– Jeg angrer på at jeg dro fra sønnen min
Sjur Robert Nilsen (55) har klart kunststykket å bli profet i egen by. Det har kostet.
– Jeg jobber med å prøve å ikke være så jævlig engasjert. Man må ikke bry seg om alt heller, sier Sjur Robert Nilsen.
– Og det sier du nå før sluttspillet ..
– Jeg er jo en type som lett blir engasjert i litt for mye. Har jeg blitt flink til det? Nei, men jeg har blitt flinkere. Jeg er jo en litt sånn grubler, jeg, vet du, svarer Nilsen og gliser.
Den siste timen har han med brennende engasjement delt meninger om mye og åpnet opp om hva det har kostet å vie et helt liv til idretten han elsker.
Denne februardagen viser byen seg fra sin beste side, og nede ved vannkanten på en av byens badeplasser mimrer Nilsen tilbake til barndommen hvor han og kameratene stadig var her og badet.
Nå titter han forsiktig ned på det iskalde vannet. Han husker ikke sist han tok sats fra brygga.
En av byens største helter erkjenner at han har endret seg.
– Det er kanskje noe av baksiden av medaljen. Ser jeg i bakspeilet så ser jeg at det kanskje vært litt mye, sier 55-åringen.
Valget han angrer på
Han er også fullt klar over at det har kostet for de rundt ham. Stadig på reisefot, jagende etter suksess. Da han er hjemme bruker han store deler av tiden i byens ishall, og frem til nylig har han brukt mange av "pausene" på landslaget.
Det har ført til at andre og annet til tider har blitt prioritert bort. Kjæresten visste hva hun gikk til. Sønnen har aldri opplevd annet.
– De rundt meg har ofret mye. Jeg hadde fått sparken i Leksand og kom hjem med halen mellom beina. Da kom hun inn i livet mitt. Hun er vant til det, sier han om kjæresten, Line.
Tross alt han har ofret, er det ikke mye han angrer på fra karrieren. Han gjør det han liker aller best. Men det er noe han lenge har slitt med med å tilgi seg selv for.
– Jeg har en sønn som kanskje føler at han skulle hatt faren sin litt mer i livet. Er det noe jeg angrer på? Ja, jeg angrer på at jeg dro fra sønnen min og dro til Sverige da han var tolv år, sier han.
– Spydde som en gris
Faren glemmer ikke den dagen han dro.
– Jeg dro til ishallen for å gi han en klem. Etter at han gikk inn i hallen igjen, kjørte jeg ti meter før det var opp med døra. Jeg spydde som en gris. Allerede da skulle det fortalt meg noe. Jeg burde forstått at det var et feil valg, sier Nilsen.
– Husker du hva du tenkte da?
– At jeg hadde tatt det valget da. Jeg tenkte at jeg måtte være flink til å være til stede de 3-4 månedene jeg skulle hjem hver sommer. Da hadde jeg et klart mål om å være borte til jeg var minst 60 år. Det ble ikke sånn. Det vet man aldri. Men det har gått bra. Han har en flink mor som har støttet han skikkelig. Det har blitt en bra gutt.
Nå, snart ti år senere, er han i ferd med å forsone seg med valget han tok.
– Da gikk jeg for selvrealisering. Jeg så muligheten til en karriere i utlandet. Det å ha en sønn og dra fra han var tøft. Det har jeg brukt tid på å tilgi meg selv for. Kanskje for lang tid. Jeg kan jo ikke gjøre noe med det nå.
– Har du snakket med han om dette?
– Ja, vi har snakket om det. Det var en sår ting for meg, i hvert fall etter hvert. Men det var jo et bevisst valg. Jeg snakket mye med de rundt meg, som foreldrene mine, før jeg valgte å dra tilbake til Leksand, svarer han.
Hjerteproblemene
En stor spillerkarriere har blitt etterfulgt av en vel så god trenerkarriere. Som lidenskapelig hockeyentusiast og hardtarbeidende trener, har han brukt det meste av sin tid på å utvikle spillere og sine lag.
Egen helse har ikke blitt like høyt prioritert.
