Foto: Erik Teige / TV 2

Han har tatt over leiligheten til Erling Braut Haaland (22).

 Foto: Svein Ove Ekornesvåg

Planen er å slå Haalands rekord også.

Fenomenet Fofana: – Han gjør ting vi aldri har sett før

Nå forteller David Datro Fofana (19) sin spesielle historie for første gang.

Da Moldes klubbkokk Torbjørg «Tante» Haugen kom på besøk i ungguttens leilighet for å lage mat, fikk han fort beskjed:

– Hun fortalte meg at det var i akkurat denne leiligheten Haaland bodde. Og når «Tante» sier noe, er det sant. Da svarte jeg: «Det er bra. Det er bra!» Det er symbolsk. Du sier til deg selv: Vi begynner på samme sted. Og i morgen skal jeg bli som ham. En stor spiller.

Samme klubb, samme posisjon, samme oppsiktsvekkende talent, til og med samme leilighet; parallellene til Haaland er uunngåelige for Eliteseriens heteste salgsobjekt.

HÅPEFULL: David Datro Fofana er blant de største talentene i Eliteserien.
HÅPEFULL: David Datro Fofana er blant de største talentene i Eliteserien.

Mange ville kanskje latt seg tynge av et slikt forventningspress. Ikke David Datro Fofana. Det blir raskt tydelig at det ikke er slik den unge ivorianeren fungerer – og at nettopp dét er en vel så viktig del av suksessoppskriften som driblingen, farten, balansen og avslutningene som har gitt ham stempelet som «den råeste spilleren som noensinne har spilt i Eliteserien».

Der andre ser problemer, finner Fofana nemlig motivasjon:

I det sjokkerende dødsbudskapet om faren.

I slagene fra moren da han sluttet på skolen for å satse på fotball.

I de utallige avvisningene og de hånlige beskjedene fra trenerne i Elfenbenskystens akademier.

I de hardnakkede protestene fra venner og familie da han trosset alle og valgte Norge foran Frankrike og Belgia.

I vekten av å bære hele slektens økonomiske fremtid, det konstante presset fra de der hjemme, plikten om å lykkes for deres skyld.

I kritikken fra lagkameratene fordi han var for egoistisk, trenernes utallige timer med videoopplæring og frustrasjonen over å lære seg språket og kulturen.

Og i de gigantiske forventningene: Fofana går i Haalands fotspor, sammenlignes med brasilianske Ronaldo, følges tett av Premier League-klubber og har fått en prislapp som mangler sidestykke i norsk fotballhistorie.

Gjennom en drøy times intervju med TV 2 bretter Moldes stjerneskudd ut om den dramatiske barndommen, om listen han har over alle som har tvilt på ham, om hvordan han har lyktes i norsk fotball og om den skamløse selvtilliten.

– Hvor er du om fem år?

– Fem år?! Hvis noen sier til meg i dag at «David, du skal til Premier League nå», så drar jeg! Ikke om fem år, tre år eller to år. Nå!

– Hvor lang tid hadde du brukt på å tilpasse deg der?

– Gi meg én måned, så er jeg klar. Jeg kjenner meg selv. Én måneds trening som en kriger. Det holder.

David Datro Fofana er blant de største talentene i Eliteserien. Foto: Erik Teige / TV 2

«Dere er mine fiender.»

Fofana vokste opp i Elfenbenskystens hovedstad Abidjan, i den eksklusive forstaden Cocody.

– Når folk hører at du er fra Cocody, sier de at du er et rikmannsbarn. De fleste som bor der, er høytstående folk. Presidenten, ministre, sånne ting. Men jeg er ikke det! Pappa var professor, mamma solgte kyllinger og sånt. Det var ikke stort, men vi hadde det greit.

Fotballinteressen fikk han fra storebroren, men han utmerket seg ikke i ung alder. Han var ikke en del av en organisert klubb, hadde ingen trener.

