Ble lam etter hoppulykke - nå er han Lundbys største fan
Kai Henning Stensrud (61) ble lam etter en hoppulykke. Likevel har ikke engasjementet for sporten blitt mindre. Når klubbkamerat Maren Lundby setter utfor hoppkanten i Vikersund, er Stensrud hennes største fan.
Trondheim, desember 1979: En ung gutt på 17 år spenner på seg hoppskiene på toppen av Granåsen i Trondheim. Han er på en talentsamling med fem juniorer og synes det er stas at de får trene sammen med landslaget.
Foran han setter tre lagkamerater utfor kanten i tur og orden. Men forholdene er vanskelige, og sporene begynner å lugge. Når det er hans tur går det galt.
– Det var bråstopp. Jeg hadde ikke sjans, sier Kai Henning Stensrud til TV 2.
Skisporten var livet
Stensrud var bare fem-seks år gammel første gang han ved en tilfeldighet ble med søskenbarnet på skihopp. For en ung gutt som likte å klatre i høyder og utfordre seg selv, var hopp midt i blinken.
I mange år sanket han priser for sine prestasjoner, og fikk en rekke overskrifter i avisene. Ambisjonene for fremtiden var mange.
– Jeg hadde ambisjoner om å bli best. Det må jeg bare tørre å si, sier Kai Henning.
Det var hoppsporten og kombinertsporten som betydde noe på det tidspunktet.
I huset på Toten er det spor etter hopp-suksesser overalt. Hyller bugner av pokaler, og på veggen henger plaketter. Han har tatt vare på avisutklipp som nå er gulnet.
Han har blant annet vunnet hovedlandsrennet to år på rad, og utpekte seg som et av de største kombinerttalentene som Kolbu hadde sett.
– Hva var det som var gøy med skihopp?
– Det er det adrenalinkicket man får når man kaster seg utfor en hoppbakke på to treplanker under seg og seiler over hundre meter nedover. Det er noe for seg selv, prøv det den som tør.
Bråstopp
Det er over 40 år siden Stensrud mistet balansen og stupte på hodet på hoppkanten. Han hektet skiene i to jernstolper som stod på hver sin side av hoppet, og ble deretter slengt inn mot stolpene med hodet først.
Farten han hadde var på 80 kilometer i timen.
– Det ble en kraftig bråstopp. Jeg lå helt stille ut på hoppkanten. Det siste jeg husker er at jeg tar armene opp for å beskytte hodet når jeg ser stolpen komme mot meg, forteller Stensrud.
Det hjalp lite.
– Jeg skjønte at jeg var alvorlig skadet. Jeg kjente ikke beina mine. Jeg husker følelsen av at beina hang og svevde over meg i lufta. Jeg skjønte at det var alvorlig, men forstod ikke konsekvensene av det der og da.
Stensrud ble lam fra brystpartiet og ned. Hoppkarrieren tok en brå slutt. Livet ble ikke som planlagt, men likevel forsvant på ingen måte interessen for skihopp.
Den ble derimot bare større.
– Det kan virke litt merkelig, men idrettslaget det var min plass på fritiden før jeg ødela meg. Når jeg begynte å fungere igjen etter å ha vært på rehabilitering på Sunnaas, så var det der jeg hadde kameratene og omgangskretsen min så det var naturlig å søke tilbake dit, forteller Stensrud og er sikker i sitt svar.
Brennende engasjement
Siden 1987 har totningen hatt ulike verv i Kolbu KK, ikke bare innen skiidretten, men også innen fotballen og håndballen. Han har dessuten sittet i Østre Toten Idrettsråd i 25 år.
Listen over frivillige verv er lang, og den har resultert i flere utmerkelser for den lokale entusiasten. I 2016 fikk han tildelt Frivillighetsprisen.
– Det er den prisen jeg setter høyest. Det var konkurranse blant alle frivillige i Norge, ikke bare innen idretten.
61-åringen er fremdeles aktiv i flere av vervene.
– Jeg har hatt planer om å gi meg, men jeg er lett å overtale, forteller han og ler.
Lundbys største fan
Når Maren Lundby som hopper for Kolbu KK setter utfor hoppkanten i Vikersundbakken, er Stensrud klistret til skjermen. Hun kjenner godt til den tidligere skihopperen.
– Det er en ildsjel i klubben min som virkelig har gjort en innsats for at barn og unge skal få lov til å holde på med idrett, sier Lundby og legger til:
– Han er en stor støtte for oss. Han er en fin fyr.
– Han har opplevd litt av hvert og at han da vil legge til rette for at andre skal ha det artig på arenaen, det syns jeg er stort. Jeg lærer av han, sier den olympiske mesteren.
– Hadde gjort det igjen
At Kai Henning har en mentalitet av stål, er det ingen tvil om.
– Der har jeg sluppet veldig lett unna. Siden ulykken og tiden etter har jeg har jeg ikke hatt noen psykisk tilbakefall eller reaksjoner på det som skjedde.
– Har du noen gang angret på at du hoppet?
– Nei nei nei, aldri. Hadde jeg fått sjansen igjen, så hadde jeg sikkert gjort det, sier Kai Henning med et lengtende blikk, før han legger til:
– Det var der jeg satt meg mine mål. Det var det som var hverdagen min.
