
Hussains (20) helvete: Selvmordstanker etter seks dager uten mat
DOHA/OSLO (TV 2): Kenyanske Hussain var sønderknust. Uten penger, mat eller pass vurderte han å gi opp. Så kom den norske redningen.
Tore glemmer aldri beskjeden som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans.
– Jeg hadde jo advart ham mange ganger, forteller nordmannen.
Det er tre måneder siden hans kenyanske venn ble beordret på flyet av onkelen uten forvarsel.
Moren var syk. Plutselig var Hussain i Qatar.
Dødsbeskjeden startet marerittet
– Han ble nærmest «hijacket», sier 80-åringen fra Oslo i dag.
– Jeg visste noe ikke var som det skulle da jeg ankom, sier Hussain selv.
20-åringen fra Mumbasa hadde ikke noe valg.
Som motorsykkelbud i et aggressivt mylder av SUVer, italienske sportsbiler og uberegnelige sjåfører i storbyen, skulle Hussain tjene penger.

Trafikken i Doha er beryktet. Hussain hadde aldri rørt en motorsykkel. Opplæring fikk han heller ikke.
Bak murene ved den tungt trafikkerte motorveien bodde Hussain under kummerlige forhold med de fattigste migrantarbeiderne i byen.
Én dag fikk han beskjeden som ble starten på helvetet.
En kollega fra samme migrantby omkom i en stygg ulykke.
Hussain turte ikke mer. Arbeidsgiveren ble forbannet, og fratok han passet. Uten det sto han han uten mulighet til å få ny jobb, og hadde heller ingen mulighet til å komme seg hjem.
I to uker fulgte TV 2 hans desperate forsøk på å få tilbake passet.

Den «umulige» oppgaven
Hussain hopper inn TV 2s bil i utkanten av Doha.
– Er du sliten? spør TV 2s reporter.
– Jeg er veldig sliten, og veldig sulten, svarer Hussain.
Han har gått seks dager uten et skikkelig måltid.
Drømmen om å tjene penger i Qatar ble et mareritt.
– Jeg skulle få betalt gode penger. Jeg var nødt til å gå med på det.
Han står uten penger, pass, mat eller håp.
– Jeg er bare veldig lei meg. Lei meg og skuffet. Jeg er ikke noe glad i det hele tatt, forklarer han, og fortsetter:
– Og der jeg bor ... Man kan ikke leve slik. Det er vanskelig.
TV 2 har ikke tillatelse fra myndighetene til å filme området der Hussain og de fattigste migrantarbeiderne i Doha holder til.
For å unngå mer trøbbel for Hussain kjører vi mot et område der myndighetene har gitt oss tillatelse til å filme.
På veien kjører vi forbi en av VM-stadionene.
Verdens største fotballfest foregår samtidig som Hussain står i et personlig helvete.
Han kikker mot stadionanlegget. Det ruvende og mektige monumentet huser hans største lidenskap.
– Alt jeg vil er å spille profesjonell fotball. Det er den store drømmen.
Hussain har spilt på Kenyas ungdomslandslag i fotball.

Brasilianske Neymar er det store forbildet.
Drømmen brast da moren ble syk.
– Jeg har ingenting. Iblant føler jeg at .. At jeg bare vil gi opp.
Hussain stirrer tankefullt ut i luften.
TV 2 stopper bilen og kjøper han litt mat. Vi setter oss ned på stranden.
Alt Hussain vil er å dra hjem til Kenya.
– Jeg må bare komme meg bort herfra, forteller han.

Den norske hjelperen
Situasjonen er desperat. Dagene går. Alt virker håpløst.
Hussain kontakter en venn hjemme i Kenya. Han spør om å låne penger.
Kan det gå?
Kompisen sier ja, og onkelen hans, som bor i Berlin, tar kontakt med et reisebyrå og fikser en flybillett til Nairobi.
Men misforståelser om klokkeslett gjør at planen går i vasken. Og passet var uansett fortsatt inndratt av arbeidsgiveren.
Hussain plukker opp telefonen.
Så begynner det å ljome i en leilighet på Majorstuen i Oslo.

Tore Johan Brevik kommer aldri til å glemme fortvilelsen i andre enden.
– Han var sønderknust, og fortalte at han ikke fikk lånt penger til å kjøpe en ny billett. Da var det bare meg igjen.
Pensjonisten bodde 14 år i Kenya som kommunikasjonsrådgiver i FN. Han omtaler landet på Afrikas østkyst som sitt andre fedreland.

– Det var gjennom en kollega at jeg ble kjent med Hussain, forteller han.
Han har hatt kontakt med Hussain i flere år. Gitt ham råd, tips og triks. Hjulpet der han kan. En gang i tiden var Tore var blant annet med på å fikse Hussains familie et toalett i huset deres.
Nå har han kommet 20-åringen til unnsetning med noe som føles enda viktigere.
Han har betalt Hussains flybillett hjem til Kenya.
– Jeg har vel ikke gjort noe annet det andre folk ville gjort for sine venner? spør han og smiler skjevt.
Det er likevel ingen garantier for at Hussain faktisk kommer seg hjem.
Hussain kjører mot flyplassen i Doha når TV 2 er på besøk.

80-åringen sitter på kanten av stolen.
Skal det lykkes?
Det store spørsmålet er om arbeidsgiveren går med på å utlevere passet hans når han er framme ved flyplassen.
– Det er bare en ting å si. Han har levd i slaveri, fastslår Tore.
De siste dagene har vært preget av stor spenning.
Avgjørelsen
Nå skal alt avgjøres.
– Likevel venter en ny utfordring om han faktisk kommer seg hjem, sier Tore, og fortsetter:
– Familien kommer til å lure på hvorfor han kommer tilbake. Han må begrunne det, for de synes kanskje han har vært utakknemlig. Onkelen betalte mye til firmaet som ga han jobb, sier Tore - som utdyper videre at Hussain ikke har pratet for mye om egen situasjon med familien.

Det er som om tiden står stille der Tore sitter på kontoret.
Oppdateringene mellom Doha og Majorstuen kommer løpende. Hjerte-emojiene sitter løst i Whatsapp-appen på Tores iPhone.
Så kommer den. Den etterlengtede beskjeden.
Beskjeden kommer i bildeform.
– Se der! Der er billetten, utbryter Tore, som i bakgrunnen også skimter passet.

Han puster lettet ut.
– Hurra!
– Helt fantastisk. Da tar jeg «freddan», sier pensjonisten og humrer.
I Doha har TV 2s team fulgt reisen til flyplassen. Hussains øyne stråler. Han kan knapt tro hva som er i ferd med å skje.
20-åringen skal hjem. Endelig.
– Jeg føler meg så bra nå, sier han og smiler.
Hussain kaster et blikk ut av vinduet og ser lengselfullt mot alle flyene.
– Jeg føler meg fri. Og når jeg ser flyene føles det enda bedre.

Det er tre måneder siden alt startet. Marerittet som holdt på å ta knekken på ham. Deler av ham var innom tanken om å avslutte det.
– Dette føles ut som et mirakel.
Han er minutter unna å forlate Qatar. Landet som i disse dager er vertskap for hans største mål som fotballspiller.
Neymar er i byen. Men resten av fotball-VM går uten Hussain.
Han skal hjem.
– Jeg tror lagkameratene mine venter på meg.
