Supertalentet de ikke hadde hørt om

Vinteren 2007/2008.

Andreas Leknessund er åtte år gammel, har akkurat vært på fotballtrening, og roper ekstatisk til moren når han kommer hjem:

– Mamma, mamma, vet du hva jeg har oppdaget? Jeg har oppdaget at jeg har dritgod kondis!

Det hadde vært løpetest på fotballtrening den dagen. Endelig noe han kunne hevde seg i.

Fotball, som for så mange andre syklister, var aldri noe for gutten fra Tromsø.

– Han var katastrofedårlig, er dommen fra mamma Oddveig Rikardsen.

Gutten, her fra en skitur med søsteren Oda i 2011, hadde prøvd en rekke idretter i oppveksten, men beslutningen ble nå tatt om finne en aktivitet som hadde mer med kondisjon og mindre med teknikk å gjøre.

15 år senere og 3000 kilometer fra Tromsø er mor på plass i den italienske hovedstaden for å ta imot sønnen til det som kan bli tidenes beste norske plassering i et av sykkelsportens tre mest prestisjetunge ritt: Giro d’Italia, Tour de France og Vuelta a España.

Bussjåfør til unnsetning i snøstorm

Leknessund ble tidligere i mai kun den andre nordmannen til å lede Giroen.

Før avgjørelsen søndag kan han fortsatt slå den norske bestenoteringen i et treukersritt: Carl Fredrik Hagens 8.plass fra Vuelta a España 2019.

Dagene i det rosa tekstilet gjorde ham til den første nord for polarsirkelen noensinne til å lede et av de tre største rittene.

Det er gjerne en grunn til at personer nord for polarsirkelen ikke hevder seg så ofte på to hjul.

Bare dager før avreise Giro d’Italia la Leknessund ut på en treningstur via Malangshalvøya sør for Tromsø.

Det ble en kald og amputert fornøyelse.

– Det ble snøstorm den dagen. Tilfeldigvis kjørte en sykkelinteressert belgisk bussjåfør forbi på ruten sin og plukket ham opp. Han kjørte Andreas over til fastlandet, før søsteren kom og hentet ham der, forteller moren.

Sønnen fikk etter hvert varmen i seg og kom seg på flyet til Italia.

Men Leknessund skulle i utgangspunktet ikke ha vært i Norge i det hele tatt på det tidspunktet.

Et dødsfall i nær familie gjorde nemlig at oppladningen til rittet måtte endres. Tid med familien hjemme i Norge måtte prioriteres.

24-åringen har vært åpen på at han vurderte å droppe hele rittet etter det som skjedde, noe som kom til overflaten, og ut til offentligheten, i form av tårer etter at han tok den rosa ledertrøyen på etappe 4.

– Han skjønner at sykling ikke er det viktigste i livet

Sin unge alder til tross, så er det ikke første gang at Leknessund har fått kjenne på hvordan det føles å miste noen av sine nærmeste.

19 år gammel mistet han faren til kreft.

Under Tour de France i fjor mistet han en nær venn i en trafikkulykke.

– Han har vist tre ganger at han klarer å håndtere det. Jeg tror at han, gjennom det han har opplevd på privaten, skjønner at sykling ikke er det viktigste i livet. Andre ting betyr mer. Han sykler med lavere skuldre, mener moren.

Moren er selv aktiv på sykkelen, og har flere ganger syklet fra Norge til Paris med Team Rynkeby, som sykler for å samle inn penger til barn med kreftsykdom.

Lars Holm har fulgt Leknessund tettere enn de aller fleste gjennom årene, blant annet gjennom sin rolle som sportssjef på NTG Bærum, hvor Leknessund begynte i 2015.

– Mentalt er det veldig, veldig sterkt. Imponerende. Det er ikke tvil om at han er flink til å fokusere, men samtidig har han andre verdier og interesser utenfor syklingen som er bra for ham, sier Holm.

