- Mamma og pappa er sjokkerte over personen jeg er blitt

«Jeg kommer fra Sørlandet, og nå ble jeg så sint at jeg nesten sa fra.»

Slik lyder et ordtak i Froland, den lille hjembygda der Marte Olsbu Røiseland vokste opp og på ingen måte la grunnlaget for å bli en av verdens beste skiskyttere.

Beskrivelsen av konfliktsky og føyelige sørlendinger er neppe helt skivebom når det gjelder kommunens fremste ambassadør.

Da er det nok heller andre stereotyper der ute som bommer mer, for eksempel den mest inngrodde om kristendom og bibelbeltet.

Googler du navnet til Marte Olsbu Røiseland er «kristen» et av de første ordene som foreslås.

Det var nok også det Heidi Weng antok den første gangen hun møtte skiskytteren over en lunsj i Olympiatoppen-regi, da Røiseland var fersk på elitelaget.

Idet maten kom på bordet gjorde Weng store øyne da skiskytteren begynte å spise.

– Hæ?! Skal du ikke be bordbønn først? utbrøt langrennsløperen.

Selv tar Olsbu Røiseland det hele med sedvanlig godt humør.

– Jeg har fått kommentarer om slike ting ofte. Det er fascinerende at folk fortsatt bare antar at sånn må det være. I starten var jeg nøye på å poengtere til folk at Sørlandet er som alle andre plasser i landet. Men nå synes jeg det er gøy å dra den litt videre, og faktisk la folk leve i troen på at det å vokse opp på Sørlandet er noe helt annet enn å vokse opp andre steder i landet, sier hun.

Vekket av bussjåføren

Det som definitivt er sant om 32-åringens oppvekst er at hun er blitt toppidrettsutøver mer på tross av – enn på grunn av – det som skjedde fram til hun flyttet fra Froland som 15-åring.

– Marte er ikke fostret opp til å bli en toppidrettsutøver. Den fortjenesten og bragden har hun klart helt på egenhånd, sier mamma Helga Olsbu.

– Mamma og pappa er helt sjokkerte over den personen jeg er blitt. For jeg er en helt annen person enn da jeg bodde hjemme. Jeg hadde ikke kontroll på noe, sier Olsbu Røiseland.

Hun var jenta som kunne bråvåkne av at bussjåføren, som hadde Olsbu Gård som første stoppested på sin skolerute, kunne hamre på vinduet mens hun selv lå på sofaen og forsov seg etter at foreldrene hadde reist på jobb.

– Jeg var helt forferdelig på å forsove meg på barne- og ungdomsskolen. Jeg skjønner ikke at jeg er blitt personen jeg er blitt. Det er helt utrolig at det har gått så greit. Men jeg kom meg på skolen hver dag, og hadde heldigvis akkurat passe strenge foreldre som holdt meg i tøylene.

I starten av videregående, da hun hadde flyttet til Sirdal for å drive med skiskyting, kjørte bussen demonstrativt fra henne på vei til trening fordi hun kom for seint.

Men der skjerpet hun seg raskt og ble sakte, men sikkert den strukturerte, systematiske perfeksjonisten vi kjenner i dag.

– På mange måter har skiskyting hjulpet meg helt enormt. Jeg har mye mer struktur på alt i livet mitt. Jeg har nok trengt å gå den skolen, og få inn disiplinen. Det har vært akkurat som Kompani Lauritzen i ung alder, egentlig, sier hun og ler.

– Var det tungt å flytte hjemmefra som 15-åring?

– Nei. Ikke fordi jeg ikke hadde det fint, for jeg hadde det helt topp, men fordi jeg følte at det var dette jeg skulle gjøre. Jeg skulle begynne med skiskyting, flytte hjemmefra og begynne på nytt med blanke ark. Det var skikkelig tøft for meg som var så ustrukturert å skulle klare seg selv og trene, som jeg ikke var vant med, for jeg begynte så seint med skiskyting. Men jeg tror jeg hadde fryktelig godt av det.

Ingen primadonna

Mamma Helga har gjort seg følgende tanker om datterens forvandling.

– Den er jo enorm. Kontrasten er så mye større, for nå er hun så ekstrem den andre veien. Vi synes nesten hun er for strukturert, sier mor Olsbu lattermildt.

Nylig var hun noen uker hjemme hos datteren på Lillehammer, for å følge henne opp i den perioden hvor Olsbu Røiseland følte seg veldig alene i kampen for å komme tilbake som skiskytter.

– Man blir litt bekymret når barnet ditt er så mye alene. Marte er robust, men jeg vet at livet er skjørt. Så jeg tenkte at «nå reiser jeg, nå får hun ikke lov til å være alene lenger.»

Helga Olsbu sier at datteren aldri krever noe eller forventer at ting skal legges til rette.

– Det finnes ikke primadonnanykker der. Når jeg lager mat til henne, er det aldri «det er for mange kalorier» eller noe sånt, men heller «ååå pannekaker, det er det beste jeg vet!». Det eneste hun er opptatt av er hygienen. «Har du vasket deg på henda?» og «hadde du på munnbind i butikken?» Hun gjentar det som jeg skulle være halvdement, sier mamma Olsbu.

