– Den rivaliseringen vi levde med var helt syk!

– Vi trenger en legende til, roper Patrick Thoresen og ser opp på tribunen.

Der kommer Ole Eskild Dahlstrøm gående ned trappene. Han stopper før de siste trinnene og melder i kjent stil.

– Hvem er det som er breial her nå?

– Det er Lille-Fjeld, svarer Thoresen.

– Dere er PR-kåte ropes det fra borte i gangen.

– Er det du som er breial? Spør Dahlstrøm, før han med et glis sender stikk og lykkeønskninger til laget som tusler forbi på vei ut på isen.

Thoresen, den kanskje neste i den gule og blå rekken med tidligere helter, går ut og igjen står tre av de største i Storhamar-historien.

Tre av de som har blitt hedret med å få draktnummeret i taket i den gamle OL-arenaen. Kamerater som melder hardt på hverandre og som har betydd veldig mye for hverandre, og som har heltestatus i en by som elsker de gule og blå.

Nå kjenner de på kroppen at det nærmer seg noe spesielt. Oppgjørene som betyr så mye og som de har noen av sine beste og verste minner fra.

– Det betyr alt

Dahlstrøm fortsetter showet og de ler høyt, før vi går inn i en garderobe som for Pål Johnsen, Tom Erik Olsen og Dahlstrøm er full av minner.

Olsen gjør sin en entré med å ramle over vifta rett innenfor døra. De andre rister på hodet mens kameraten ligger strak på gulvet.

– Jeg får vel servere som før jeg da, sier Dahlstrøm og smiler mens hans fyller koppene med kaffe og vi setter oss ned for å snakke om gamle minner og det som nå venter.

– Jeg har litt bondeverdier, men ikke nok til å flytte til Hamar uten hockeyen. Det er min adoptivklubb. Jeg var alle årene i Furuset til det begynte å rakne der. Da skulle hallen bygges her og de var ordentlig proffe. Storhamar har vel egentlig vært med å sikre at jeg sitter med fem unger og et stort lån på huset, sier han og smiler.

Olsen kjenner også på det samme. Han hadde ikke flyttet halvannen time nord for hovedstaden om det ikke var for hockeyen.

– Jeg strekker meg så langt som at hvis ikke det hadde vært hockey her, så hadde jeg ikke bodd her. Det betyr egentlig alt, sier han.

Sønnen til Lill-Pettern, Per Skjerwen Olsen, mannen som vant Gullpucken som Vålerenga-spiller og ble en mørkeblå helt, vokste opp på gamle Jordal. Men sønnen skiftet farger og skrev seg heller inn med gullskrift hos rivalen.

For Johnsen er historien en annen. Hamarsingen har vært Storhamar-mann hele livet.

– Det er her jeg vokste opp. Her har jeg fått oppdragelsen min, sier han.

– Hva betyr de to ved siden av deg?

– Utrolig mye. De har båret meg frem siden jeg var 16 år, svarer han med et smil.

– Han er litt stor i kjeften, så må vi andre står der og ta det når det smeller, sier Dahlstrøm.

– Ole Eskild har jo vondt i hele kroppen, for han har båret meg hele karrieren, svarer Johnsen og gliser.

– Det største for meg

Johnsen har gledet seg til sluttspillet siden jul. De andre kjenner også at det kribler. I hvert fall nå, når det er Vålerenga som må beseires om Storhamar skal ta seg til finale og fortsatt ha håp om å løfte kongepokalen i midten av april.

– For meg er Storhamar-Vålerenga det ultimate oppgjøret. Når de barker sammen i sluttspill er det for meg som Barcelona-Real Madrid. Det er det beste jeg får, sier Olsen.

Da de herjet på 90-tallet og begynnelsen av det neste årtusenet, var det Storhamar og Vålerenga som var norsk ishockeys to giganter, og stort sett alltid møttes i finalene.

– For meg personlig henger seieren i 2004 høyt. Da lå vi under 3-2 i finaleserien. Jeg husker at vi skiftet i andre etasje på Jordal og så Vålerenga-bussen utenfor. Der var dressene hengt opp i vinduet. De skulle bare vinne den siste kampen. Så skal jeg ikke nevne noen keeper, for han er sikkert lei, men sånne historier henger i.

De har også opplevd å gå på samme smell som Vålerenga gjorde den gangen.

– Vi ledet 2-0 i kamper i en best-av-fem-serie et år, så røk vi tre strake. Det kan man våkne opp og være litt svett i panna av ennå, sier Dahlstrøm.

I garderoben har en av spillerne til laget vi låner garderoben til, kommet inn. Dahlstrøm blir gjort oppmerksom på at det er sønnen til en av deres tidligere lagkamerater, Geir Svendsberget.

– Hva? Er det sønnen til Burgern? Spør han.

Det bekreftes, og med det rulles historiene opp.

– Hils fra Tom Erik og spør om han fikk bestemannsprisen nede i Düsseldorf i europacupen en gang. Det var magisk.

– Da sto vi der også var det mye folk på tribunen og støy. Så ble det lest opp «beste spiller var .. », så sier Tom Erik: «Det var deg!» Da gikk han helt bort og strakk frem hånda. Så var det Nordgren, følger Dahlstrøm opp og gliser bredt.

– Da han snudde da, skulle han ta meg. Fy f*en da var han sint!

– Ramlet i gryta

Olsen sin sønn Eskild Bakke Olsen spiller på Storhamar nå. Lillebroren Mats spilte der i fjor. Dahlstrøm har en datter, Julianne, som spiller på damelaget.