– Jeg ble formet i gatene. Jeg er ikke som de andre, ikke skolert. Jeg er ikke et produkt av akademiene. Alt kommer fra gatene, sier Fofana.

– Hvordan påvirket det deg?

– Gatefotballen har litt av alt: Teknikk, fysikk, og avslutninger, for du spiller med bittesmå mål. Du må være veldig presis for å score.

– Jeg spilte med vennene til storebroren min. Jeg var den minste av alle. Jeg likte ikke å spille med de som var like gamle som meg. Da var det for lett. Jeg ville spille med de som var sterkere enn meg for å lære mer, sier Fofana.

I niende klasse bestemte han seg for å slutte på skolen for å satse på fotballen.

Det falt ikke i god jord hjemme. Selv om moren hans er «fotballgal», og en fast del av supporterklubben til Elfenbenskystens landslag, nektet hun lenge sønnen å ofre studiene.

– Du vet, hvis du sier i Afrika at du vil droppe skolen for å gjøre noe annet, blir det reaksjoner. Mamma var tydelig: Skolen kommer først, så andre ting. Vi kranglet i mange år. Hun slo meg hele tiden. Det er sånn det er i Afrika! Du kan ikke slutte på skolen for å satse på noe usikkert! Hun skjønte ingenting: «Vil du droppe ut for å satse på fotball? Hvem skal hjelpe deg?»

Han var overbevist om sine egne evner, men det var han stort sett alene om. Da han begynte å reise rundt til fotballakademier og -klubber i Elfenbenskysten, ble han møtt med den ene brutale beskjeden etter den andre:

– Det var vanskelig. Jeg var trygg på talentet mitt, men de sa nei. De sa «du er god, men det mangler noe». Jeg var ikke det de så etter. Jeg dro fra det ene stedet til det andre, men fikk samme beskjed.

– Hvordan taklet du det?

– Jeg ble forvirret. Det var rart. Men jeg tenkte at den dagen jeg blir profesjonell fotballspiller, skal jeg møte dette laget og gjøre dem vondt. Jeg sa det til meg selv hver eneste dag. Hver gang noen avslo meg, tenkte jeg: «Dere er mine fiender».

En dag ble han med storebroren på besøk til den lille tredjedivisjonsklubben Abidjan City, stiftet av den tidligere fotballspilleren Marco Né. Igjen ble han møtt med stengte dører, men de lovet å si ifra hvis en mulighet dukket opp.

En dag ringte storebrorens telefon. Abidjan City skulle spille en gatefotballkamp i nabolaget, og de manglet én spiller.

– Jeg fikk sjansen og knuste alle. Jeg så på Marco Né, han fikk hakeslepp. Jeg så pengesedler i øynene hans, sier Fofana.

Så fort han fikk muligheten i tredjedivisjon som 15-åring, tok det av. Han bøttet inn mål og ble etter hvert lånt ut til AFAD Djékanou i den øverste divisjonen, der han fortsatte å herje, drevet av å motbevise alle som ikke trodde på ham.

Den samme intense revansjelysten brenner fortsatt i ham.

– Da jeg var yngre, var det en trener som så meg rett i øynene og sa: «Du kommer aldri til å bli profesjonell fotballspiller.» I desember dro jeg til Abidjan og lette etter ham. Jeg lette overalt, med alle mine krefter. Jeg fant ham ikke. Jeg ville spørre ham: «Hva var det du sa igjen?» Jeg vil høre ham snakke.

Han sier at han husker alle sammen, ansiktene deres, hva de heter. Han har en liste i hodet.

– Jeg vil holde kjeften på alle de som avviste meg. Jeg jobber hardt for at de skal holde kjeft. Nå sender de samme folkene meg meldinger på Instagram og WhatsApp: «Gratulerer, vi følger med deg, fortsett sånn, du er god.» Det får meg til å le, sier han og gliser.

