Inni (22) husker lite av marerittet: – Hjernen min har fortrengt det meste
ASKER (TV 2): Mot alle odds lever Inni Holm Wembstad ut barnedrømmen.
– Hadde jeg krefter til å dusje, måtte jeg sitte. Bare det å stå opp av sengen var et mareritt.
Like utenfor familien Wembstads enebolig i Asker ligger bakken som startet alt.
Storebroren Jesper var det store forbildet.
For søsknene var vesle Vardåsen Skisenter lekegrinden de satte høyere enn noe annet.
Stedet som ga lille Inni drømmen om å bli verdens beste alpinist.
Hun var besatt av livet i bakken med snø under beina, men som 14-åring ble alt satt på pause.
I tre år var hun syk. Minnene er vage.
Jeg husker veldig lite. Hjernen min har fortrengt det meste.
Beskjeden
I dag er hun 22 år, og klokkeklar på at hun ikke vil bli oppfattet som en sutrer.
Selv beskriver hun seg som målbevisst og selvironisk, med god sans for humor.
Årene ute med sykdom fokuserer hun ikke på, men kunsten å leve i nuet har likevel tatt tid å beherske.
– Jeg har jobbet mye for å komme dit. Jeg overtenkte mye før. Alt som kunne overtenkes, overtenkte jeg.
Hun var 14 år da hun fikk kyssesyken.
Da hun startet på alpintlinjen på Dønski videregående skole tre år etter, hadde hun ligget i sengen mesteparten av tiden.
Det første halvåret var Inni knapt på skolen. Hun slet med å få karakterer da det første semesteret nærmet seg slutten.
– Det var i hvert fall ikke krefter til ski eller trening, sier hun.
I november 2017 fikk hun beskjeden av en spesialist. 17-åringen hadde ME, og hadde hatt det siden niende klasse.
Allerede måneden etter kom vendepunktet.
Det var behandlingsmetoden Lightening Process som markerte starten på den lange opptreningsperioden og veien tilbake til bakken.
Kurset går ut på at deltakere gjennom tre dager skal lære en metode som skal hjelpe dem å regulere egne tanker, følelser og atferd.
Behandlingen er omdiskutert. For Inni fungerte det.
Steg for steg
I tiden som fulgte ble gode vaner ble viktige. Enda viktigere ble tiltro til prosessen.
– Jeg hadde gode folk rundt meg. Og selv om de innerst inne kanskje ikke hadde troen, ga de i hvert fall uttrykk for det, sier hun med et smil.
Den velkjente «steg for steg»-strategien ble nøkkelen. Hun tenkte aldri for langt fram.
– Jeg tenkte ikke nødvendigvis på å komme tilbake igjen, forteller hun.
Heller ikke det å se seg tilbake, for eksempel over årene med ski som gikk tapt, var på noe tidspunkt aktuelt.
Det gjør hun heller ikke i dag.
Tålmodighet
– Jeg ser ikke på sykdommen min som bagasje engang. Det er bare noe som ligger der, sier hun.
Skigleden var det som drev henne, men det tok lang tid å unngå redselen for å havne tilbake i ME-mønsteret.
Etter at hun ble frisk, anslår hun at det tok henne tre år å komme tilbake på toppidrettsnivå.
Tålmodigheten ga heldigvis avkastning.
I februar 2022 vant hun sitt første europacuprenn i sveitsiske Crans-Montana. Helgen etter kom verdenscupdebuten samme sted.
– Jeg hadde fått vite det en måned før. Da jeg fikk beskjeden, ringte jeg rett hjem. Jeg var supernervøs. Det var masse TV-kameraer og masse mennesker. Det var jeg ikke vant til, men det var en kjempekul opplevelse, forteller hun.
Denne sesongen er hun en del av det norske fartslaget sammen med Kajsa Vickhoff Lie og Ragnhild Mowinckel.
Det første møtet med sistnevnte i Sveits ble av det minneverdige slaget.
Dødsnervøs
– Jeg var dødsnervøs. Livredd, sier hun og bryter ut i latter.
Inni husker hvordan hun sto ved vinduskarmen, dro for gardinene og kjente pulsen øke da hun så Norges fartsdronning på gårdsplassen utenfor hotellet.
Nå har hun rukket å bli vant til å være på farten med lagvenninnene sine.
– Det er veldig gøy å være på tur med både Ragnhild og Kajsa. De hjelper meg mye, og jeg lærer mye når de deler av sine erfaringer, forklarer hun.
22-åringen har gradvis måtte tilvenne seg sin nye tilværelse.
– Selv om det av og til kan føles surrealistisk, må man skjerpe seg og tenke at man har noe her å gjøre.
Denne helgen konkurrerer hun i St. Moritz. Debutsesongen i verdenscupsirkuset handler om å skaffe seg erfaring, forteller hun.
Bli kjent med bakkene. Ta sine første poeng.
På sikt drømmer hun selvsagt om glasskuler og medaljer.
Men er det en ting Inni Wembstad har lært, er det at prosessen er viktigere enn målet.
– Jeg skal bli så god jeg kan, fastslår hun.