Men det er gode grunner for 32-åringens sykdomsparanoia, etter en oppkjøring som har vært preget av helvetesild og en kropp som ikke greide å hente seg inn igjen.

Herfra og inn må det meste være perfekt om vinterens store mål, VM i Oberhof, skal bli den oppturen Røiseland håper på.

Heldigvis er det når hun sliter at hun lærer aller mest om seg selv.

– De siste årene er jeg blitt veldig flink til å ta noe positivt ut av motgangen. Motgang er ikke bare nedtur og skuffende, men en mulighet til å lære noe. Om jeg ikke hadde trøblet så mye i 2021, ville jeg ikke hatt den fantastiske OL-sesongen. Jeg lærer aller mest når det går dårlig.

– Hva lærer du da?

– Jeg lærer utrolig mye om hva slags innstilling man skal gå inn med i et skiskytterrenn. 2021 var kanskje det første året der jeg gikk inn med et lite favorittstempel, og både jeg selv og folk hadde høye forventninger til hva jeg skulle gå til. Så glemmer man å gå ut og gjøre sitt aller beste. «Enten taper man, eller så vinner man». Det er den innstillingen som funker for meg. Da kan jeg gå ut og bare gi alt, og prøve. Så er jeg fullstendig klar over at man kan gå på trynet og gjøre skikkelig dårlige konkurranser. Men det er det verdt, for da har man virkelig prøvd, sier Røiseland.

– Skuffet om Sverre heiet på meg

I VM i februar vil ektemann og nærmeste støttespiller, Sverre Olsbu Røiseland, være der som konkurrent i kraft av sin rolle som tysk landslagstrener.

Et scenario der Marte Olsbu Røiseland går ut sammen med det tyske hjemmehåpet Denise Hermann-Wick på en sisterunde – med Sverre ute i løypa – er selve drømmen.

Og det gjelder dem begge to.

– Hvordan forventer du at ektemannen din opptrer i en slik situasjon?

– Jeg forventer at han vil gjøre sitt ytterste for at Denise skal vinne. Såpass kynisk er han. Sverre er der for å gjøre en så god jobb som mulig, men om jeg skulle ta det, håper jeg at han ikke blir veldig skuffet over det. Innerst inne håper jeg det er en vinn-vinn-situasjon for hans del. Jeg hadde blitt veldig skuffet om Sverre plutselig heiet på meg der. Men min motivasjon er å gjøre alt jeg kan for å ødelegge for dem.

– Så det vil ikke føles som en form for utroskap at Sverre gjør alt for noen andre enn kona hans skal vinne?

– Ha-ha, nei. Jeg skjønner at det kan virke rart at han ikke vil at kona hans skal lykkes. Men jeg tror Sverre var veldig åpen på det, at dersom han skulle trene de tyske damene, så var tidspunktet helt perfekt i år. Det ville vært mye verre for ham å gjøre det før VM i Anterselva i 2020, da jeg ikke hadde noen individuelle medaljer fra før. Men nå tror jeg han føler på det at det er hans tur til å lykkes. Og han vil gjøre det han kan for å få det til, sier Marte Olsbu Røiseland.

Ektemann Sverre bekrefter at konas suksess var en viktig årsak til at han kastet seg inn i den tyske landslagsjobben.

– Jeg ville nok ikke tatt jobben i utlandet hvis ikke Marte hadde oppnådd det hun har gjort de siste årene, sier han.

– Hvordan vil det være å se en av dine jenter i en gull-duell mot kona?

– Jeg har et ganske stort konkurranseinstinkt, jeg også, så det er drømmen. Når jeg er på jobb er jeg så oppslukt av jobben at det ville vært naturlig å heie mest på jentene jeg har ansvaret for. Det er jo bare sport. Hvis det skulle skje, blir jeg nok happy uansett utfall. Men nå har jeg jobben i Tyskland, og vil vinne på linje med Marte, sier Sverre Olsbu Røiseland.

Håper hennes historie inspirerer

De to ble kjærester i 2. klasse på videregående skole i Sirdal, etter at Sverre knapt hadde enset henne det første året.

– I starten var hun veldig usynlig. Hun var skiskytteren fra Froland som ikke kunne så mye. Jeg la ikke så mye merke til henne, ler han.

Han sier hun framsto «veldig ustrukturert» og «visste knapt hva skiskyting var». Men Marte Olsbu Røiseland lærte raskt. Bare et halvt år etter at hun startet tok hun høyst uventet medalje under junior-NM på Voss.

– Alle er veldig opptatt av de som får til ting i veldig ung alder, sier 32-åringen selv når hun reflekterer over sin sene oppblomstring som idrettsutøver.

– Jeg synes det er synd når jeg hører om utøvere som er 16-17 år, og har lyst til å slutte med idrett fordi de er på nedre halvdel av resultatlista. Sånt synes jeg er kjipt å høre. Da håper jeg at jeg kan være en inspirasjon. For det er ikke nødvendigvis sånn at du er sist om 5-6 år, da kan alt være snudd på hodet. Sånn var det for meg. Jeg håper folk har lyst til å se min historie, at det går an å ta den veien. Det var ikke fornuftig at jeg skulle følge drømmene mine. Det tar litt tid og krever tålmodighet. Men fy flate, det er verdt det, altså, avslutter hun.