– Klovneriene hans kan være positivt

Den mentale styrken trekkes ofte frem i sykkelkretser når Leknessund er tema.

Det som alltid trekkes frem er den energiske, men også litt distré, personligheten.

Stig Hanssen, Leknessunds første trener i Tromsø Cykleklubb, forteller om en «morsom og glemsom type full av ablegøyer», som her med kompisen Ottar Grande før et ritt i Sverige.

– Han glemte sykkelsko, glemte å ta på seg hjelm og alt sånt. Men jeg har veldig tro på at klovneriene til Andreas også kan være positivt. Både med tanke på å kunne koble av i en tøff hverdag, og det å kunne takle motgang og utfordringer. Jeg tror at han som type vil tåle sykkelsirkuset i mange år, sier Hanssen.

Holm mener Leknessund «er så langt unna prototypen på en syklist som du kan komme».

– Han kom veldig mye for sent, dårlig forberedt, dårlig kledd. Ikke ifølge ham selv, selvfølgelig, sa hans tidligere NTG-lærer etter at Leknessund tok rosa.

Hovedpersonen ler når han blir «konfrontert» med beskrivelsen.

– Det han sier er jo riktig! Jeg bodde i Lommedalen og skulle sykle til Bekkestua da jeg gikk på NTG. Det tar jo egentlig 25 minutter å sykle, men jeg gjorde det på 20 minutter. Jeg hadde det alltid altfor travelt, hadde en altfor stor bag med PC og bøker og så videre. Jeg glemte mange ting, og plutselig punkterte jeg uten å ha med ekstra slange og måtte hentes en eller annen plass, sier 24-åringen, som hevder han gradvis har blitt mer systematisk, men:

– Jeg er fortsatt ikke den mest systematiske eller strukturerte i hodet. Men jeg trives med det, og det er fint at folk er forskjellige.

Ingen barnestjerne: – Vi var glade så lenge han ikke ble sistemann

Moren er klar på at han har arvet den litt ustrukturerte stilen fra henne.

Ifølge sønnen har hun også skylden, eller æren om man vil, for at han i det hele tatt ble syklist.

For når fotballen viste seg å ikke være tingen, begynte han som 10-åring å gå på ski i stedet. Samarbeidet mellom skiklubben og sykkelklubben gjorde at han etter hvert drev med begge deler.

– Det var mest ski til han var 14-15 år. Men han har alltid gitt meg skylden for at han ble syklist, for jeg var altfor dårlig til å smøre ski. Jeg hadde ikke alltid tid til sånt, så de andre hadde alltid bedre ski. Så det var alltid deilig hver gang det stod «skøyting» på planen, for da slapp jeg å smøre, forteller moren.

Mestringsgleden var synlig stor når deretter begynte å vinne regelmessig på sykkelen, som her etter Nordnorsk mesterskap i september 2014.

Tidligere landslagssjef Stig Kristiansen vakte oppsikt da han i 2018 tok ordene «han er kanskje det største talentet i Norge noen gang» i sin munn om den da 19 år unge Leknessund.

På det tidspunktet var talentet ubestridt og velkjent også utenfor Norges grenser, men tidligere i tenårene var det lite som tydet på at Tromsø var i ferd med å få frem en toppsyklist.

– Han var ikke god i det hele tatt. Ivrig, men ikke god. Han vant ingenting, verken i fotball, taekwondo, judo, sykling… Han var listefyll. Vi var fornøyde så lenge han ikke ble sistemann! forteller moren.

Hun trøstet sønnen med at han måtte være tålmodig. Styrke og resultater ville komme med alderen, var mantraet.

– Men én dag, våren 2014, kom han ned og flekset med musklene. Så sa han: «Mamma, jeg føler på meg at jeg har blitt sterk!», sier moren og ler.

– Hadde aldri hørt om ham

Våren 2014 var også våren han skulle konfirmeres.