David Datro Fofana er blant de største talentene i Eliteserien. Foto: Erik Teige / TV 2

Sjokkbeskjeden

Gliset forsvinner da Fofana snakker om faren sin. Knottene under fotballskoene hans slår mot betonggulvet.

– Jeg liker ikke å tenke for mye på det. Det var… tøft. Men med tiden prøver jeg å glemme. For når jeg tenker på det, blir jeg sliten, sier han.

Fofana har akkurat fortalt historien om dagen livet hans endret seg. Han mener han må ha vært 11 eller 12 år gammel. Det ringte i telefonen.

– De sa at pappa var syk, og at han ville se meg, sier Fofana.

Han reiste den halvannen time lange turen fra Abidjan til kystbyen Jacqueville, dit faren hadde flyttet. Han kom til sykehuset og så at det var fullt av familie der.

– De sa til meg at «faren din er der inne». Så jeg prøvde å gå inn på rommet, men en sykepleier stoppet meg. Hun sa bare «Faren din er død». Hun sa det bare sånn. Jeg så på henne. Jeg var så forbløffet at jeg ikke klarte å si noe. Så sa jeg: «Slutt og tull, han er bare syk, få møte ham». Men hun sa nei. Han var død. Han kom hjem fra jobb og døde plutselig. Det var et sjokk.

Han forsvinner i sine egne tanker i noen sekunder.

– Hvordan har det preget deg?

– Jeg spiller for ham. Hele tiden. Det er navnet hans jeg bærer: Fofana. Det er en kilde til motivasjon for meg. Før jeg går ut på banen, snakker jeg med ham: «Se, far, jeg er på vei opp».

Farens bortgang har ikke gjort presset på Fofana mindre. Avgjørelsen om å satse på fotball forplikter; det er opp til ham å forsørge familien.

Som så mange andre afrikanske fotballtalenter lever han med en ekstra vekt på skuldrene sine. Han må lykkes. Ikke bare for seg selv, men for familien der hjemme.

– Det er vanskelig. Det er tungt å bære. Det er ikke lett i Afrika, vet du. Så når du prøver å få familien din ut av det, er du nødt til å bære alt. Du er nødt til det. Du har ikke noe valg. Hvis du skal prøve å bli noen, må du dra med alle dine etter deg, sier Fofana og fortsetter:

– Det er tungt for en unggutt å bære, men du bruker det som motivasjon: Hvis jeg blir noen, kan jeg få moren min ut derfra, broren min, søsteren min, onkelen min, han der, han der, han der … Mislykkes du, er det vondt. Men når du lykkes, er det enda vakrere.

Dagen før intervjuet med TV 2, kom storesøsteren og lillebroren hans på besøk til Molde med hennes ektemann og deres to barn. De bor i Frankrike, mens moren hans og slekten fortsatt bor i Abidjan.

– Jeg sender dem penger hver måned. Jeg prøver å dekke behovene deres. Mamma har det bra nå. Hun har ikke fått huset sitt ennå, men snart. Jeg vil at hun skal kunne kjøpe hva hun vil og ta vare på alle rundt seg.

– Er det drømmen, å kjøpe et hus til moren din?

– Det er drømmen. Vi har snakket om det. Hun skal få velge hvilket hus hun vil.

Molde 20220402. 
Hjemmelagets David Fofana før avspark i eliteseriekampen i fotball mellom Molde og Vålerenga på Aker Stadion.
Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB

«Mamma fulgte etter meg i skjul»

Etter å ha vært skeptisk lenge, begynte Fofanas mor etter hvert å støtte sønnens plan om å bli profesjonell fotballspiller.

– Folk kom til henne og sa «sønnen din er god». Hun begynte å skjønne det, smiler unggutten.

Det gikk slag i slag da han først fikk en fot innenfor den ivorianske klubbfotballen: I takt med målene og de målgivende pasningene hans økte antallet speidere og agenter på kampene hans.

