På flyturen bestemte han seg: – Jeg skulle bevise for alle at de tok feil

– Det var tungt. Det var jævlig tungt, sier Thoresen.

Han var 18 år og satt i Canada. Så langt hadde det meste gått på skinner for hamarsingen.

Byens store sønn dro før han ble myndig. Noen pokal fikk han aldri løftet, men han ble norgesmester. Han fikk ta pokalløftingen senere. En dag skulle han tilbake, men nå ventet større muligheter.

Det ble begynnelsen på en reise til hockeyens beste lekegrinder og en karriere nesten ingen norske hockeyspillere kan måle seg med.

Det var ingen tvil om at han ville nå langt, men at han skulle stå igjen med heltestatus i store europeiske klubber og nå sitt store mål om spill på den største scenen, kunne ingen forutse.

Denne dagen i Canada fikk han selv grunn til å tvile. Selvtilliten fikk seg en knekk. Han var misunnelig og hevngjerrig. Planen måtte gjøres om.

– Skulle bevise

– På flyturen hjem fra Toronto hadde jeg allerede bestemt meg. Jeg skulle trene så hardt og bevise alle de 30 lagene som ikke plukket meg, at de tok feil, tenkte jeg.

Han hadde fått beskjeden om at han ikke var draftet. Ingen NHL-klubber ønsket å sikre seg rettighetene til hans tjenester. For unge hockeyspillere minsker dette mulighetene for å noen gang nå drømmen om spill på den største scenen.

For Thoresen betydde det at han måtte ta «bakveien» opp til det gjeveste selskap.

– Det er ingen tvil om at det der og da ga meg en liten knekk, sier han.

Det hjalp heller ikke å se at to norske spillere hadde klart det han ikke klarte. Marius Holtet og Ole-Kristian Tollefsen ble draftet. For dem var veien til verdens beste ishockeyliga staket ut.

– Jeg var glad på deres vegne, men jeg var naturligvis litt misunnelig, sier Thoresen.

I ettertid tror han denne nedturen kan ha vært akkurat det han trengte.

– Jeg tror at nedturer kommer for en grunn. De tester deg. Jeg tror ikke dette var noe unntak. I løpet av karrieren har jeg hatt mange oppturer som fra utsiden kanskje har satt ut som selvfølger, men det har ofte vært nedturer i forkant som jeg har vært nødt til å håndtere. Det har gitt meg motivasjon til å trene hardere og være enda mer dedikert, sier 38-åringen.

– Jeg elsket Russland

Thoresen er ikke en mann som gir opp. Han flyttet til Sverige og spilte der først på nivå to, før han fikk sjansen i Djurgården.

Der viste han seg som den lederen han er. Karrieren skjøt fart. Tre år etter den store nedturen fikk han sjansen i NHL.

– Jeg husker at jeg var ekstremt glad, sier Thoresen om øyeblikket da han ble klar for Edmonton Oilers.

NHL-klubben hentet ingen blyg nordmann. Hamarsingen tok plass og var også der en leder. Det ble over 100 kamper i NHL for Thoresen.

Der gikk guttedrømmen i oppfyllelse, men det var i Russland han fikk størst grunn til å juble.

– Jeg hadde gjort det igjen, uten tvil. Jeg elsket Russland. Det var et kjempefint sted å være. Der fikk jeg respekten til folket gjennom hardt arbeid, sier han.

Thoresen ble en gigant i russisk hockey. Han var med å vinne Gagarin Cup to ganger.

Vendte hjem

Det var hallelujah-stemning på Hamar da byens største idrettsstjerne vendte hjem. Etter 16 år på reisefot var han i 2017 tilbake der det hele startet.

Han dro en liten tur ut igjen til St. Petersburg, før han igjen vendte hjem. Siden har han vært den norske toppligaens store profil og Storhamars klare ener.

Hamar-klubbens kaptein har ennå ikke klart det å lede sitt lag til NM-gull. Drømmen om å løfte kongepokalen lever fortsatt. Dette kan være hans siste mulighet. Om få dager kan karrieren være over.

At han nå i april i det hele har mulighet til å føre sitt lag til gull, så nærmest utenkelig ut for få måneder siden.

– Krise, krise, krise og nå veldig bra, oppsummerer han sesongen med et smil.