Johnsen sin sønn Martin er blant Norges største talenter, og spiller nå i Sverige.

Heller ikke legendenes barn er veldig begeistret over Vålerenga.

– Når vi kjører forbi Valle Hovin så sitter gutta mine sånn her, sier Olsen og holder seg for nesa.

– Det er det ikke jeg som har lært dem!

– Er det noen av Vålerenga-spillerne dere husker at dere ikke likte spesielt godt?

– Erik Ryman henger vel høyt. Så var Øystein Olsen alltid en balle å møte, men han var på en måte real hele tiden. Øystein var det ikke særlig å gjøre med. Han ramlet i gryta da han var liten og var mye sterkere enn oss. Vi måte bare prøve å komme oss unna, svarer Dalhstrøm.

Nå håper de på nye minnerike oppgjør de to neste ukene. Forventningene til laget er høye.

– Vi har fått et ordentlig herrelag med ordentlige seniorspillere. Vi har kanskje aldri hatt et så tungt lag som vi har nå, merittmessig og lønnsmessig, så vi forventer at de skal være gode, sier Olsen.

Hamarsingen er også optimist. Johnsen tror de får se finalekamper i CC Amfi i april, men han vet også så godt hvor vondt det vil gjøre om de mørkeblå vinner.

– Det er det som et minuset med det her. Det er så jævlig deilig når vi vinner, men når vi ryker så er det vondt. Det er vondt for hele Hamar, sier Johnsen.

– Det er mye følelser

I hovedstaden møter vi to av dem som til tider var med å gjøre livet surt for de tre legendene på Hamar. Vålerenga-heltene Bård Sørlie og Atle Olsen er spente på om St. Hallvards menn endelig skal hente hjem pokalen de så mange ganger kjempet om og flere ganger fikk løfte.

En av dem vokste opp i klubben. Den andre byttet farger og så seg aldri tilbake. Kjærligheten til klubben er sterk.

– Jeg er født og oppvokst med Vålerenga. Da jeg var seks år begynte jeg. Etter det var det ikke noe annet alternativ, egentlig. VIF som klubb betyr alt, også i voksen alder, sier Olsen.

– Det har vært en del av identiteten min og. Jeg kom først fra et sted hvor de skulle lære meg å hate Vålerenga, så endte jeg opp der selv. Det gjør noe med meg, den identitetsfølelsen. Det er mye følelser. Det har en spesiell plass i meg, og spesielt på den tiden her av året når sola begynner å varme litt. Man får sluttspillfølelsen. Da er det Vålerenga, smiler Sørlie.

Olsen føler Vålerenga har to type identiteter.

– Jeg føler at Bård gjenspeiler en av dem, ved det å ofre alt for klubben. Du gjør alt for å spille andre gode. Det var hovedidentiteten din. Du var hærfører og gjorde alt for alle andre der ute, sier han og ser på kameraten.

De smiler og snakker om gamle lagkamerater, som bohemer som Kenneth Larsen og Øystein Olsen, før vi går inn på det som nå gjelder.

– Rivaliseringen var helt syk!

Da de vokste opp var det Vålerenga-Furuset som var det store rivaloppgjøret. De minnes røyken som lå over isen og at folk ble kastet etter om de byttet klubb.

Så, under deres karriere, var det hamarsingene som ble de største rivalene.

– Den æraen betydde så mye for norsk ishockey. Den rivaliseringen vi levde med var helt syk! Sier Olsen.

– Det var sesonger vi møttes 17 ganger. Du visste hvordan de spilte. Det handlet om å bruke nesten alle kampene til å komme under huden på motstanderne.

Sørlie mener også at de hyppige oppgjørene var utslagsgivende for den høye temperaturen.

– Man kunne rett og slett ikke like hverandre. Man takler og smeller på 17 kamper i året. Da er det nødt til å bli ondt blod, sier han.

De husker å ha hatt blåmerker fra anklene og opp til skuldrene.

Spesielt én av de gule og blå var hard å møte.

– Geir Svendsberget. Man visste når man hentet pucken i rundvantet at den dampveivalsen kom i hundre rett bak. Han fullførte alltid taklingene. Det visste man. Det var bare å ta imot, sier Olsen.

– Det hadde aldri skjedd

– Det har aldri vært sånn at man fryktet noen, men man visste når han var på banen. Du kunne se at han var der. Han fullførte taklingene og det gjorde vondt, sier Sørlie.

Også de to Vålerenga-legendene husker godt finaleserien hvor 2-0 ble snudd til 2-3.

– Det hadde aldri skjedd at noen hadde snudd en sånn serie. Vi hadde engasjerte medeiere i Vålerenga. En av dem kom ut på isen før den tredje kampen. Svenskene fikk nesten beskjed om at de bare kunne pakke baggen og glemme å spillere mer i Vålerenga hvis vi tapte den kampen. Alle andre skulle bli evaluert, minnes Olsen.

I potten lå en bonus til alle om de klarte å snu det.

Det gjorde de, og Vålerenga ble norgesmestere i 1999.

– Utenfor Bohemen på kvelden var det helt fullt. Man var ikke vant til det som hockeyspiller den gangen. For meg var det med å prege alle de andre årene mot Storhamar. Rivaliseringen begynte der for meg, sier Sørlie.

Rivaliseringen er der fortsatt. Det beskrives av mange som et hat/elsk-forhold.

Heltene tror semifinalene vil føles som noe enda viktigere.

– Jeg tror det blir et helt vilt trykk på tribunen. Det kommer til å føles som en finale, og det blir like viktig som en finale! Sier den tidligere Vålerenga-kapteinen Atle Olsen.