Første møtet med toppfotballen: – Jeg fikk et Ruter-kort og det var det
Det har ikke alltid vært like enkelt å være kvinnelig toppspiller i Norge.
Kvinnefotballen er i en rivende utvikling. Og etter en uvanlig lang sommerpause er Toppserie-profilene klare for å ta ytterligere steg.
Men man skal ikke skru tiden veldig langt tilbake før mange av toppspillerne i Norge hadde en helt annen hverdag.
– Da jeg kom til Lyn i 2019 på amatørkontrakt, måtte jeg få hjelp av mor og far for å kunne spille toppfotball i Norge, sier LSK Kvinner-spiller Emma Godø til TV 2.
– Nå er ting annerledes. Budsjettene øker hvert år.
For fire år siden byttet romsdalingen ut 2. divisjonsspill for Molde med Lyn og Toppserien.
– Da jeg kom til Oslo, var jeg så heldig at jeg fikk et Ruter-kort. Det var vel det. Kanskje litt treningstøy også.
– Hadde det ikke vært for foreldrene mine, så kunne jeg aldri ha flyttet til Oslo for å spille i Toppserien.
Den unge fotballspilleren kom til hovedstaden uten fast plass å bo og uten studieplass.
Serien «Proff» ser du på tv2.no/proff
– Det ordner seg ofte når man tar litt sjanser, sier 23-åringen.
Og ordne seg har det definitivt gjort. Etter tre gode sesonger i Lyn-drakten gikk turen videre til LSK Kvinner. Nå er Godø en av de viktigste spillerne på laget som har imponert i vårsesongen. Midsundingen var også med som reserve i den norske VM-troppen.
Emilie Woldvik har vært en nøkkelspiller for LSK i en årrekke. Kapteinen kan fortelle om en klubb som virkelig har utviklet seg på flere områder.
– Da jeg startet i LSK, hadde vi med oss matpakken i baggen. Var vi heldig, fikk vi kanskje låne et møterom. Vi fikk gjerne ti minutter sammen før alle måtte løpe videre på skole eller jobb, sier 24-åringen.
– Nå har vi en helt annen hverdag enn tidligere. Vi har to økter hver dag, lunsj og videomøter. De som vokser opp nå kan bare glede seg til å få være med på denne utviklingen.
– Hadde tidvis ikke strøm eller vann
I Trondheim har også ting beveget seg fremover de siste årene.
– Vi er ufattelig heldige i Trondheim. Klubben eier banen og anlegget. Vi får vannet banen til kampene våres. Det er det ikke alle som får, sier Cesilie Andreassen.
Hun kom til klubben i 2017 da den fortsatt het Trondheims-Ørn.
– Det er en enorm forskjell. Da jeg kom hit, var vi i noen brakker som tidvis ikke hadde vann eller strøm. Der jobbet hovedtrener og daglig leder. Vi hadde trening klokken syv om morgenen og seks om kvelden. Innimellom der hadde alle spillerne vært rundt i hele byen.
– Man måtte jobbe for å ha råd til å spille fotball. Nå er det flere av oss som kan leve av det her. Det er som dag og natt. Man føler seg ufattelig heldig som har fått oppleve begge deler.
– Det er mange som klager, men …
Elise Thorsnes er en annen som virkelig har sett utviklingen på nært hold. Tidenes mestscorende i Toppserien fikk sin debut helt tilbake i 2006.
– Nå har vi nesten en arbeidsdag på stadion. Med lunsj, video, analyse, treningsleir og treningsklær. Ingen av de tingene hadde vi da jeg kom til Arna-Bjørnar i 2006.
– Jeg tror ikke de jentene som nå er 18 år vet hvor heldige de er. Utviklingen har vært en enorm. Jeg hadde en treningsskjorte og en shorts som jeg måtte vaske hver dag for at alle skulle ha like klær på trening, forteller storscoreren.
Og hvis 35-åringen hører noen yngre lagvenninner som ytrer sin misnøye, er hun rask med å påpeke at det kunne vært verre.
– Det er mange som klager, men da sier jeg hvordan det var i 2006. De unge har ikke opplevd den utviklingen, de har fått alt servert på sølvfat. Man må være litt fornøyd med den utviklingen som har vært, sier Vålerenga-spissen.
– Jeg hadde bare håpet og drømt om det
Lagvenninne Guro Pettersen gleder seg stort over måten ting stadig bedrer seg i norsk kvinnefotball.
– Vi tar så store steg om dagen. Det er ufattelig gøy å få være med på denne reisen. Det var ikke sånn for ti år siden.
I sommer var hun en del av den norske VM-troppen. Og det i et mesterskap som nok en gang beviste hvordan sporten også har utviklet seg globalt.
– Det at vi når ut til et så stort publikum. Jeg hadde bare håpet og drømt om det for 10-15 år siden.
32-åringen forteller om en klubb som har endret seg radikalt fra hennes første opphold der.
– Forskjellen på Vålerenga i 2014 kontra 2023 er så stor. Vi var en gjeng som var i Vallhall inne i en knøttliten garderobe. De best betalte hadde 4000 kroner i måneden. Flere av spillerne som startet kamper hadde ikke annet enn sko i kontrakten.
Selv om keeperen satt på benken under sommerens VM, vet hun at mange fulgte med.
– Det er så rått. Jeg har noen gudbarn hjemme som spiller fotball. De vokser opp med at faren deres (TIL-kaptein Ruben Yttergård Jenssen, jou. anm) er på TV og jeg som er gudmor, er på TV. De vokser opp med begge to. Det gjorde ikke jeg da jeg vokste opp. Jeg hadde bare menn som forbilder.
– Nå kan dagens unge vokse opp og ha en av oss som forbilder.
– Guddøtrene mine på tre og fem år synes det er så stas å se meg på TV. Under VM måtte foreldrene deres spole frem og tilbake da jeg var avbildet på benken.
På lørdag er Toppserien tilbake på TV 2. Rundens hovedkamp er Brann - Lyn fra Brann Stadion. Den ser du på TV 2 Sport 1 og TV 2 Play.
