ET NYTT LIV: Igor Visnievsky fikk plutselig et enormt ansvar for 19 ungdommer. I Norge har de begynt et nytt liv. Foto: : Simen Askjer / TV 2
ET NYTT LIV: Igor Visnievsky fikk plutselig et enormt ansvar for 19 ungdommer. I Norge har de begynt et nytt liv. Foto: : Simen Askjer / TV 2

Familiefarens «umulige» valg: – Forferdelig

Telefonen som vekket dem, tvang ham til å ta et «umulig» valg. I kjelleren hjemme satt familien og fryktet for livet.

Sovende på en buss mot Polen satt 22 mennesker helt uvitende om at livet deres allerede var forandret for alltid.

Byen de forlot ettermiddagen før, var under angrep. Landet var invadert. En fredelig ukrainsk by var blitt til en krigssone hvor menneskeliv gikk tapt og familier flyktet for livet.

Klokka fem på morgenen begynte telefonene å ringe i bussen. På få sekunder endret familiefaren på 32 år sin rolle seg fra å være "kun" en hockeytrener på tur med 19 ungdommer, til å være ansvarlig for at de kom seg levende ut av landet.

Tidligere den natta ble hans kone og sønn vekket til et mareritt. Da han fikk den grusome beskjeden, satt de i kjelleren hjemme i Kharkiv mens bombene smalt utenfor.

– Det var forferdelig. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, sier Igor Visnievsky.

En desperat situasjon

Da beskjeden kom om at landet var invadert, var bussen vest i Ukraina. Fire timer unna grensen til Polen, tolv timer fra sine hjem.

– Vi var redd for at russerne skulle tro at det var en buss med militærgutter. Situasjonen gjorde oss redde. Vi fryktet for familiene våres hjemme. Det var en virkelig hard avgjørelse å kjøre mot grensen for å få guttene til et trygt sted. Jeg var bekymret for familien min, sier han.

Familiefaren så seg nødt til å prioritere å få ungdommene i trygghet. Det var for langt hjem til å kunne snu.

STORT ANSVAR: Igor Visnievsky føler seg ikke lenger som en hockeytrener. Nå handler det mer om å sørge for at spillerne har det bra. Foto: Erlend Borren Kristoffersen / TV 2
STORT ANSVAR: Igor Visnievsky føler seg ikke lenger som en hockeytrener. Nå handler det mer om å sørge for at spillerne har det bra. Foto: Erlend Borren Kristoffersen / TV 2

De krysset grensen og fikk guttene i trygghet, men situasjonen var fortsatt desperat.

Kona og sønnen satt fem dager i kjelleren og gjemte seg, før også de begynte på flukten for å komme seg ut av landet.

– Vi snakket sammen på telefonen. Jeg prøvde å forstå hvor de var. Det var en forferdelig følelse. Jeg snakker ikke godt nok engelsk til å beskrive det. Vi måtte bare vente på at de kom, sier faren om de fire dagene han i Polen ventet på at familien skulle kom seg i trygghet.

TV 2 møtte det ukrainske laget da de var strandet i Polen. Den saken kan du lese her.

– Et mirakel

Undertegnede møter i Stavanger hovedtreneren sammen med lagets to kapteiner.

Med en avslappet holdning kommer Igor gående med en liten hund. Mye har endret seg, egentlig det aller meste. Situasjonen er fortsatt dramatisk, men de har fått en sjanse til å forsøke å skape et normalt liv igjen.

En rogalending bestemte seg for å ta laget under sine vinger. Tore Christiansen har motbevist tvilere hele livet og er mannen bak hockeyeventyret i Stavanger. Han var ikke i tvil da han forsto situasjonen til laget som var strandet i Polen: Han måtte hjelpe til.

– Jeg husker at jeg først fikk melding av en trener her som sa at en mann skulle ringe meg. Da vi var i Polen var det mange som ringte og sa de skulle hjelpe oss, men ingenting skjedde. Tore ringte og sa at de hadde samlet inn penger og ville hjelpe oss. Jeg tenkte at det ikke var seriøst, sier Igor om den første telefonen fra Norge.

