Maren Lundby fra Norge under RAW AIR hopp HS 124 i Holmenkollen.
Foto: Terje Bendiksby / NTB
Maren Lundby fra Norge under RAW AIR hopp HS 124 i Holmenkollen. Foto: Terje Bendiksby / NTB

Drømmen om å fly

I årevis har Maren Lundby og hennes lagvenninner og konkurrenter drømt om å få fly. Ikke bare hoppe på ski, men fly. Nå skal drømmen endelig bli virkelighet.

Denne helga brytes en av de største likestillingsbarrierene i den moderne vinteridretten.

Det er to tiår siden Anette Sagen tok kampen for å få hoppe skiflyvning. Maren Lundby har kjempet i årevis. Nå ser vi endelig målstreken. Det er ikke en dag for tidlig.

Selv gikk jeg på ungdomsskolen da Anette Sagen tok opp kampen mot Torbjørn Yggeseth og resten av hoppkomiteen i FIS. Jeg husker fortsatt hvor blodig urettferdig jeg syntes det var at Sagen ikke skulle få lov til å hoppe i Vikersund bare fordi hun var jente.

I min ungdommelige naivitet trodde jeg det var en selvfølge at jenter og gutter skulle ha de samme mulighetene, også i idretten. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi se for meg at det skulle gå nesten tjue år før jentene skulle få konkurrere i like store bakker som gutta. Det kunne nok ikke Anette Sagen heller.

Skiflyvning er noe helt eget. Få idretter utfordrer fysikkens og menneskekroppens grenser i så stor grad som skiflyvning. Å sette utfor disse gigantiske bakkene med to par ski som eneste verktøy for å fly strider egentlig mot all sunn fornuft. Men det er nettopp derfor skiflyvning har en så spesiell status.

Det er også derfor veien til Vikersund har vært så uendelig lang for de kvinnelige hopperne. Det å skulle slippe jentene til i en av de barskeste idrettsøvelsene som finnes falt mange veldig tungt for brystet.

En rekke menn har hatt et helt ekstremt behov for å beskytte hoppjentene mot seg selv.

Sikkerhet har alltid vært det evig tilbakevendende argumentet mot å la kvinnelige hoppere få konkurrere i skiflyvning.

Tidlig på 1900-tallet var det frykten for at livmoren skulle ramle ut hvis nedslaget var for hardt som gjorde at mange ville hindre kvinner i å hoppe på ski. I dag høres dette helt absurd ut, men tanken om at å hoppe i de største bakkene er farligere for kvinner enn for menn lever fortsatt videre.

Det er noe dypt umyndiggjørende i dette evige behovet for å beskytte jentene mot farlige hoppbakker.

Når man hører debattene fra tidlig 2000-tall omtales de kvinnelige hopperne nærmest som trassige og opprørske småunger som på død og liv skal teste grenser. Denne overformynderske holdningen fikk råde altfor lenge.

Ingen har påstått at skiflyvning er helt risikofritt. Det vil det aldri bli. De kvinnelige hopperne bør imidlertid ha samme rett til å ta den risikoen som sine mannlige kollegaer.

Vi har sett flere stygge fall og skader på herresiden. Det har likevel ikke hindret FIS i å fortsette å arrangere skiflyvningskonkurranser for menn. Det er vanskelig å forstå hvorfor kvinnene må beskyttes av hensyn til sitt eget beste, mens menn får lov til å ta den vurderingen selv.

Hvis vi stoler på at de mannlige hopperne er i stand til å ta selvstendige valg rundt sin egen sikkerhet, hvorfor kan vi ikke ha den samme tilliten til de kvinnelige hopperne og deres trenere?

Argumentet har ofte vært at det er for få kvinner som er på et høyt nok nivå til å kunne takle skiflyvning, men hvordan skal man noen gang få flere kvinner opp på et høyt nok nivå hvis man hele tiden begrenser kvinnelige hoppere?

Helgens renn er avgjørende viktig for at vi i fremtiden skal få enda flere kvinnelige hoppere som er klare for de aller største bakkene.

I oppladningen til tidenes første skiflyvningsrenn for kvinner har flere hoppere sagt at de ikke er klare for skiflyvning. Det er selvfølgelig helt greit. Og det viser at utøverne er i stand til å vurdere sin egen sikkerhet og ta fornuftige valg basert på egen form og egne forutsetninger. De trenger ikke mektige menn som passer på dem mot deres egen vilje.

De kvinnelige hopperne har måttet kjempe beinhardt for hver eneste millimeter med hoppbakke de får lov til å utfolde seg i. Det har vært motbakke hele veien. Maren Lundby tok opp stafettpinnen etter Anette Sagen og førte kampen videre. Hun ble møtt med akkurat de samme argumentene som kom i 2004.

Denne helga markerer et paradigmeskifte i kvinnehopp. Den siste barrieren sprenges. Maren Lundby skal endelig få oppfylt drømmen om å fly. Det er ekstremt gledelig at hun har klart å kjempe seg tilbake i tide til verdenspremieren i Vikersund.

Flere tiårs kamp skal endelig krones med seier. Gratulerer!

Relatert

Mer innhold fra TV 2