En av de som var tidlig ute med å få øynene opp for ham, var den norske agenten Atta Aneke. Han hadde gjennom samarbeidspartnere i Elfenbenskysten og sin partner Krister Gundersen skjønt at Fofana var noe helt spesielt.

Etter å ha fulgt Fofana tett og blitt kjent med familien hans, ble Aneke spillerens agent. I starten av 2020 organiserte han et prøvespill med Molde.

17 år gammel ankom «Foffa», som han har blitt kjent som på Aker stadion, et bitende kaldt Molde.

– Det var så kaldt. Det føltes som at noen hadde kappet av meg fingrene. Jeg klarte ikke å fullføre treningene engang, sier Fofana.

Det hindret ham ikke i å gjøre et spektakulært inntrykk i løpet av de to treningsøktene han rakk før coronaen stengte ned samfunnet og sendte ham hjem til Elfenbenskysten igjen.

– Den første treningen hans var helt utrolig. Han satte ballen i mål på en helt rar måte som jeg aldri har sett før, lurte keeperen med ett touch og bare banket den i mål. Han gjør ting vi aldri har sett før på stadion her, sier Magnus Wolff Eikrem til TV 2.

– Vi skjønte at dette var rått, sier administrerende direktør Ole Erik Stavrum i Molde.

Til tross for kulden, og at han bare ble værende følte Fofana seg godt tatt imot: Folk var vennlige, byen var rolig og han kunne snakke fransk med Mathis Bolly.

– Jeg følte meg hjemme, sier Fofana.

I mars 2020 fremstod han som en spiller innenfor Moldes rekkevidde. Men i løpet av det neste året skulle det for alvor spisse seg til rundt juvelen: Han ble tatt ut i landslagstroppen til Elfenbenskysten sammen med Nicolas Pépé og Serge Aurier, og det lå kontrakter på bordet fra franske Angers og Strasbourg samt belgiske Waasland-Beveren.

Hjemme i Elfenbenskysten økte spenningen. Fofana hadde fylt 18 år og skulle velge sin neste destinasjon. Det var mye på spill, og ryktene begynte å spre seg om at nabolagets stortalent var på vei til Europa.

– Du vet, når du begynner å få et navn i hjemlandet ditt, er det noen folk som er imot deg. Det er alltid noen som er litt misunnelige og vil deg vondt, sier Fofana.

Så da de profesjonelle tilbudene lå klare og han skulle bestemme seg for hvor han skulle signere, begynte moren hans å beskytte ham.

– Jeg spilte hele tiden i gatene. Jeg var jo ikke tilknyttet en klubb, så jeg spilte kamper i gatene. Men moren min var redd for at noen skulle skade meg. Hva kom til å skje hvis jeg skadet meg og klubbene sa at de ikke ville ha meg likevel? Hun ville ikke starte på nytt igjen. Så hun ga meg forbud mot å dra ut, sier Fofana.

Han fikk streng beskjed: Hvis han skulle trene, måtte det være alene uten at det var andre der.

– Men jeg ga faen. Jeg måtte spille. Så jeg dro ut med pene klær på meg, skiftet hos venner, spilte fotball, og så vasket jeg meg hos vennene mine så jeg ikke skulle være skitten da jeg kom hjem.

Til slutt ble han avslørt.

– Hun fulgte etter meg i skjul. Og så kom hun rasende ut på banen og kjeftet på meg og dro meg med hjem, sier Fofana.

Avgjørelsens time var kommet. Alle rådet ham om å dra til Frankrike eller Belgia. Han ville tjene mer penger, han kunne språket, barndomsklubben ville fått betalt flere millioner.

Men Fofana gikk mot strømmen.

