– Jeg kunne ikke ha satset om jeg hadde hatt huslån

– Føler du at det blir lagt like godt til rette for dere som for funksjonsfriske utøvere?

– Oppmerksomheten er det største problemet. Av og til føler jeg at vi er en ubehagelig gruppe med mennesker som man må håndtere. Og det er jo uheldig. Men det største problemet er mangel på medieoppmerksomhet. Å få en sponsor som parasyklist … det er en vill drøm!

Suzanna Tangen tok fredag sin tredje VM-medalje, har EM-medalje fra før, har hevdet seg i Paralympics, ble i januar nominert til to priser på Idrettsgallaen, og noen vil også huske henne fra Lars Monsen-serien «Ingen grenser» for over ti år siden.

Suksess og en viss profil til tross; å kunne satse er ingen selvfølge.

Ikke én krone i premiepenger i verdenscup eller mesterskap. Ikke én sponsor.

Inntektene kommer hovedsakelig fra et Olympiatoppen-stipend på 120.000 kroner, samt støtte fra Stiftelsen VI.

Hadde det ikke vært for en usedvanlig gunstig bosituasjon i Canada, som vi skal komme tilbake til, hadde hun ikke kunne ha satset i det hele tatt.

Livet endret seg som toåring

Utfordringene med å få endene til å møtes er åpenbare, men det er en svært positiv og imøtekommende Tangen som møter TV 2 i VM-byen Dumfries, sør i Skottland.

Hun vil nødig fremstå som om hun klager.

Gjentatte ganger under intervjuet trekker hun frem alt Norges Cykleforbund og landslagstrener Jason Dyck gjør for at hun kan hevde seg helt i verdenstoppen.

– I Paralympics i Tokyo var vi litt Bambi på isen med tanke på utstyr, støttepersonell og så videre. Men nå er det annerledes. Nå er vi et lag, vi har bedre støtte, jeg har bedre sykkel … mange ting er nå på plass for å kunne være konkurransedyktige, sier hun.

Tangen har selv blitt konkurransedyktig på kort tid.

En infeksjon i ryggmargen da hun var to år gammel skadet flere av nervene i ryggen. Infeksjonen gjør at hun har varig nedsatt styrke og balanse i bena.

Først i 2015 begynte hun med parasykling.

Ved siden av å jobbe deltid i en ideell organisasjon, har hun de siste årene trent mellom 18-20 timer i uken.

Det har betalt seg med seire i verdenscupen, medaljer i EM og flere VM-medaljer.

– Det vekker viktige tanker hos folk

Suksess på sykkelen har imidlertid ikke ført til suksess på sponsormarkedet.

– Det er kjempevanskelig å få tak i sponsorer. Det er jo ikke mediedekning, så hvorfor skulle man sponse oss? Veldig mange parasyklister står helt på egne bein – enten med en familie som støtte, eller så har de jobb, sier hun.

Hun etterlyser ikke først og fremst mer støtte fra idretten eller fra offentligheten som sådan, men har et håp om at mer medieoppmerksomhet kan få det private næringslivet på banen.

– Jeg tror mye av det handler om holdninger. At folk forstår at dette også er toppidrett. At utøverne gjør den samme jobben, sier hun, og fortsetter engasjert:

– Og om jeg får lov til å argumentere for det, så tenker jeg at paraidrett har et ekstra element som vanlig toppidrett ikke har. Og det er den lidenskapen og idrettsgleden man ser i et menneske som sykler med ett ben og ingen armer. Det vekker noen tanker i folk som jeg tror er viktige.

– Vi kunne vært mange flere

34-åringen representerer Norge og Grenland CK, men har siden 2015 hatt bopel i OL-byen Calgary i Canada.

Savnet etter familien i Norge er merkbart, men å bo i Canada med ektemannen Steve har vist seg avgjørende for karrieren.

– Situasjonen min er ganske unik. Jeg har en mann som hadde et hus fra før, så vi har ikke huslån. Hadde vi hatt huslån, så hadde ikke dette gått. Og så jobber jeg 20 prosent for en ideell organisasjon i Calgary. Jeg kan ikke jobbe så mye mer enn det om jeg skal trene det jeg må, forklarer hun.

Det store personlige målet er Paralympics i Paris neste sommer.

I et større perspektiv brenner hun for at paraidretten skal favne bredere enn det den gjør nå.

– Vi har et veldig stramt budsjett, og jeg tror det kunne ha vært sykt mye bedre om det ikke var slik. Det hadde vært mye mer attraktivt å drive med paraidrett om det var nok økonomi i det til å få endene til å møtes. Om du vet at du må ofre en del essensielle ting i livet for å drive med paraidrett, så heller man kanskje mot ikke å drive med det. Vi er tre utøvere på det norske laget. Vi kunne vært mange flere, sier hun.

– Hva skal til for at du kan få sponsorer nok til å kunne satse 100 prosent?

– Det hadde vært sykt digg, men det har jeg ikke svaret på, dessverre. Når det er sagt, så tror jeg at vi mangler litt kommunikasjon internt i Norge mellom parautøvere. For det er jo noen som klarer seg bedre enn andre. Birgit Skarstein har noen sponsorer, Jesper Saltvik Pedersen har noen sponsorer. De gjør det selvsagt enormt bra, men hva gjør de for å få det til når så mange andre strever?