Valgte å bli da alt raknet: – Veldig tøft mentalt

Han forstår ikke hvordan det kunne ende sånn.

Med armene i kors snakker han bestemt om det de har vært igjennom.

Smirnov er oppgitt. Uavbrutt forteller han om håpløsheten han ble stående i.

Laget han hadde bygd opp er borte. En etter en har de gått ut døra og signert for konkurrenter.

Sjokkoppslag, store overskrifter, stygge rykter. En klubb på vei rett ned i stupet, men som ble reddet av lokale helter som nektet å gi opp.

– Vi pratet om å hente nye spillere, og så kom denne «julegaven», sier han og slår ut med armene.

Smirnov oser profesjonalitet, men nå er han nedbrutt. Han stirrer ned i bordplata foran seg mens han åpner opp om den mentale kampen det har vært å stå igjen da alt har raknet rundt ham.

Enorme kontraster

For fem år siden løftet han Europas gjeveste hockeytrofé. En enorm bragd som selvsagt fikk sin velfortjente oppmerksomhet i hjemlandet, men som her gikk de fleste hus forbi.

Smirnov var en gigant på isen. Som trener har den aldrende mesteren fortsatt å levere.

Få norske statsborgere har ledet lag til større prestasjoner.

Kontrastene er enorme fra hans største perioder i hjemlandet til det han nå står midt oppi.

– Mentalt har dette vært en vanskelig sesong for meg. Jeg forstår ikke hvordan vi kunne ende opp i denne situasjonen, sier Lillehammers hovedtrener.

– Det gamle styret må ta ansvar

At OL-byens eneste elitelag skulle ende her klarer han ikke å forstå.

I desember var situasjonen slik: Klubben gikk mot fire millioner kroner i underskudd. De lå an til å gå en halv million kroner i minus hver måned fremover. Pengene rant ut, uten at det tilsynelatende fantes noen plan for hvordan pengesluket skulle stanses.

Styrelederen trakk seg tilbake. Daglig leder var sykmeldt og hadde vært det lenge.

Klubben fant ikke penger nok til å utbetale lønn. Det endte med at spillere ble fristilt.

Klubben var i reell fare for å gå konkurs. Hadde det ikke vært for en hardtarbeidende gjeng med hjerte for klubben som tok ansvar da de måtte, er sjansen stor for at mjøsbyen nå hadde stått uten elitelag.

– Man hørte litt rykter, men jeg visste ikke hva som stemte. Vi fikk beskjed om at alt var bra, og at vi ikke lå så mye i minus. Det gamle styret må svare på hvorfor vi endte i en sånn situasjon, sier Smirnov om ukene før lokalavisen GD brettet ut hvor ille det sto til med klubben.

Uker tidligere hadde de snakket om forsterkninger. Hovedtreneren ville styrke laget og fikk positive signaler om at det kunne la seg gjøre.

Så fikk han høre at den økonomiske situasjonen var tøff, før han, som alle andre, ble satt ut da det kom frem hva som var i ferd med å skje med klubben.

– Det var veldig tøft mentalt. Det er vanskelig å motivere guttene og seg selv. Selvfølgelig er det ikke lett. Det er den første gangen i løpet av mine 40 år som spiller og trener at jeg opplever noe sånt. Da jeg fikk beskjeden ble jeg veldig overrasket.

Valgte å avslå tilbud

Det nye året var så vidt i gang da klubbens desidert største stjerne sto i mørkeblått på Jordal. Andreas Martinsen var blitt Vålerenga-spiller. I Lillehammer-målestokk var en stor lønnsutgift borte, uten at det på noen måte reddet klubben.

De neste dagene fant flere av de fristilte spillerne seg nye klubber. En nødvendighet for klubben. Smertefullt for supporterne.

Hovedtreneren sto igjen med et lag som stadig ble mindre konkurransedyktig. Laget fyltes opp med juniorspillere. De var ikke lenger i nærheten av hva Smirnov hadde blitt forespeilet da kontrakten ble undertegnet.

– Var det noen gang aktuelt for deg å bryte kontrakten med Lillehammer?

– Jeg tenkte ikke på det. Jeg er profesjonell og forsto at situasjonen her oppe ville bli enda dårligere hvis jeg brøt kontrakten. Jeg fikk to tilbud fra andre land. Jeg pratet med familien og vi bestemte oss for å bli her, svarer han.

– Fra hvilke land?

– Det spiller ingen rolle.

Åpen for alt

Det er ikke ofte vi får se denne siden av treneren. Som regel styrer han intervjuene inn på det sportslige og gir få glimt av hva han selv føler.

Nå er han langt mer åpen. Han har mye på hjertet.

De siste ukene har vært tøffe.

– Det er en dårlig følelse for alle å være her når alt er negativt og situasjonen blir enda dårligere. Det er ikke lett for gutta å fokusere på kampene. Men jeg forstår guttene. De gjorde alt de kunne på den tiden, sier han.

Smirnov innrømmer at også han har måttet jobbe med å holde motivasjonen oppe.

Samtidig er han åpen for å fortsette i klubben, men da må situasjonen være en helt annen enn hva den har vært de siste månedene.

– Jeg er åpen for alle lag, og må snakke med Lillehammer. Hvorfor ikke? For meg er det sportslige viktig. Det må være et godt prosjekt, og laget må ønske å kjempe om topp fire. Men å jobbe i en sånn situasjon er umulig. Jeg forstår at vi ikke kan kjøpe spillere, men vi får se hva som skjer neste sesong. Spørsmålet er: Hvorfor skjedde dette? Laget er ikke dyrt.

– Vi må bare fortsette å jobbe. Å komme hit og være negativ går ikke. Jeg er profesjonell, jeg må bare motivere meg for å jobbe med det vi kan. Det viktigste for meg er det sportslige. Jeg klarer ikke å jobbe i en sånn situasjon. Av og til kommer jeg hit og får beskjed om at vi er 12-13 på trening. Da er det umulig å jobbe med kvalitet og forberede laget til neste motstander. Det er ikke for meg. Får jeg et bra prosjektet fremover så er jeg motivert, sier Smirnov.

En «umulig» oppgave

– Tror du at det er mulig å bygge opp noe fra bunnen igjen?

– Det er vanskelig å svare på akkurat nå, jeg må vite hvordan vi står neste år og hvordan budsjettet ser ut. Så kan vi selvfølgelig bygge et prosjekt over to-tre år. Sier de at vi ikke har penger, så kan jeg ikke gjøre noe, svarer han.

Fredag begynner sluttspillet. I kvartfinalen venter seriemester Stavanger Oilers.

Hovedtreneren innser at det kan bli veldig tøft, og tviler på at eget lag kan gi siddisene ordentlig kamp over en hel kvartfinaleserie.

– Vi må bare spille riktig og jobbe knallhardt. Det er viktig å fokusere. Jeg er realist. Vi spiller med et juniorlag mot seniorlag. Vi har ikke kjangs. Vi kan vinne én kamp, men ikke en serie, sier Smirnov.