– Til og med mamma var sint på meg. Alle sa at «det er altfor kaldt i Norge, han kommer ikke til å spille bra eller tilpasse seg. Hva med språket? Hva med folkene?» Jeg tenkte at det finnes folk som spiller i kaldere land enn Norge. Det er gode spillere i Norge. Svarte spillere også. Jeg ba mamma stole på meg og støtte meg, ikke bry deg om de andre. Hun gikk med på det og vi signerte kontrakten med Molde.

– Hvorfor Molde?

– Jeg hadde noen utrolige tilbud fra Frankrike, lønnen og alt var mye større. Men jeg foretrakk å komme hit. Tilpasse meg. Hvis jeg hadde dratt til Frankrike, kunne jeg sikkert tilpasset meg, men jeg sa til meg selv at det kom til å bli vanskeligere enn her. Den franske ligaen er tøff. Så jeg tenkte at Molde var en fin klubb. De kunne lære meg alt her. Jeg kunne til og med lære meg engelsk.

David Datro Fofana er blant de største talentene i Eliteserien. Foto: Erik Teige / TV 2

«De gjorde narr av meg».

Forventningene stod i taket da ivorianeren signerte en fireårskontrakt med Molde i fjor. Fofanas agent Atta Aneke beskrev det som «et mirakel» at en så begavet og ettertraktet spiller hadde valgt en norsk klubb.

Det roet seg ikke da den unge spissen debuterte med å komme inn fra benken og score mot Hoffenheim i Europa League den 18. februar.

– Jeg kjente på et helt vilt press. Så da jeg scoret, spurtet jeg rundt som en gal. Jeg ante ikke hva jeg drev med, ler Fofana.

Men til tross for drømmestarten ble hans første sesong en stille affære. Han startet bare én kamp i Eliteserien, mot Vålerenga, ellers kom han bare inn fra benken. Han scoret ingen seriemål.

På trening og i kamp frustrerte han lagkameratene. Eikrem forteller at han kunne finne på å drible en motspiller for deretter å vente på ham og drible ham igjen, istedenfor å spille til en lagkamerat.

– De gjorde narr av meg. Jeg er sikker på at de tenkte at jeg var en idiot. De sa at jeg bare driblet. Og jeg gjorde jo bare det. Jeg skjønte ingenting. Så jeg prøvde bare å drible meg ut av det. Noen få ganger var det veldig bra, men for det meste var det elendig, sier Fofana.

Ifølge administrerende direktør Ole Erik Stavrum var det tidkrevende å få styr på individualisten Fofana i starten.

Daglig leder i Molde FK, Ole Erik Stavrum.
Daglig leder i Molde FK, Ole Erik Stavrum.

– Jeg tror nok Erling Moe og gutta i teamet hans har brukt mer tid på «Foffa» enn alle de andre spillerne til sammen siden han kom. Vi har brukt mye tid på akkurat det, sier han om jobben med å få ivorianeren til å bli en bedre lagspiller.

I tillegg måtte han tilpasse seg kulturen, forstå taktikken, jobbe hardere i forsvar og ikke minst lære seg engelsk. Han beskriver det som en stor nedtur da troppens eneste fransktalende spiller, Mathis Bolly, dro på utlån til Stabæk i august i fjor.

– Det første året var tungt. Jeg trente hardt, så dro jeg på engelskkurs på kvelden. Jeg var utmattet. Jeg skjønte ingenting av hva folk sa i begynnelsen. Jeg skjønte ikke systemet heller. Det var ikke lett, sier Fofana.

Det hjalp ikke at familie og venner i Elfenbenskysten mente de fikk rett i advarslene mot å flytte til Norge.

– Da jeg kom hit og ikke fikk spille, sa alle «vi sa det, David, at du ikke kom til å lykkes! Hvorfor gjorde du ikke som vi sa?» Selv mamma var sint på meg en stund. Broren min også.

