Våknet opp etter tre måneder: – Har jeg drept noen?

På Ullevål sykehus ligger en ung mann i respirator. Han er 45 kilo lettere enn han var da han ble trillet inn for tre og en halv måned siden.

Nesten halve mannen er borte. Ernst Erlandsen svever mellom liv og død.

Oslo-gutten som ønsket å bli kjølemontør, rakk ølsalget i Bærum. Men kjøreturen hjem ble slutten på livet slik han kjente det.

Ernst åpner opp øynene, men ser ingenting.

Like etterpå hører han legene komme inn på rommet.

– Da jeg våknet opp spurte jeg: «Har jeg skadet eller drept noen?» Da jeg fikk høre at det kun var jeg som var skadet, sa jeg høyt og tydelig: «Da skal livet leves videre!»

– Jeg husker legen snudde seg, pekte meg og sa: «Den innstillingen må du fortsette med.» Det har jeg gjort, sier Ernst og smiler.

Kjøreturen som endret alt

I nabokommunen fikk de lov til å selge øl litt lengre ut på dagen, og sammen med en kamerat så han sin mulighet til å sikre seg noen enheter.

Hjemme i Oslo skulle kameratene over en bro på Helsfyr. Der ble de stående i noen sekunder før lyset skiftet til grønt. I det som har blitt konkludert med at var en fart på maksimum 45 km/t, fikk bilen vannplaning. Det var det siste Ernst så.

– Vi traff en jernstolpe. Det reddet livet mitt at jeg ikke hadde belte på akkurat den turen. Hadde jeg hatt det, ville jeg vært delt i to, sier han om ulykken på 90-tallet.

Heldigvis for denne gang satt også kameraten uten belte. Vinkelen bilen traff stolpen på, gjorde det avgjørende at de begge hadde brutt regelen om bruk av belte i bil. Det har de blitt fortalt at reddet livet deres.

Kameraten kom fra det med en liten hjernerystelse. For Ernst ventet et nytt liv.

– På sykehuset var de ikke sikre på om jeg ville våkne opp, eller hvilken tilstand jeg ville våkne opp i. De visste ikke. Lenge lå jeg mellom liv og død. Jeg var visst ganske dårlig.

Skjelettet i beina var knust flere steder. Det er blitt ordnet, og han har nå to fungerende bein. Underarmen er skjøtet sammen. På lillehjernen fikk han en ganske stor skade.

– Hvordan reagerte du på at du ikke så noe?

– Det reagerte jeg ikke på. Jeg var blitt blind, ferdig med det. Jeg har ikke hatt noen bitre tanker, svarer Ernst.

Venner ble borte

Utenfor Syverkiosken ved Alexander Kiellands plass sentralt i Oslo, står han tålmodig og venter.

Kameraten, Erlend Dahlbo, stikker hodet ut og inn av vinduet i den tradisjonsrike trekiosken, og serverer pølser til sultne folk i middagsrushet, som han har gjort i over 30 år.

Vel så lenge har Ernst tuslet bort for å slå av noen ord, vente på følge eller hente seg middag.

– En spesial, sier Ernst.

– Ja, det blir det vanlige, ja, svarer Erlend, og følger opp med:

– Klar for kamp?

– Alltid, svarer Ernst mens kameraten gjør klar dagens middag.

Så kommer han ut av kiosken ikledd en t-skjorte med Vålerengas klubblogo over fremsiden, og planter med et stort glis det mørkeblå klubbflagget på utsiden.

De elsker den samme klubben.

Arm i arm småprater de om dagen, været og andre hverdagslige ting. Men aller mest snakker de om det som nå venter: Hatoppgjøret mot rivalen.

– Hvor raskt begynte du å gå på fotball- og hockeykamper igjen?

– Det gjorde jeg vel med en gang jeg kom ut av Sunnaas sykehus. Der lå jeg i fire måneder og en uke for å bygge meg opp igjen. Jeg var ikke akkurat store mennesket da. Da jeg kom ut, fikk jeg også vite hva jeg hadde av venner.

– Var det mange som ble værende?

– Ja, men det var også en del som ikke ble det. Da jeg var blitt blind så var jeg ikke noe likevel.

Så er det noen som ikke bare ble værende, men som ser det som den største selvfølge og stiller opp uansett. En formiddag for snart tolv år siden kan Erlend ha reddet livet til Ernst.

