– Noen kommer dårlig ut av det. Og familien kommer dårligst ut

Det er solskinn i Bergen, likevel rynker Kjetil Knutsen på nesen.

Han står i bunnen av Stoltzekleiven, skuer mot toppen. Det er over 300 meter opp, rundt 900 trappetrinn.

– Det er lenge siden jeg har gjort dette, så jeg kvier meg noe jævlig, sier Knutsen.

Bodø/Glimt-treneren er ikke så ofte i hjembyen lenger. Han har nesten aldri tid. Arbeidet lenger nord er altoppslukende.

Men, for en gangs skyld, har han funnet en lomme i kalenderen. En uke med treningsfri har gitt ham muligheten til å dra hjem.

Så nå står han her, kledd i teknisk tøy, for å ta fatt på en særbergensk aktivitet. Å gå opp den stupbratte Stoltzekleiven.

– Jeg skal gi alt. Jeg synes det er et godt utgangspunkt at man alltid gjør sitt beste, sier Knutsen, og tripper oppover.

Se hele intervjuet med Kjetil Knutsen i Fotballpunch på TV 2 Play.

Savner hjembyen

Savnet av Bergen kan være stort innimellom. Selv om Knutsen har funnet seg godt til rette i Bodø, og nærmest blitt en folkehelt i byen, er båndene til hjemstedet stadig sterke.

Samboeren bor der fortsatt. Barn og barnebarn også.

Dette er en av få ganger han har kunnet dra hjem for å besøke dem.

– Konsekvensen av det jeg har sagt ja til, er at jeg ikke kan besøke dem. Datteren min, som snart blir 14, har sett faren sin sjeldnere enn venninnene sine, sier Knutsen.

Men for ham er det ingen vei utenom. Om treneren fortsatt skal kunne gjøre Bodø/Glimt bedre, må han være til stede. For spillerne, for klubben.

Familien må komme i andre rekke.

– Vi har funnet løsninger, men noen kommer dårlig ut av det. Og de kommer dårligst ut, sier Knutsen.

– Er det vanskelig for deg?

– Denne jobben har noen sider jeg ikke kan tenke for mye på, for da roter det til følelseslivet mitt, sier han.

Alt eller ingenting

Innimellom de tunge utpustene, klarer Knutsen så vidt å presse frem noen banneord.

– Jeg er blitt nordlending, flirer han, og tar et nytt kneløft opp neste trappetrinn.

Han nærmer seg toppen, full av melkesyre, men uten et snev av lyst til å gi seg. Det ligger ikke i hans natur.

Når han først har sagt ja til å gjøre noe, gjør han sitt ytterste for å gjøre det bra. Enten det er å trene et fotballag eller å gå bratte motbakker.

– Kompromisser fører til middelmådighet, sier Knutsen.

Derfor kan han ikke pendle mellom Bergen og Bodø. Derfor forbyr han også andre i trenerteamet å gjøre det.

– Skal du jobbe i en toppklubb, kan du ikke pendle. Enten er du med, eller så er du ikke med. Det er et krav for å holde på med dette, sier han.

– Tror du folk flest forstår hvor mye du forsaker?

– Nei, det tror jeg ikke, men det er det heller ikke viktig for meg at de gjør. Jeg gjør ikke dette for at folk skal mene noe om det.

Trener i skolegården

Han trener Bodø/Glimt fordi han elsker det. Fotball er hans store lidenskap, han har brent for faget siden barndommen.

Allerede da han var lilleputt, var han spillende trener på laget. I skolegården organiserte han lag i friminuttene.

– Jeg blir litt flau av å tenke på det, for det var mange som fikk beskjed om hvor de skulle være og hvor de skulle spille. Jeg måtte gjøre det effektivt, sier Knutsen.

Han var opptatt av detaljene, de små tingene som kunne gjøre spillerne og laget bedre, og kommuniserte det til medelevene.