– Men jeg svarte dem: «Det kommer. Jeg har ikke dårlig tid.» Jeg var rolig. Jeg tvilte ikke. Folk snakker, men det er jeg som er her borte. Det var en ekkel følelse å høre dem, men det gikk over. Jeg kom hit for å bli bedre, sier Fofana.

Han får mye ros av klubben for innstillingen.

– Heldigvis har Datro vært tålmodig selv om han ikke fikk spille mange kamper i fjor, sier Stavrum.

– Han har vært lærevillig og tatt til seg det vi ønsker, med jevne skritt. Han har vært en lett mann å jobbe med, sier trener Erling Moe.

For Magnus Wolff Eikrem var det bare et tidsspørsmål før stortalentets evner skulle åpenbare seg for det store publikum.

– Det vi ser ham gjøre i kamp nå, har han gjort på trening i et og et halvt år. Vi er ikke overrasket, vi har bare ventet på når det skulle komme, sier playmakeren.

David Datro Fofana er blant de største talentene i Eliteserien. Foto: Erik Teige / TV 2

Vil bli bedre enn Ronaldo

Siden mai har hele Norge fått se det spinnville talentet som bor i Fofana. Formen hans er spektakulær: Syv mål og tre målgivende pasninger på de siste ti kampene i Eliteserien, to mål og én målgivende pasning i Conference League-kvalifiseringen.

– Når skjønte du at dette kom til å bli din sesong?

– Helt i starten av sesongen. Ikke det engang. Allerede da vi fikk ferie i fjor. Jeg sa til meg selv: Jeg skal «drepe» alle! Jeg bestemte meg for at vi aldri skulle tape en kamp med meg på banen, sier Fofana.

Rekken holdt i 20 kamper, frem til 1-2-tapet borte mot Kisvárda i forrige kamp, men det hindret ikke avansement til Conference League-play off.

Sesongens store høydepunkt kom i den første kampen mot ungarerne, da han mottok ballen midt på banen og la ut på et ellevilt dribleraid der han til slutt lekte seg forbi keeperen og dyttet ballen i åpent mål.

Scoringen har fått internasjonal oppmerksomhet og har skapt paralleller til Lionel Messi og Diego Maradona.

– Det er greia mi! Jeg har alltid gjort det siden jeg var liten. Jeg gjør det ofte på trening også. Hvis jeg løfter hodet og ser at jeg er alene og har seks motspillere foran meg, så bare gjør jeg det. Jeg kunne spilt ballen til Kristian (Eriksen) eller Emil (Breivik), men jeg sa til meg selv at jeg kunne gjøre det.

– Hvordan var reaksjonene?

– Alle snakker om det! Jeg får meldinger av alle. Folk sier at navnet mitt er overalt i avisene i Elfenbenskysten, sier Fofana.

Har du ikke sett Eliteseriens største fenomen i aksjon, kan han oppsummeres som en spiss med «en utrolig balanse i kroppen, som rister av seg motstandere, og har en utrolig teknikk og kontroll i stor fart», ifølge trener Erling Moe.

Lagkamerat Etzaz Hussain appellerte enda mer til journalistenes ønsker om store overskrifter da han etter solomålet mot Kisvárda sa at Fofana minner ham om den brasilianske Ronaldo.

– Jeg ble jo litt glad. Det er bra å bli sammenlignet med en så stor spiller. Men det betyr ikke at jeg nøyer meg med det. Han sammenlignet meg med «El Fenomeno», men jeg har lyst til å bli enda bedre enn Ronaldo var. Jeg skal gjøre det jeg kan, for å bli minst like god som Ronaldo. Minst! Jeg vet at han sa det litt på tull, men det er en motivasjon for meg. Det gjør at jeg må jobbe enda hardere. Jeg skjønner det, sier Fofana.

– Det virker som at du finner motivasjon i absolutt alt.

– Alt. Jeg tar bare tak i det jeg kan bruke som noe positivt. Resten driter jeg i. Jeg har vært sånn siden jeg var liten. Du kan si at det er min største styrke.