Kan ha reddet livet hans

– Han var veldig rar i stemmen. Jeg tenkte at Ernst var jo ikke full midt på formiddagen. Han var helt ute av seg, sier Erlend.

– Da sa han at jeg bare måtte gjøre meg klar. Vi skulle på legevakten, minnes Ernst.

Avgjørelsen som ble tatt den telefonsamtalen kan ha vært avgjørende for at han fortsatt lever.

På legevakten ble det raskt bestemt at Ernst umiddelbart skulle kjøres til sykehuset.

– Hadde jeg ikke ringt da, hadde han mistet beinet og kanskje dødd, sier kameraten.

– Legen sa at om jeg kom to-tre dager senere ville det vært 99 prosent sikkert at jeg måtte kutte av en del av foten, sier Ernst.

Han hadde gått med et åpent sår på den høyre leggen. Han følte seg ikke bra, men visste ikke hvor ille det var. Tilstanden omtales ofte som en «infeksjon med kjøttetende bakterier». Ifølge NHI «kan flere ulike bakterier gi tilstanden, men mest vanlig er gruppe A streptokokker.»

Det gikk fint, men smakssansen endret seg. Den tidligere storrøykeren stumpet røyken og sluttet å drikke alkohol. Det smaker ikke lenger som før.

«Så mange minner – og tanker»

En av rivalens stjernespillere, David Booth, fortsetter oppvarmingen nedenfor Klanen, selv om alle de andre har gått inn i garderoben.

Vålerenga-supporterne buer på sin tidligere spiller og praten går om hva det er Storhamar-spilleren driver med.

– Han skal vel bare vise hvor stor og sterk han er, sier Ernst.

Han har tilsynelatende full kontroll på hvor Booth er på isen, selv om tribunene fylles opp og det blir mer og mer støy.

Så svinger amerikaneren seg av isen og går inn i garderoben. Lyset dempes. Rammen er satt.

«Så mange minner – og tanker – lever i en menneskekropp. Knytter oss til steder der vi vokste opp. Kjærlighet til ei gate – til et hus og til en gård, der vi brukte våre aller beste år.»

Kompisene synger Vålerenga Kjerke, hymnen til Klanen, av full hals.

Så smeller det fra start. Vålerengas Didrik Nøkleby Svendsen går overende etter en duell og det reageres oppe på det mørkeblå feltet.

– Han dytta han i ryggen! Sier Erlend og lener seg mot kameraten.

Ernst nikker, og gir sin støtte til sitt lags spiller.

– Didrik, Didrik, Didrik, Didrik, roper Klanen og klapper i takt.

– Og Didrik elsker Vålerenga, hurra! Synger Ernst og supporterne.

– Er du blind eller?

Det gjør også de to kameratene.

Erlend ler høyt og Ernst humrer. De koser seg, og da favorittlaget også slår erkerivalen og kommer ett steg nærmere kongepokalen de har ventet så lenge på, kan jo ikke kameratene annet enn å glise.

– Han tenker aldri negativt. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har en så positiv innstilling, sier Erlend.

Ja, selvsagt ble det annerledes å gå på kamp etter at han mistet synet, men for Ernst var det ikke noe alternativ å slutte å følge sitt lag.

Han er evig mørkeblå.

Oppe på tribunen står han og lytter. Han hører køller som smeller i isen, pucker som skytes i vantet, venner som skuffet ser sjanser misbrukes og de samme vennene som av og til jubler vilt for scoringer som gir håp og et øyeblikks intens glede.

Han kjenner på akkurat det samme.

– Nå har jeg den ulempen at jeg ikke ser det som skjer, men jeg står og hører. Så spør jeg litt og de rundt meg forteller meg litt. Jeg lager et eget bilde i mitt hode av hvordan kampen foregår, sier han.

Ernst hører best på det venstre øret, og blir ofte stående med det øret vendt mot isen. Han smiler og forteller om bilder i aviser hvor hele supportfeltet ser mot en side og jubler for scoring, mens han står og ser andre veien.

Det er litt komisk, synes han. Og når det først er sånn, tar han det med godt humør.

– Det hender at jeg slenger noen kommentarer til dommerne, sier han.

– Hva sier du da?

– Så du ikke den eller, dommer? Er du blind eller?, svarer Ernst og ler.