– Trodde du i desember at dere ville spille NM-finaler denne våren?

– Nei, ikke akkurat med det mannskapet vi hadde da. Vi hadde mange spillere ute med skader. Det så ikke veldig lyst ut. Jeg visste at vi var helt avhengige av å få inn forsterkninger, svarer Thoresen.

Resignasjon og svenskeflørt

I januar var ikke kapteinen langt unna å hoppe av skuta for å heller forsøke å redde gamleklubben Djurgården.

Den tradisjonsrike storklubben slet tungt. I et desperat forsøk på å redde plassen hentet de inn forsterkninger. I Djurgården glemmes aldri Thoresen, og nordmannens hjerte for gamleklubben er stort.

– Jeg flørtet ikke med hvilken som helst klubb. Den klubben har betydd mye for meg. Situasjonen var som den var. Det så veldig mørkt ut her. Det så ikke ut som at vi hadde noen ambisjoner om å gå til NM-finale. Da var det naturlig for meg å se meg rundt. Da Djurgården ringte, ble jeg smigret. Jeg visste hvilke typer de trengte, og så at jeg kunne være med å lede laget. Nå vet alle at det ikke gikk. Sånn er det, sier han og trekker på skuldrene.

– Følte du at Storhamar hadde resignert og at det ikke lenger var gull i sikte?

– Ja, det var litt den følelsen man satt med. Jeg tror flere satt med den. Jeg tror det at den flørten kom opp kan ha vært akkurat det Storhamar trengte. Den var reell og det var veldig nære. Samtidig forsto Storhamar at vi måtte gjøre noen grep for å gi hamarsingene det de fortjener, som er å sitte og se på NM-finaler i slutten av april. Hadde ikke den flørten vært der, hadde kanskje ikke ballen begynt å rulle med at mennesker med Hamar-hjerte hadde gått inn med kroner og gitt klubben en sjanse, svarer kapteinen.

Han angrer ikke på at han kom hjem til Hamar som 33-åring, selv om han hadde mulighet til å fortsatte utenlandskarrieren.

Mot slutten

Thoresen hevder at han ikke har tatt en avgjørelse på om han tar ett år til som hockeyspiller. Det skal han vurdere når sesongen er over. Hvordan denne sesongen ender vil ikke påvirke hans avgjørelse.

Dermed kan en enorm karriere være over om få dager.

– Hva er du mest stolt av?

– Jeg tror det må være at jeg har vært en god lagspiller og en god lagkamerat. Jeg føler at jeg har vært en leder både på og utenfor isen, ikke bare da jeg har blitt eldre, svarer han.

Det er nok kun den første perioden i Storhamar han ikke har tatt en lederrolle i lagene han har spilt for.

– Da jeg var 15 år og kom opp på A-laget var jeg nok ganske rolig. Jeg satt vel i kroken og sa ikke så mye, men på juniorlaget var jeg en leder. Det har jeg vært hele veien. Heldigvis har jeg klart å bli mer voksen i lederstilen. Det er ikke alltid skriking og hoing er det som fungerer best. Jeg har funnet andre måter å lede på, selv om det fortsatt er en del skriking, sier han og smiler.

Ikke i tvil

I finalen venter forhåndsfavoritt Stavanger Oilers. Det skremmer ikke Thoresen.

– De har uttalt at de gleder seg til å møte oss, men før semifinalene hadde de en god mulighet til å velge det dårligst rangerte laget, da valgte de å ikke møte oss. Jeg tror ikke de gleder seg så mye, sier han.

– Hva er det Oilers er gode på som dere må være obs på?

– Som Sjur Robert Nilsen (Sparta-trener, jou anm) sa, så er de gode på å stå i midtsonen og vrikke på ræva, svarer Thoresen.

– Ikke noe mer?

– Nei.

– Hva vil det bety for deg å vinne?

– Det å vinne er stort uansett hvor man vinner. Det er noe man aldri blir lei av. Det er en god følelse å ha muligheten til å vinne. Vi vil selvfølgelig stå der i slutten av april og løfte pokalen, svarer han.

– Tror du at dere vinner?

– Ja, det er jeg helt sikker på.

Mandag spilles første finale. Du kan se Stavanger Oilers - Storhamar på TV 2 Play.