TOK GREP: Tore Christiansen har betydd enormt mye for det ukrainske hockeylaget. På hans initiativ kom de til Norge og bor nå her. Foto: Erlend Borren Kristoffersen
TOK GREP: Tore Christiansen har betydd enormt mye for det ukrainske hockeylaget. På hans initiativ kom de til Norge og bor nå her. Foto: Erlend Borren Kristoffersen

To dager senere ringte det igjen. Christiansen hadde overført penger. Guttene fikk kjøpt seg klær, mat og andre nødvendigheter.

– Han fortsatte å ringe, og spurte om vi trengte mer hjelp. Han betalte for turneringen, buss, hotell osv. Jeg fortalte om vår situasjon og at det kom familier uten noe sted å bo. Han ville hjelpe. Etter to uker begynte vi på reisen til Norge.

– Hva tenker du om det han har gjort for dere?

– For meg er det ubeskrivelig. Først trodde jeg ikke det var sant, men han var så engasjert og ivrig på telefonen. Å komme hit og få den støtten fra alle, er for oss og familiene et stort mirakel. Han har reddet rundt 70 mennesker, og han lar guttene få oppfylt ønsket om å spille hockey sammen, svarer Igor.

Bodde der selv

Da Igor var 15 år bodde han i Russland og spilte hockey. Han hadde da naturligvis aldri sett for seg at hans ukrainske hjemby skulle angripes av russiske styrker og at han ville ha ansvar for et helt lag med 15-åringer på flukt.

– Dette laget er mer som en familie. Jeg har kjent guttene fra de var små og vi har brukt mye tid sammen. Vi synes ikke det er tungt å ha ansvaret, sier hovedtreneren om han og lagets andre trener sitt ansvar.

Lagets to kapteiner, Daniil Kuraiev og Mihail Gapanenko, snakker ikke engelsk, men med hjelp av Igor som tolk får de uttrykt sin takknemlighet for at de nå er trygge i Stavanger.

TAKKNEMLIG: Mihail Gaponenko er glad for det som i Stavanger er gjort for at han og kameratene nå har en trygg tilværelse. Foto: Erlend Borren Kristoffersen
TAKKNEMLIG: Mihail Gaponenko er glad for det som i Stavanger er gjort for at han og kameratene nå har en trygg tilværelse. Foto: Erlend Borren Kristoffersen

– De har virkelig hjulpet oss. Vi er glade for at vi får muligheten til å spille, sier Mihail og får bekreftende nikk av lagkameraten ved siden av.

Han beskriver det som "en veldig skremmende følelse" å få beskjeden de fikk i februar. Nå forsøker han og resten av laget å vende seg til et nytt liv.

Igor opplever at tenåringene er takknemlige og glade for å være i trygghet, men også at det er en alvorstynget gjeng hvor mange frykter for familiene sine som er igjen i Ukraina.

– Jeg tror at det er vanskelig for dem å se fremover. De er unge og alle forstår ikke alt, men de har fått en stor mulighet. Jeg håper de finner sin vei i livet, sier han.

TVILENDE: Igor Visnievsky er tvilende til at det noen gang vil bli et fredelig forhold mellom sine to tidligere hjemland. Foto: Erlend Borren Kristoffersen
TVILENDE: Igor Visnievsky er tvilende til at det noen gang vil bli et fredelig forhold mellom sine to tidligere hjemland. Foto: Erlend Borren Kristoffersen

Uviss fremtid

Hovedtreneren vet ikke lenger om han tror på at situasjonen mellom Russland og Ukraina noen gang blir fredelig.

Hans samboer og sønn har kommet til Norge, men i hjemlandet er foreldrene hans fortsatt.

– Det er forferdelig, for vi kan ikke gjøre noe for å hjelpe. Det skytes hver dag i byen. Jeg er bekymret for foreldrene mine og for flere av foreldrene til de på laget, sier han.

Igor vet ikke hvor lenge de får være eller blir værende i Stavanger. Å planlegge langsiktig er vanskelig, men nå ser han i hvert fall frem til at laget skal delta i seriesystemet for de på sin alder.

I sommer har de spilt flere kamper, og det er ingen tvil om at det er grunn til å tro at de ukrainske ungdommene kan få mye å smile for på isen i løpet av sesongen.

Hvor lenge han skal være hovedtrener for laget vet han ikke. Det kommer en dag hvor andre skal ha ansvaret for hockeyspillerne, men han vil fortsatt være der for guttene.

– Om jeg kan hjelpe de så vil jeg gjøre det, sier Igor.