Fikk grusom telefon: – Du må komme. Det er slutt

– Jeg husker at jeg kunne sitte i bilen og gråte, før jeg gikk inn med all energien jeg har og ingen merket noe, minnes firebarnsfaren.

De visste det alle sammen. Deres hovedtrener sto midt i et mareritt som så endeløst ut.

Han glemmer aldri telefonsamtalen fra moren om farens sykdom, for så den som ventet dager senere fra broren om at moren hadde gått bort.

Sammen med sin kone opplevde han alle foreldres mareritt: Å stå i begravelsen til sitt eget barn. Datteren døde i svangerskapet.

Nå var det i det hele tatt et under at deres nyfødte datter fortsatt var i live. Få uker hadde gått siden hun kom ut på størrelse med det han omtaler som en smørpakke.

Redsel var i ferd med å bli til lettelse. Tre uker etter fødselen tok han med deres andre barn inn til byen. Endelig kunne han puste ut litt.

Så ringte det fra sykehuset. I andre enden var datterens mamma, Anne-Kristin.

– Du må komme. Det er slutt.

Kjempet for livet

Den samtalen glemmer han aldri.

– Hva i alle dager skjer nå? Tenkte faren, før han i alvoret fant bilen og kjørte rett til sykehuset.

Han visste at det var alvorlig, men da han gikk inn dørene på bygget de hadde tilbragt de siste ukene, var det i uvisshet om hva som ventet og frykt for å igjen oppleve det aller verste.

Hun som symbolsk nok ble kalt «Eclara» for å markere at motgangen endelig var over, ved «klara» som på svensk betyr ferdig og forbokstaven som spiller på deres andre barns første bokstav, kjempet nå for livet.

Tre uker tidligere var det kaos allerede før hun ble født. Ingen sykehus i nærheten hadde mulighet, kunnskap eller kapasitet til å ta imot ei som var på vei ut allerede i uke 24. Men så ved tilfeldigheter fikk de plassen de ønsket i Stockholm og dager senere kom hun til verden.

– De hentet henne ut på størrelse med en smørpakke. Jeg lurte på hva f*en det var som skulle skje, sier svensken.

– Et mirakel

Dyktig medisinsk personell hadde berget livet hennes, men nå etter tre uker var hun likevel i ferd med å gå bort. Eclara hadde fått blodforgiftning og lungebetennelse.

Kunne livet reddes?

– Dagen etter lå hun der fortsatt. Jeg husker vi sto og så på henne da det begynte å komme flere prikker på respiratoren ved siden av. Da spurte jeg hva det var, sier Johansson.

– Det er det beste som kan skje. Hun har begynt å kjempe seg tilbake, husker han legen svarte.

Eclara ble frisk. Marerittet var endelig over.

– For meg er det et mirakel. Vi har hatt så flaks at det går ikke an å beskrive det, sier faren og smiler tydelig rørt.

Fredriksstad Blad har tidligere omtalt trenerens historie.

Farens siste ord

Det hele begynte omtrent halvannet år tidligere. Moren ringte med beskjeden om at faren hadde fått kreft.

Før sønnen i det hele tatt rakk hjem, kom telefonen dager senere fra hans bror.

– Mamma er død, husker jeg han sa. Jeg lurte på hva det var som skjedde. Da hadde jeg jo bare tenkt på pappa, sier han.

Kort tid senere mistet han også sin mormor.

Midt i sorgprosessen valgte han å stå i jobben som hovedtrener for hockeylaget Hudiksvalls HC.

– Burde du ha gjort det?

– Nei, det burde jeg ikke ha gjort. Jeg husker at jeg satt i bilen utenfor ishallen og hadde det tøft. Men jeg tok heller problemene der eller da jeg kom hjem. Skulle jeg kommet inn til laget med den energien, ville det smittet over på dem. Det var ingen enkel tid, svarer Johansson.

I ettertid ser han også at han burde ha vært mer til stede for familien i det som var en svært tøff periode for alle sammen.

At faren samtidig som han kjempet mot sykdommen også var i en sorgprosess ved å ha mistet sin nærmeste, gjorde det hele ekstra vanskelig.

Faren ble bedre, men så kom sykdommen tilbake. Familien skjønte hvilken vei det gikk, og da sønnen etter en kamp gikk inn på sykehuset for å besøke ham, visste han at det kunne være for siste gang.

– Det første han sa var: «Hvordan gikk det?»

– Vi vant! Sa jeg.

– «Å, så bra!» Sa han og vendte seg rundt. Det var våre siste ord.

