentert en kjapp gjennomgang av teknikaliteter rundt uttaket, etterfulgt av en forholdsvis klein fremførelse av DDEs «Det umulige e mulig» signert det ferske kvinnelandslaget.

Når en av verdens beste løpere ikke lenger syns det er verdt det å være en del av landslaget, bør alle alarmene gå i skiforbundet. Dette er tiden for selvransakelse, ikke tiden for å bagatellisere eller late som at alt egentlig er på stell.

Sett fra utsiden blir det stadig tydeligere at Espen Bjervigs akilleshæl er kommunikasjon. Hans grunnleggende holdning ser ut til å være at åpenhet er skummelt og at all kritikk bør møtes med et motangrep eller feies under teppet. Det er oppskriften på trøbbel.

Kanskje er den sportslige suksessen Bjervigs største fiende. Så lenge «Ja vi elsker fortsatt» runger taktfast og hyppig over skistadioner fjern og nær, er det lett å lulle seg inn i en forestilling om at alt er som det skal være. Da virker kritikk for dårlige prosesser og kommunikasjon som en parentes. For hvorfor skal man bry seg om kritiske spørsmål fra en brysom presse eller forsmådde løpere så lenge medaljene fortsatt renner inn?

Norsk langrenns omdømme, fremtid og markedsverdi handler imidlertid om mer enn medaljer her og nå.

De utfordringene langrennsledelsen med Bjervig i spissen står overfor nå er organisatoriske, ikke sportslige. Det betyr at de heller ikke kan løses ved et par gullmedaljer eller gode resultater i verdenscupen.

Helt siden OL i fjor vinter har vi sett en rekke eksempler på at kommunikasjonen fra langrennsledelsen svikter både i media og internt.

Emil Iversen følte seg dolket i ryggen og lurt da han ble vraket til 15-kilometeren. Flere av løperne på kvinnelandslaget kritiserte kommunikasjonen rundt stoda i norsk kvinnelangrenn. De mente langrennssjefen kastet dem under bussen. Ragnhild Haga tok i fjor vår et knallhardt oppgjør med det hun beskrev som manglende takhøyde og bruk-og-kast-mentalitet.

Kommentatorer og langrennseksperter som har kommet med kritiske innvendinger eller spørsmål til Bjervigs regime har altfor ofte blitt møtt med dårlig skjult arroganse. Selv Johaug fikk kjeft etter at hun i sin selvbiografi kom med noen kritiske bemerkninger om kulturen på landslaget da hun kom tilbake etter utestengelsen.

I stedet for å omfavne engasjementet rundt norsk langrenn, har Bjervig tidvis fremstilt all debatt og diskusjon som en pest og en plage. Til tross for at det er dette engasjementet som holder liv i interessen rundt nasjonalsporten vår, og dermed også medieoppmerksomheten og inntektene. Til tross for at diskusjon og debatt er helt nødvendig for å drive utviklingen videre.

Nå har Klæbo takket for seg med et tydelig stikk til dagens regime. I dag forteller også en tydelig frustrert Didrik Tønseth om det han opplever som en ekstremt dårlig prosess rundt både dagens uttak og kuttene i antall landslagsutøvere. Det MÅ tas på alvor.

Norsk langrenn kommer garantert til å levere gull og glitter også neste sesong. Men langrennsledelsens kommunikasjon og ledelse havner ikke på pallen med det første. På sikt kommer det til å skape stadig større problemer for en idrett som er helt nødt til å utvikle seg for å fortsette å være aktuell.