Problemet var bare at konfirmasjonen ble lagt til 31. mai - samme dag som han skulle delta i Tromsørittet.

– Det var tempo på morgenen og fellesstart på ettermiddagen. Han fant ut at vi kunne rekke tempoen før kirka, så vi lista oss ut av huset 08:00. Det ble den aller første idrettskonkurransen han vant i sitt liv. Da tok det helt av. Etter det ble han forferdelig ivrig, forteller moren.

Etter det begynte Leknessund å hevde seg.

– Han var skikkelig middels til å begynne med, men så ble han plutselig sterk når han ble 15. Det var helt tydelig at det skjedde noe utover i 2014, mener Hanssen i Tromsø CK.

Det fysiske oppsvinget var godt timet.

Leknessund ville nemlig søke seg inn på sykkellinjen til NTG Bærum.

– Jeg hadde aldri hørt om ham. Det er ganske uvanlig, for jeg vet stort sett hvem samtlige 15-åringer som sykler i Norge er. Men jeg tror faktisk ikke han hadde syklet et eneste ritt sør i Norge før den tid, sier Holm.

De fysiske testene var imidlertid gode nok og vel så det, så sommeren 2015 flyttet Leknessund fra Tromsø til en hybel i Bærum.

Den største styrken

Beskjeden hjemmefra var klar:

«Om du reiser ned dit, daffer og gjør ting halvveis, da kan du like så godt komme hjem igjen».

Det var det ingen fare for.

Fokuset på å sykle fort var tilstede fra dag én.

– Jeg fulgte ham ned til NTG når han skulle begynne, og på åpningsdagen hadde rektoren en velkomsthilsen. Han skrøyt av skolen, men sa at elevene måtte huske at bare to prosent, statistisk sett, ville ende opp med å kunne leve av idretten. Da hvisket Andreas meg i øret: «Jeg går for å bli en av de to prosentene!», forteller moren.

Karrierepilen har stort sett pekt én vei siden den gang.

Juniorkarrieren ble kronet med EM-gull på tempo i 2017, på U23-nivå hanket han inn en rekke internasjonale toppresultater, og i 2019 ble han signert av Uno-X.

Samme år vant han senior-NM på tempo i en alder av 20 og tok gull i U23-EM.

I fjor ble det en imponerende debut i Touren og seier i Arctic Race.

Og ikke minst etappeseieren i storrittet Sveits rundt, som kom overraskende både på publikum og hovedpersonen selv.

Som TV 2 har omtalt tidligere, vil han neste år vende «hjem» igjen til Uno-X, hvor han gjenforenes med sportssjefen i NTG, Holm, som også er trener på det norske profflaget.

Leknessund er både en god klatrer og en god temporytter, men det er en annen egenskap Holm trekker frem som 24-åringens største styrke.

– Evnen til å restituere seg. Den evnen er vanvittig. Du kunne se på ham at han hadde blitt bedre når han kom hjem fra ritt. Han responderer voldsomt bra på det. Så det var ikke overraskende i det hele tatt at han var så sterk i sisteuka i Touren i fjor, sier han.

Holm ser gjerne at DSM-rytteren i fremtiden satser på sammendraget i de store treukersrittene, men enn så lenge sier Leknessund selv at det ikke nødvendigvis er det største målet.

Å være i rosa er fint, men her og nå er prioriteten å jakte etappeseire og kjøre offensivt.

Evnen til å restituere vil komme godt med uansett, og det samme vil en annen, og litt mer kuriøs egenskap, gjøre.

Nemlig evnen til å sove - som han gjorde før han vant sitt første sykkelritt for ni år siden.

– Han har en dyrisk evne til å kunne sove hvor og når som helst. Han kan sove helt upåvirket av omgivelsene. Han får ofte en time mer søvn enn de andre, og det er faktisk en veldig god egenskap. Han er rett og slett jævlig god til å sove, sier Holm.