– Jeg har vært så lojal

Deres siste samtale sier mye om deres forhold. Faren var hockeyspiller i sine yngre dager. Hockey ble deres felles interesse.

Også sønnen ga hockeykarrieren et forsøk, men etter en skade tidlig i tjueårene valgte han å legge opp. Få år senere tok han sin første trenerjobb som 23-åring.

To år senere ble han for første gang hovedtrener for et seniorlag. Siden har han levd hele livet i hockeyen, og ofret mye for å gjøre en best mulig jobb. Arbeidsmoralen fikk han med seg hjemmefra.

– De sa at i vår familie jobber man. Det jeg først og fremst har fått med hjemmefra er å være ydmyk og jobbe hardt. Uansett hvor jeg har vært har jeg vært dedikert og jobbet hardt. Det har også kostet en hel del hva gjelder familien, sier Johansson.

Hele veien har han vært i svensk ishockey. Ofte på lange kontrakter. Da han kom til Norge, var det etter seks år med avslutningsvis suksess med Halmstad.

– Jeg hadde vært i HockeyEttan ganske lenge og hadde muligheten til å bryte kontrakten. Da hadde jeg muligheten til å gå til Allsvenskan. Men jeg ville prøve meg i et annet land. Jeg hadde vært så lojal med lange kontrakter. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg kom hit, sier han.

Før han signerte ønsket han at sportssjefen til Stjernen, Darren Treloar, var helt sikker på hvem de fikk. Derfor sa han at kunne få telefonnummeret til alle han hadde trent og jobbet med, så kunne han ringe de han ville. Fikk klubben høre noe de ikke ønsket seg med sin neste hovedtrener, mente han at de ikke burde signere ham.

Det fikk de ikke. Johannson ble før foregående sesong presentert som Stjernens nye hovedtrener.

Motiveres av sensasjonslaget

Klubben hadde lagt bak seg en turbulent, men svært god sesong. Svenske Anders Olsson ledet Stjernen til topps de første ukene, og laget lå som nummer to på tabellen da han ble omplassert til andre arbeidsoppgaver i klubben etter å ha mistet tillitten i spillergruppa.

Da Olsson omsider offisielt ble takket av som hovedtrener, tok hans landsmann over.

Johansson husker godt skepsisen fra de han snakket med i hjemlandet. Mange hadde fått med seg uroen i Stjernen og mangelen på kontinuitet på trenersiden. Men oppgaven med å være i utfordrerposisjon rett bak storklubbene trigget ham.

Tidlig ledet Stjernen også serien under hans ledelse. Det så lyst ut, men kurven gikk feil vei og da tre viktigere spillere skadet seg før sluttspillet, ble det exit i kvartfinalen mot erkerival Sparta.

Han motiveres av suksesshistorier som da Leicester på sensasjonelt vis vant Premier League og da Frisk Asker noe overraskende ble norgesmester i 2019.

– Tror du det er mulig med de forutsetningene som er her nå å gjøre Stjernen til Norges beste hockeylag?

– Jeg er så dum at jeg tror på sånt. Tror vi ikke på det, hvorfor holder man på da? Vi vil alle vinne. Da skal alt klaffe og alle tro på det. Så må du se deg selv i speilet. Du møter Vålerenga, Storhamar og Stavanger. De har større budsjetter enn oss, og penger til å få de dyreste spillerne. Det har ikke vi. Jeg vil derfor ha de rette spillerne, svarer han.

Drømmen om norgesmesterskap

De rette spillerne for ham er de med mentaliteten og viljen til å ofre alt for å nå toppen.

Johansson trekker frem nyervervelsen Calle Spaberg Olsen. Det en gang kjempestore talentet har blitt 21 år gammel. Karrierepilen har pekt nedover i flere sesonger, men han har fått en ny sjanse i Stjernen. Johansson gjorde det tidlig klart hva han forventer av ham, og har full tro på at det i Stjernen vil løsne for Spaberg Olsen.

Treneren mener laget ser bedre ut enn på samme tid i fjor. De har fått mer tid på å tilpasse seg måten han vil spille på og laget skal være bedre trent.

Han vet godt at de er langt unna å være favoritter, men ambisjonene før sesongen er utvilsomt tittelen.

– Jeg kom ikke hit på ferie. Min drøm er alltid å vinne, sier svensken.

– Om den drømmen en dag realiseres, tror du det er noen du vil tenke litt ekstra på?

– Jeg kommer til å se tilbake på hvordan jeg har jobbet. I alle år har jeg jobbet sykt hardt. Så er det jo mamma og pappa som var med fra lengst tilbake, sier Johanson.