De siste årene har Nilsen hatt problemer med hjertet. Han har tidligere fortalt om en episode hvor han har hatt 196 i puls mens han satt stille hjemme i sofaen. Problemene har ført til at han har vært mange turer på sykehuset.
Det har blitt påvist at han hadde atrieflutter i hjertets høyre forkammer. Det kan føre til at elektriske impulser fra høyre forkammer kan utløses mye raskere enn normalt.
– Nå er det bra, faktisk. Jeg hadde en sjekk på Kalnes (det lokale sykehuset) for noen dager siden. Det ser bra ut. Jeg har tatt tak i livet. Jeg begynte jo å bli god og rund, sier han og ler, før han han fortsetter:
– Man sier at man skal trene, men det er litt vanskelig i en travel hverdag. Man finner unnskyldninger også. Nå har jeg kjøpt meg en hund som får meg ut på tur fire ganger om dagen. Det har hjulpet. Vi som har holdt på med idretten har kanskje litt lett for å bli bedagelige når vi blir litt eldre. Vi lever kanskje ikke så sunt som vi burde.
En treningsøkt i Tammerfors i fjor ga han en liten vekker på hvordan form han var i.
– Kroppen forfaller, men hodet lurer deg litt. Vi spilte noe padel under VM i fjor. Jeg kom jo nesten ikke ut av senga dagen etter, sier sarpingen og smiler.
Hovedtreneren er fullt klar over at en stressende hverdag ikke er det beste for å få slutt på hjerteproblemene.
– Har du vært redd for at hjerteproblemene skal føre til at du må gi deg i jobben?
– Ja, tanken har jo streifet meg. Man vet aldri hvordan man får flimmer eller flutter. Jeg hadde jo begge deler. Men levesettet påvirker jo, og stress er med på det. Har jeg vurdert tankene? Ja, ellers er jeg jo dum.
Hedret av sine egne
Den høyt respekterte fagmannen har med langt mindre ressurser enn de største konkurrentene bygd et lag som igjen er blant favorittene før det avgjørende sluttspillet.
I fjor rystet de mektige Stavanger Oilers og tvang de ut i en siste og avgjørende kamp. Der var de svært nære å slå favoritten ut, men det gikk akkurat ikke.
Nilsens hardtarbeidende menn satt seg i respekt.
Nylig ble treneren hedret med pris av sine egne. Han ble av Sarpsborgs befolkning stemt frem som «Årets sarping» i 2022.
En individuell pris til han, men treneren ser det ikke sånn, selv om han setter prisen høyt og er stolt.
– Det er alltid hyggelig å bli satt pris på, men jeg har lagfølelse rundt det. Jeg synes det er hyggelig at hockeyen blir satt pris på. Den prisen deler jeg gladelig med alle i og rundt Spartas A-lag.
– Det har sin pris
Nesten hele livet har han vært "småbykjendis", som han selv kaller det. Barnebarnet til den lokale Radio-Nilsen har blitt kjent igjen i byen fra barndommen.
Oppmerksomheten har naturligvis økt i voksen alder. Stadig møter han folk som vil slå av en prat.
– Det er veldig hyggelig, men det har sin pris også. For det meste er det bare hyggelig, men det er som alt annet i livet, det har minussider også, sier han.
Den tidligere svært sosiale mannen holder seg stadig mer for seg selv.
– Jeg går ikke så mye ut lenger. Det synes jeg noen ganger kan være litt slitsomt. Fra å være ekstremt sosial så holder jeg meg kanskje mer og mer i eget selskap eller med veldig få. Det er kanskje en del av baksiden av medaljen ved å være spiller og trener her i mange år, sier han.
Vi står ytterst på brygga. Nilsen peker bort i retning en badstue like bortenfor.
– Vi hadde et strategimøte der i fjor. Etterpå skulle det bades. Da gikk jeg hjem, sier han og smiler.
Gleden med bading har forsvunnet. Engasjementet er det samme som alltid.
Så får vi se hvordan det går med å "ikke være så jævlig engasjert og bry seg om alt" når det nå skal gjøres opp om norgesmesterskapet.