– Jeg begynte å tukle med matinntaket

«Det kom til et punkt der jeg trodde at jeg ville bli bedre om jeg ble lettere. Det vet jeg jo nå, av egen erfaring, at er direkte feil», skriver Therese Johaug i boken om egen karriere, som lanseres fredag.

For første gang forteller den meritterte langrennsløperen om utfordringene hun har hatt knyttet til vekt og ernæring, og om hva det kunne kostet.

«Hvis jeg ikke klarte å snu denne trenden, kunne hele karrieren min være på vei i grøfta, og ikke bare fordi jeg kunne bli sjuk eller skada. Beskjeden var: Du kommer ikke til å gå fort på ski med den kroppen her».

34-åringen maler et bilde av landslagsjenter som «pirket i maten», og trekker fram situasjoner der personer i støtteapparatet var oppe med pekefingeren dersom noen spiste «for mye» kalorier.

«Hvis jeg skal være ærlig med meg sjøl, må jeg innrømme at jeg har gått fra matbordet på samling og tenkt at jeg egentlig burde spist mer, eller i hvert fall annerledes. For eksempel at jeg burde ha spist mer pasta i stedet for salat for å få i meg karbohydrater. Uten å være klar over det, ble jeg nok en av dem som bidro til at denne kulturen utvikla seg i negativ retning», skriver den olympiske mesteren.

Jeg var blitt for tynn

Faktisk gikk det så langt at den folkekjære utøveren fikk beskjed om at hun måtte legge på seg for å få lov til å gå skirenn.

Kunne mistet VM på hjemmebane

Det er et av de mest ikoniske øyeblikkene i norsk langrennshistorie.

Therese Johaug har akkurat tatt VM-gull på tremila i Holmenkollen, og slenger seg rundt halsen til Kong Harald i gledesrus.

Men gullet og klemmen kunne ha uteblitt. I desember 2010, få måneder før VM, får Johaug beskjed fra landslagstrener Egil Kristiansen om at hun må opp i vekt.

«Jeg var blitt for tynn. Hvis jeg ikke skjerpa meg, kunne jeg bli nekta å gå skirenn utover vinteren, i første omgang Tour de Ski. I ytterste konsekvens kunne jeg gå glipp av VM på hjemmebane i Holmenkollen», skriver den tidligere langrennsløperen.

Da hadde skiløperen fra Dalsbygda mistet nesten ti prosent av kroppsvekten på i underkant av tre år. Det var blitt lagt merke til.

«Jeg forsto nok sjøl innerst inne at det ikke var bra, og at det ikke kunne fortsette sånn. Samtidig skjønte både jeg og alle rundt meg at dette var en prosess som ville ta tid. Men jeg måtte vise at jeg klarte å ta grep umiddelbart hvis jeg ville gå Tour de Ski og etter hvert VM, og jeg trengte hjelp».

Johaug måtte spise mer, og lyktes i stor nok grad til at hun fikk lov til å gå både Tour de Ski og VM, noe som førte til både VM-gull og gull-klem i Kollen, men etter sesongen var vekten igjen blitt for lav.

«Da jeg var til helsesjekk i slutten av mai, fikk jeg nedslående nyheter. Fettprosenten hadde rast nedover igjen og jeg veide for lite. Det verste var likevel at bentettheten min var faretruende lav, en klar indikasjon på underernæring», skriver den ferske forfatteren.

Det hadde skjedd mye i livet til den nye langrennsyndlingen på kort tid. Overgangen fra ungdom til langrenns-kjendis var stor.

«Jeg begynte å tukle med matinntaket mitt, og igjen skyldtes det ønsket om å ha kontroll på noe i en kaotisk hverdag. På den ene skuldra satt det en liten fugl og kvitra at det eneste fornuftige var å spise mer, som Heidi, Egil og alle sa til meg, på den andre satt en annen fugl og skrek at jeg burde begrense matinntaket, og at alt annet enn det var å vise svakhet».

Kritisk til opplegget på landslaget

Skidronningen skriver at hun hadde hatt et godt forhold til mat gjennom hele oppveksten.

Hun forsynte seg gjerne flere ganger og spiste seg ofte «stappmett» når det ble servert noe godt. Godteri og potetgull var heller ikke uvanlig i helgene.

«Mitt forhold til mat var derfor hundre prosent naturlig – helt til den første juniorlandslagssamlinga på Olympiatoppen i mai 2006. Der var det nemlig ikke bare fysiske tester, vi skulle også lære om mat. Eller ernæring, som det da plutselig het.»

På samlingen var det blant annet et foredrag om kosthold og ernæring, holdt av Jorunn Sundgot-Borgen, som er ekspert på ernæring, kosthold og spiseforstyrrelser.

«Jeg tror denne velmente introduksjonen til et godt kosthold på flere måter virka mot sin hensikt. Å lære 17–18 år gamle ungdommer å veie maten kan for mange være med på å skape et unaturlig forhold til mat, særlig hvis det følges».

Jorunn Sundgot Borgen, professor ved Norges Idrettshøgskole, forteller at seansen ble arrangert blant annet fordi det fantes indikasjoner på at det var jenter på laget som ikke fikk i seg nok mat.

– Jeg er helt enig i at det å be jenter i den alderen om å registrere og veie hva de spiser kan ha en ugunstig effekt. Jeg ville absolutt ikke anbefale noen å be unge jenter om å gjøre det, hvis det da ikke er i en setting hvor de blir fulgt opp etterpå. Hun (Johaug) har helt rett, men dette var satt i system fordi det var en risikogruppe som det var klare ønsker om å ivareta, sier Borgen til TV 2.

Hun er tydelig på at det å spre informasjon er en viktig del av forebyggingen.

– Dette er hennes opplevelse av det, og så vet vi som jobber med forebygging at informasjonsdeling er en del av det å forebygge, sammen med andre tiltak. Når du skal forebygge, uansett hva det er, så treffer du ikke alle. Samtidig vet vi at vi hjelper mange, sier Borgen.

– En av de mest alvorlige utfordringene

Selv om hun selv fikk kontroll på næringsinntak og vekt, har langrennsesset sett flere som har slitt etter henne.

«For meg gikk det bra, men dessverre gjør det ikke det for alle. Senere har jeg sett tilfeller både på landslaget og i andre miljøer der apparatet rundt enkelte utøvere etter mitt syn har svikta, i hvert fall har ikke alle fått like god oppfølging som jeg fikk»

For Johaug ble trener Egil Kristiansen en viktig støtte på veien ut av den utfordrende situasjonen. Hun tror det er viktig at de som er rundt utøverne opparbeider seg mer kompetanse på feltet.

«Her står norsk langrenn, og sikkert andre idretter også, overfor en av sine største og mest alvorlige utfordringer. Årsakene er helt sikkert individuelle, men bedre skolering av trenere og støtteapparat på dette området vil være helt avgjørende, for unge idrettsutøvere skjønner ikke alltid sitt eget beste. Da trengs det kompetente og modige voksenpersoner som tar grep, som Egil (Kristiansen) gjorde med meg. Det er jeg evig takknemlig for»