Der Hussain trekker frem Ronaldo, referer Fofana selv til et knippe av tidenes beste fotballspillere på spørsmål om hvem han lar seg inspirere av i spillet sitt:

– Når det gjelder dribling, ser jeg på Ronaldinho og gamle Ronaldo. Når det gjelder å score, er det Cristiano Ronaldo. Headingene hans, hvordan han plasserer seg i boksen. Når det gjelder retningsforandringer, er det Lionel Messi. Hvordan han planlegger raidene sine. Når det gjelder å bruke fysikken, er det Zlatan Ibrahimovic. Jeg ser på hvordan han holder unna forsvarere med kroppen sin.

– Det høres ikke ut som en dårlig blanding.

– Jeg vil være komplett, ha litt av alt. Jeg ser på dem alle sammen. Jeg har lyst til å bli verdens beste. Jeg skal jobbe hardt for det. Hvorfor ikke? Det er ikke umulig.

Molde-trener, Erling Moe. Foto: Erik Teige / TV 2

– Han blir den første over 100 millioner.

Det står allerede i sommer klubber klare til å kjøpe Fofana fra Molde dersom klubben hadde latt ham gå for 50 millioner kroner. Belgiske, franske, engelske klubber; enhver speider med respekt for seg selv vet at en ny superspiss er på vei fra Haalands gamleklubb.

Men det er helt uaktuelt å selge til den prisen. Planen for Fofana er lagt: Først skal han hjelpe Molde til seriegull og suksess i Europa. Så skal han bli tidenes dyreste salg fra Eliteserien. Det ble rapporter om at Erik Botheims overgang fra Bodø/Glimt til Krasnodar i januar var på 80 millioner kroner pluss bonuser, det største salget til nå.

– Den må vi slå. Det må være planen, sier Stavrum.

– Er prislappen 100 millioner kroner?

Stavrum ler:

Ett hundre?!

Erling Moe har ingenting imot å være åpen om stjerneskuddets pris.

– Han blir den første over 100 millioner kroner fra Eliteserien. Han går ikke herfra under det. Det må i så fall til, sier Molde-treneren.

Det er en prislapp Fofana selv ikke har noen problemer med.

– Det kan hende det kommer klubber som byr mer enn det også. De kan by 150 eller 200 millioner kroner. Jeg blir glad når folk sier jeg kan bli tidenes dyreste spiller fra Eliteserien, men jeg tenker ikke så mye på det. Om det blir 150, 200 eller 300 millioner kroner, er det bra for Molde. Jeg kommer til å få min lønn. Men Molde har satset på meg, så jeg håper de tjener godt på det også, sier han.

Kontrakten hans varer ut 2024 og han sier at han ikke har noen problemer med å bli værende i Molde frem til januar eller neste sommer.

Han vil vinne seriegull, bli toppscorer og kåret til ligaens beste spiller.

Men hvis muligheten byr seg, er han ikke vond å be.

– Det er opp til Atta (agenten). Hvis han sier «David, jeg har en klubb som har et bra tilbud til deg». Hvem er jeg til å si nei til det? Selv om jeg har det bra her, vil jeg alltid sikte høyere. Hvis noe skjer og alle er fornøyd, drar jeg. Hvis ikke, er jeg tålmodig.

– Hvor ville du dratt hvis du kunne valgt?

– Ligaen min er den engelske. Jeg vil til Premier League. Hvis jeg kommer dit, drar jeg aldri derfra. Jeg må ende opp der. Hvis Molde kan sende meg direkte til England, er det greit for meg. Jeg tilpasser meg alt. Jeg kommer til å lykkes der. Da er det over.

– Du er helt sikker på at du kommer til å lykkes, du?

– Det er nettopp det. Jeg vet det. Jeg vet at jeg kommer til å lykkes.

– Hvor kommer selvtilliten fra?

– Det er bare sånn det er.