Som voksen fortsatte han å forkynne fotballbudskapet. Først i breddeklubben Hovding, så til juniorene i Brann, videre i Fyllingen og Åsane.

Snakker ut om Roma-bråket: – Planlagt spill

Og til slutt i Bodø. Der han har gjort Glimt til Norges beste lag.

– På årsmøtet til Glimt i 2018, sa klubbens daglige leder at Glimt aldri kom til å vinne Eliteserien. Det var oppfatningen. Jeg dro heller ikke dit for å vinne, sier Knutsen, og fortsetter:

– Det jeg brenner for er utvikling, å få maksimalt ut av ting. Hvor bra det kan bli, er det ingen som vet.

Nærhet til jobben

I Bodø har Knutsen bosatt seg like ved Aspmyra. Helt bevisst.

Med arbeidsplassen som nærmeste nabo, er han aldri langt unna, dersom noen skulle trenge ham.

Som sjef for en gruppe mennesker, flesteparten unge menn, ønsker han å være tilgjengelig til alle døgnets tider.

– Om en spiller ønsker et møte med meg klokken ti om kvelden, så er jeg tilgjengelig. Jeg er spillernes mann, ikke en klubbmann. Alt annet blir feil for meg, sier han.

For spillerne skal kunne stole på ham. Når han stiller krav og utfordrer dem, vil han at spillerne skal vite at han gjør det uten en agenda.

At han er streng fordi han vil det beste for dem.

– De spillerne som kommer inn, får litt sjokk av kravene vi stiller. Men også av rausheten vi viser, sier Knutsen.

– Vi er rause på den måten at alle ønsker at du skal lykkes her. Men hvis du ikke gjør det som kreves, blir det tungt for deg. Dette gjelder ikke bare kravene fra oss trenere, men også fra de andre spillerne. Det tror jeg er mekanismer som gjør at vi lykkes.

Inspirert av Eggen

Men han bare tror det. Selv om han har ledet Bodø/Glimt til to seriegull, poengrekord og spill i Europa, hevder han ikke å ha noe fasitsvar på hvorfor de har lykkes.

– Jeg tror det er en miks av mange ting. Vi planla jo ikke å vinne ligaen, så jeg vet da faen hvordan vi klarte det, sier han og ler.

– Men du kan kanskje forklare det bedre enn noen …

– Ja, det håper jeg. Jeg tror på den friheten vi har. Vi er offensive og uredde i tilnærmingen, sier Knutsen, og fortsetter:

– Vi prøver å finne ut hvor bra et menneske kan bli i et lag. Det er en kraft i alle, det handler om å få den ut.

Han har alltid vært inspirert av Nils Arne Eggen, godfotteorien, både når det gjelder fotball og lederstil.

– I Glimt har de mye av den samme filosofien og tankegangen. Jeg har enorm respekt for historien til klubben, sier Knutsen.

Men for klubben har det vært svært viktig å få inn en trener som ser den med nye øyne.

– Kjetil har en enorm sult etter å gjøre seg selv og omgivelsene bedre. Han tvinger alle til å tenke gjennom om de kan utvikle seg videre, sier sportssjef Aasmund Bjørkan, som også har vært spiller og trener i Glimt.

– Det er bare en enorm «drive» i ham, rett og slett.

Går foran

På toppen av Stoltzekleiven faller Knutsen ned på bakken. Han legger armene på hodet, vrir seg og puster tungt.

Han brukte knappe 17 minutter på å komme seg opp.

En ålreit tid, særlig med tanke på at det er flere år siden forrige gang.

– Akkurat nå savner jeg ikke Bergen, sier Knutsen.

Han har gitt alt, slik han alltid gjør. Å kreve mye av andre er umulig om han ikke krever mye av seg selv.

– Hvis du skal være en leder, både i gode og dårlige tider, må du alltid være villig til å gå foran, sier han.

– Den dagen jeg ikke lenger er villig til å ofre det jeg gjør, kommer jeg til å gi meg.