Etter OL-sølvet «forsvant» stjernen: – Det var ille

Sola varmer til tross for at det er en kjølig februardag i Kristiansand. Seks måneder har gått siden hun flytta til sommerbyen fra Rostov i Russland.

Det tok noen uker for henne å finne seg til rette i en ny by med nye mennesker og en ny kultur.

Men nå er kombinasjonen av det sportslige og menneskene i og rundt Vipers som gjør at hun elsker sitt nye liv.

– Jeg føler meg som hjemme, sier Anna Vyakhireva og ser seg rundt på Bystranda som er ikledd vinterferieglade sørlendinger.

Se NM-finalen mellom Vipers og Sola fra kl. 13.30 søndag på TV 2 Direkte og Play

Men tilværelsen i Norge var ikke noe hun ikke hadde sett for seg for halvannet år siden.

Da tok hun et valg. Et valg hun omtaler som «det beste valget i sitt liv».

Avgjørelsen som forandret alt

Hun står på podiet med OL-sølvet rundt halsen. Det er andre gang på rad at Anna Vyakhireva har vært avgjørende for ROCs OL-medalje. I 2016 gikk de helt til topps, men hun er fortsatt stolt over sølvet i Tokyo. Og stolt over at hun klarte å holde ut til det var ferdig.

For etter medaljesermonien skal hun offentliggjøre noe som kommer til å sjokkere en hel håndballverden:

Anna Vyakhireva tar en pause fra håndballen. På ubestemt tid. Med umiddelbar virkning.

En sliten kropp som var småskadet og et stort press på Russlands største håndballstjerne over lang tid gjorde at det sa stopp.

Bakspilleren ville egentlig gjøre det året før, men et koronautsatt OL gjorde at hun beit tenna sammen.

Hun kunne ikke fordra idretten hun alltid hadde elsket, levd og åndet for hele livet.

– Jeg hatet det. Jeg kom på trening med et pokerfjes og holdt meg for å ikke gråte. Så kom jeg hjem og gråt meg selv til... Ja... Det var ille. Jeg var i en dårlig tilstand, forteller Vyakhireva.

– Jeg følte et behov for å gjøre det, men jeg visste ikke om det var det rette. Kanskje jeg tar feil, kanskje jeg burde fortsette? Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle. Jeg var helt lost på et tidspunkt, legger hun til.

27-åringen forteller om en tid der hun «forsvant fra alt og alle». Familie, venner og arbeidsgiver støttet henne. Media lot en av de aller største håndballstjernene være i fred.

– Jeg jobbet mye med psykologen min. Jeg tok spanskkurs og dansekurs. Jeg måtte gjøre noe annet. Jeg var mest med venner og familie som jeg ikke fikk møte så ofte da jeg spilte. Jeg gjorde alt og ingenting - bare nøt livet. Det høres ut som jeg var super lat, kanskje jeg var det. Jeg bryr meg ikke, slår bakspilleren fast.

Motivasjonen kom uventet tilbake

Fem måneder hadde gått og hun følte seg fantastisk. Håndballen var ikke-eksisterende i hennes nye liv. Så tok gamleklubben Rostov-Don kontakt.

De lurte på å hun ville prøve seg på en trening. De trengte den russiske stjernen tilbake.

– Det var rart, fordi jeg savnet ikke håndball i det hele tatt. Jeg ville ikke komme tilbake, men jeg tenkte kanskje. Kanskje jeg skal prøve en trening.

Bakspilleren ble med på treninger og følte at det gikk fint. Plutselig kom motivasjonen tilbake. Ikke vet hun hvorfor, hvordan eller hvor den kom fra.

Men hun var tilbake.

Og hadde et stort ønske om å hevde seg i det gjeveste europeiske selskap: Champions League.

I den russiske klubben Rostov-Don var det ikke mulig. På grunn av krigen i Ukraina får ikke russiske klubber, idrettsutøvere og landslag delta i internasjonale konkurranser.

Veien gikk videre til Kristiansand og hun skulle begi seg ut på sitt første utenlandseventyr.

– Hadde du trodd, for ett år siden, at du skulle vært her i Kristiansand?

Hun tar seg en liten pause før hun svarer.

– Mest sannsynlig ikke, selv om jeg alltid har villet oppleve livet i utlandet. Jeg er veldig glad for at jeg tok den avgjørelsen og nå er det ganske normalt for meg her.

– Ønsker at ting skal bli normalt igjen

Lidenskapen og motivasjonen for idretten er tilbake for fullt.

Vipers troner REMA 1000-ligaen, er i finalen i NM og er klare for kvartfinale i Champions League.

– So far so good, sier Vyakhireva og smiler.

I semifinalen i Final8 fredag kveld fintet hun seg forbi den ene Byåsen-spilleren etter den andre. Ni mål på ni skudd samtidig som hun drysset rundt seg assister til lagvenninner.

– Jeg kunne nok spilt finale nå. Jeg er veldig klar, og kan ikke vente, forteller en smørblid bakspiller etter kampen.

Men det som gjenstår er retur på landslaget.

Vyakhireva har vært tydelig på at hun ikke ønsker å uttale seg om krigen i Ukraina.

– Hvordan ser du på landslagsfremtiden din?

– Det er vanskelig for meg å tenke på det, fordi jeg elsker laget mitt og jeg savner dem. De har fortsatt samlinger, og jeg sier ikke nei, men det er vanskelig med logistikken. Jeg vet ikke. Jeg ønsker at ting skal bli normalt igjen.

– Tenker du mye på det?

– Jeg prøver å ikke gjøre det. Jeg er ganske sensitiv på dette temaet, så det kan dra meg ned. Jeg er takknemlig for det jeg har nå.

– Hvordan var det å se EM i november hjemmefra?

– Jeg var trist. Jeg ville være der. Jeg tror det hadde vært mer interessant hvis vi var der også. Det var rart å se på fra sidelinjen. For meg var det kanskje enklere fordi jeg var skadet, så jeg ville nok ikke vært der uansett.

Vyakhireva ble operert for en hofteskade i oktober.

– Synes du det er rettferdig at Russland ikke får delta i internasjonale konkurranser?

– Jeg kommer ikke til å svare på det. Det er for politisk.

Hyller lagvenninnene

Når 27-åringen ser tilbake på året som har gått og hvordan hun har det nå, beskriver hun det som natt og dag.

– Før var jeg knust. Jeg var tom inni meg og hadde ingen energi. Jeg var et vrak. Jeg kunne se en trailer til en film, uten å se selve filmen, og jeg gråt en uke. Jeg var så sensitiv, forteller hun og fortsetter.

– Nå elsker jeg livet mye mer. Jeg nyter det. Det er noen dager jeg føler meg nede, men jeg må huske at de dagene kommer alltid til å være der. Man må akseptere det. Da lader jeg batteriene ved å være alene eller med folk uten å si så mye.

Når hun snakker om lagvenninnene i sørlandsklubben lyser hun opp. Da laget hadde noen dager fri forrige helg, merket hun et savn etter Vipers-jentene.

– Det har ikke skjedd meg ofte – at jeg savner lagvenninnene mine. Men her gjør jeg det. Det er skummelt og nesten for godt til å være sant, sier hun og smiler stort.

Og nå kan hun vinne sin første gullmedalje med lagvenninnene: NM-finalen står for tur.