Fotballklubben uten fotballag

Alle lyder høres litt bedre på Kvamsøya.

Biler som passerer, skoleklasser på fjelltur. Eller den enerverende lyden av en traktorklipper som kjører frem og tilbake over en gressplen.

Den skjærer gjennom stillheten og kan høres på kilometers avstand.

For Hedda Sofie Werkland (17) har lyden meditativ effekt. Hun sitter oppå gressklipperen, svinger den forbi målstolper. Fra en dødlinje til den neste.

Hver uke gjør hun den samme, smått tilfredsstillende jobben. Det er hennes ansvar å holde fotballbanen i bygda jevn og kortklipt.

Selv om den aldri blir brukt lenger.

Det er fire år siden sist Kvamsøy Idrettslag hadde et fotballag. Fire år siden sist det ble spilt en kamp på banen, som ligger ytterst i havgapet på Sunnmøre.

Den gang var det klubbens jentelag som spilte. Et sjuerlag, der aldersspennet mellom eldste og yngste spiller var seks år.

Vanylven 2 var motstander. Hedda Sofie scoret mål.

Nå finnes det ikke et tilbud for henne i hjembygda lenger. Nærmeste fotballag er en tre kvarters fergetur unna.

Hun er bare på fotballbanen når gresset skal klippes.

– Det er jo litt trist at banen ikke blir brukt lenger. Men jeg liker å slå den, sånn at den ser fin og stelt ut, sier Hedda Sofie.

Denne våren har viltvoksende prestekrager har gitt farge til plenen, mose har vokst mellom gresstråene.

Tenåringen har parkert gressklipperen og hektet av beholderen. Halve banen er klippet, maskinen er full. Hun heller gresset ut i buskkrattet ved hjørnet.

– Gress er jo det beste å spille på. Det er en skikkelig bane. Jeg håper at de kan få et lag her igjen, sånn at banen kan bli brukt litt.

Inne i klubbhuset, like ved banen, strekker Gunnar Ristesund seg mot øverste hylle av troféskapet. Det er lenge siden det sist sto åpent.

Han henter ned den største pokalen, tørker bort støvlaget på lokket.

– Denne er fra tredjeplassen i B-sluttspillet i Norway Cup. Klasse F i 2002, sier Ristesund, og viser frem det sølvfargede begeret.

Han er formann for fotballgruppen i idrettslaget. En tittel han humrer litt av selv.

For det er ikke en stilling som innebærer mye jobb. Ikke nå lenger.

A-laget til klubben ble lagt ned for ti år siden, de aldersbestemte lagene er også blitt gitt opp.

– Folk flytter herfra for å jobbe. Ikke bare herfra, men også fra naboøyene og andre bygder i kommunen. Det ble for vanskelig å ha et lag.

Sånn har det ikke alltid vært. For lenge siden, da Ristesund selv løp rundt på gresset i oransje drakt, var fotballbanen et samlingspunkt på Kvamsøya.

Halve bygda kunne møte opp på kamp. Elleve på banen, hundrevis på tribunene.

Kiosken var åpen.

– Det var mye liv og røre. Det var jo en krig mot nabobygdene, sier Ristesund.

– Det har egentlig alltid vært en god kultur for fotball her ute. Alle som vokste opp her, drev med det.

Nå kan antall fotballspillere telles på én hånd. Fire barn pendler til kommunesenteret Larsnes for å trene.

Datteren til Ristesund er en av dem. Hun har aldri trent eller spilt kamp på bygdas gressbane.

– Det hadde vært gøyere å ta på seg Kvamsøy-drakta enn Larsnes sin, sier hun.

Kvamsøy Idrettslag ble stiftet i 1968, gressbanen sto klar på 80-tallet. Siden den gang har innbyggertallet på øya gradvis blitt lavere.

Nå bor det rundt 220 mennesker i bygda. Flere av dem er utenlandske arbeidere i hjørnesteinsbedriftene Brimer og Beitveit havfiske.

– Da vi ansatte folk i gamle dager, spurte vi alltid om de kunne spille fotball. Du måtte nesten kunne spille for å bli ansatt, sier Ristesund og ler.

– Jeg tror fortsatt at mange som jobber der har lyst til å spille, så vi må komme i gang igjen.

Han hekter et ballnett ned fra knaggen i utstyrsrommet, snur det på hodet. Femten flunkende nye Adidas-baller spretter ut på gresset. Toppmodeller.

– Vi er optimister, sier Ristesund.

Som formann for fotballgruppen vil han nå ta grep for å få i gang fotballaktivitet på øya igjen. De har jo klart det før.

En gang sendte klubben e-post til lærerne på skolen for å få en oversikt over barna som gikk der. Da arrangerte de fellestrening fra alle fra første til syvende klasse.

– Og hvis vi tar med alle opp til 80 år, så skal vi klare å samle en gjeng. Treninger blir uansett en lett blanding av kvinner og menn, eldre og unge. Men det er vi vant med, sier han.

På fergekaien sitter Dorthea Støyen Ristesund (13) og Aleksander Vonheim (13) kledd i treningstøy. Kameratene, som utgjør halvparten av bygdas fotballspillere, ser fergen legge til kai.

Den går fra Kvamsøya til Larsnes en gang i timen. Flere ganger i uken går de to tenåringene om bord for å pendle til fotballtrening.

Overfarten tar tre kvarter hver vei. I tillegg må de gå til fotballbanen og vente på at treningen skal begynne på motsatt side.

Hele ettermiddagen går med.

– Det er ganske kjedelig, for det er mye reising. Fergen tar ganske lang tid. Det hadde vært gøyere å bare kunne sykle opp til banen, sier Dorthea.

Foruten besetningen, er hun og Aleksander de eneste på den statsfinansierte gratisfergen.

– Jeg husker veldig godt at det ble spilt kamp på øya da jeg var liten. Det var veldig gøy, kiosken var åpen og alt, sier hun.

Far og formann, Gunnar Ristesund, håper at det snart skal skje igjen. Bygdene på øyene i kommunen har gått sammen om et samarbeidslag på seniornivå.

Planen er at noen av kampene deres etter hvert skal spilles på Kvamsøya.

Da skal den velstelte banen forhåpentlig tas i bruk igjen.

– Så får vi satse på at folk snart flytter tilbake, sier Ristesund.