– Det er hele tiden en mental kamp for å holde seg oppe
Susanne Andersen var langt nede etter å ha brukket det samme beinet tre ganger på ni måneder. Nå er hun tilbake, men må kanskje stå over Paris-Roubaix om været blir dårlig.
Den vanlige prognosen på kragebeinsbrudd er fire-fem uker på sidelinjen.
Én operasjon og to og en halv uke senere, var Susanne Andersen tilbake i konkurranse - og det, attpåtil, på humpete underlag i Flandern rundt på søndag.
– Klassikerne var viktig for meg, så vi prøvde å tenke fremover med en gang. Jeg ble fort mye bedre etter operasjonen, og jeg hadde nesten normal mobilitet i armen etter bare noen dager, sier Andersen fra lagets base i Belgia, og beskriver det som en «seier å kunne delta og fullføre Flandern».
Comebacket var raskt og uventet, og angrepet hun la inn med mindre enn 70 kilometer til mål tydet ikke på at frykten for å velte på ny var hemmende.
– Jeg kjente på det, spesielt i starten av rittet, at jeg var raskere på bremsen og at det er mer komfortabelt å holde seg unna de andre i feltet. Men med en gang rittet blir hardt så går det bedre. Så jeg tror det kommer til å gå fortere å føle seg trygg igjen denne gangen, kontra de to andre gangene. Da var jeg lenge litt skjør og usikker på sykkelen.
– Jeg var langt nede
Det tredje kragebeinsbruddet i rekken på mindre enn et år gjorde at forberedelsene til et av sesongens store mål, vårklassikerne, gikk i vasken. Skaden kom også bare dager etter at hun noterte seg for karrierebeste med 2.plass i WorldTour-rittet Ronde van Drenthe.
I fjor kostet skadeoppholdene henne Tour de France Femmes, først, og deretter VM.
– Ja, det har absolutt vært tøft. Jeg begynner ikke å bli gammel, men jeg føler jo litt på det, sier 24-åringen, og fortsetter:
– Jeg kjenner på en utålmodighet. I alle fall når man av og til kjenner på potensialet som er der. Jeg var langt nede når jeg mistet Tour de France i fjor.
Stavanger-syklisten sier hun nå håper at hun har «fått sin dose med krasjer og skader».
– Det er hele tiden en kamp mentalt for å prøve å holde seg oppe og fortsette å kjempe. Det er jo hardt å komme seg tilbake. For noen mer enn andre. Jeg må jobbe ganske hardt for å komme tilbake på et bra nivå. Derfor var det bra at jeg kunne operere denne gangen, for det betydde at jeg kjapt kunne begynne å trene igjen, forteller hun.
– Hva kan man gjøre når folk lander oppå deg?
I fjorårets Paris-Roubaix var det igjen en velt som gjorde at et potensielt toppresultat forsvant.
Så mange velt på kort tid er uvant kost for en rytter som er kjent for å være god både teknisk på sykkelen og i posisjonskampen i feltet.
– Jeg har bare knekt ett bein tidligere. Og da var jeg 10-11 år gammel. Da knakk jeg overarmen. Men alle krasjer jo. Stort sett går det greit, men noen ganger er man bare mer uheldig og lander på feil måte. Det er ikke ofte man starter veltene selv. Man velter som regel på grunn av andre, sier hun.
– Ikke skyld på andre...
– Jo, i de tilfelle her gjør jeg faktisk det! sier hun og ler.
– Hva kan man gjøre når folk plutselig lander oppå deg? Det er personer som veier cirka 60 kilo, så man skal være sterk for å stå imot. Det er sånt som skjer. Så man må bare akseptere at det er en del av sporten. Folk velter.
Lørdag: Paris - Roubaix, kvinner
Setter sin lit til værgudene
Om det er én plass folk velter oftere enn andre, så er det på brosteinen i Belgia og Nord-Frankrike.
Planen er å sykle Paris-Roubaix igjen førstkommende lørdag, men hun står over den tradisjonelle rekognoseringen av løypa i forkant både for å være på den sikre siden og samle overskudd.
Enn så lenge viser værmeldingene opphold på rittdag, men regnet ser ut til å melde seg i dagene i forkant.
– Det har definitivt ikke vært en ideell oppkjøring. Jeg har vært gjennom en operasjon, kroppen er skadet, og på mange måter er det det farligste rittet på kalenderen. Men om jeg står på start der, så aksepterer man egentlig bare å være litt redd. Det er sånn rittet er. Sjansen for å krasje er stor. Så vi får håpe på greie værforhold. Er det gjørmete, blir det kanskje en annen vurdering. I den første utgaven av Paris-Roubaix for damer gikk jo nesten alle i bakken, sier hun.
– Stiller du ikke hvis det er gjørmete og vått?
– Det har vi ikke snakket om, men for min egen del… Sjansen er veldig stor for å gå i bakken, så da må man spørre seg selv om det er verdt det. Er man mentalt klar for å tørre å ta den risikoen man må ta i et sånt ritt? Men vi går inn med en plan om at jeg skal kjøre.