Milo endret Brann-profilen
Nyslått cupmester og nybakt far. Mathias Rasmussen forteller om sitt nye liv, og at det ikke har vært lett å kombinere toppidrett og ansvar.
Et ungt, smilende par, en liten baby og mange bilder av felles opplevelser møter deg om du er på besøk hos Mathias Rasmussen.
Brann-spilleren er nettopp kommet hjem til sin lille familie etter nok en treningsøkt med laget.
En rolig økt denne gangen.
– I dag var det bare kos, sier 25-åringen.
Det har det vært hjemme også.
– Han har sovet fra du gikk og nesten helt frem til du kom hjem, sier samboer Sille om tre måneder gamle Milo.
– Han er utrolig snill, istemmer Rasmussen.
Det glitrer i midtbanespillerens øyne når han snakker om den nye verdensborgeren.
– Det er veldig gøy.
– Man merker at man nå har noe som er veldig viktig i livet sitt og at fotballen blir mindre viktig, sier en ærlig sørlending.
Som for veldig mange fedre før ham, ble det å oppleve en fødsel på nært hold, med kjæresten kjempende i sykesengen, en overveldende opplevelse.
– Jeg gråt jeg også, ja. Det var skikkelige gledestårer. Det var aldri hulking, men tårene bare kom.
Dette har endret seg
Samboer og småbarnsmor Sille merker stor forskjell på livet med fotballspilleren etter at Milo kom til verden. Hun ser mer til mannen hun har valgt å dele livet med.
– Nå er han med på å gjøre familieting, sier Sille og ler.
– Han er med på å gå tur, gå på kjøpesenter, sånne ting som jeg liker er han også med på nå som vi har fått Milo.
Mens samboeren forteller er Rasmussen i gang med dagens middag. Kylling Tandoori står på menyen.
– Vi skulle hatt naanbrød, kommer det fra kjøkkenet.
Frekvensen på bidragene hjemme har økt. Timene brukt med lagkompisene på Brann Stadion er blitt færre.
– Han kommer tidligere hjem. Ikke så mye kortspill. Han elsker jo å være med Milo, så han er kjempeglad og fornøyd det meste av tiden, sier Sille til TV 2.
– Vi kranglet senest i går, så nå juger hun litt, skyter Mathias inn og ler.
– Ikke helt optimalt
Rasmussen kan fotball. Som 16-åringen kom debuten i Eliteserien. Den gang for Start.
Ni år senere er livet annerledes. Han er langt bedre i jobben sin, ble av flere kåret til årets spiller i Obosligaen forrige sesong, men siden februar har 25-åringen blitt nødt til å ta hensyn.
Lille Milo bryr seg ikke om pappa trenger hvile.
– I begynnelsen var det en periode der jeg følte søvnen og restitusjon ikke var helt optimal.
– Det har tatt litt tid. Vende seg til det og å komme inn i nye rutiner. Nå må jeg ta hensyn. Man blir stadig bedre kjent med ham og kjenner på hvordan han er.
En overgang
Det å skulle kombinere toppidrett, intense treningsøkter, mye reising og prestasjonskrav med endret tilværelse på hjemmebane, har ikke bare vært lett.
Egoet får kjørt seg.
– Nå må jeg se om det går greit for Sille å ha ham så og så lenge, passe på at ikke hun blir for sliten, fordele ansvaret. Det tok litt tid å komme inn i, men nå synes jeg det fungerer veldig fint.
Forrige sesong herjet Branns kreative midtbanespiller. 15 mål og ti assist ble fasit. Nå har de offensive bidragene latt vente på seg.
Åtte kamper ut i årets sesong står 25-åringen uten scoring. To målgivende.
– Jeg merker jo selv at jeg skulle hatt 10-15 prosent mer futt i beina.
Et stykke unna
Brann har tatt Eliteserien med storm. Klubbens første cupgull siden 2004 er sikret.
Likevel mener mange at Rasmussen har vært et stykke unna toppnivået de mener han har inne.
Forklaringen er sammensatt, mener den nybakte faren. Men at livet på hjemmebane har endret seg drastisk, betyr mye.
– Jeg vet ikke om jeg kan skylde på hormoner eller at jeg har vært mye emosjonell i denne perioden. Men jeg merket at jeg ble veldig fort gretten og sur.
– Jeg var nok ikke helt mentalt påskrudd og der jeg skulle være, sier Rasmussen.
25-åringen har aldri hatt problemer med å si ifra om det er noe han misliker, gi klare meldinger. De siste månedene har vært utfordrende.
– Jeg tror alle merket det. Det var småting som gjorde meg sur. Hvis vi gjorde en øvelse på trening og noen kom litt for nærme meg, så ja...det var ikke mye som skulle til, sier den ellers meget sindige lyngdølen og smiler.
– Det var ikke krise, liksom, men jeg tror gutta merket det, ja.
– Ikke redd for det
Nå er rutinene på plass.
Rasmussen har fått noen måneder til å kjenne på nivået som kreves.
Både som eliteseriespiller og som småbarnsfar.
– Etter hver kamp gleder man seg bare til å se ham igjen. Med en gang dommeren har blåst begynner man å tenke på kid'en sin, at han er på tribunen. Det tror jeg kan gi noe.
– Samtidig er dette ett nivå opp. Jeg kan ikke tenke at det jeg gjorde i Obos er nok til å briljere i Eliteserien. Men jeg er ikke redd for det. De gode prestasjonene ligger og venter på meg, det vet jeg.
Mer komplett
Nedturene går fortere over.
– Ja, absolutt. Det gjør ikke så mye om det har vært en dårlig kamp, for når han kommer hjem og er med Milo så er det som om alt forsvinner, sier samboer Sille.
– Før Milo kom trengte han alltid litt tid alene, fortsetter hun.
– Det stemmer, sier Rasmussen.
– Det er klart at jeg bryr meg hvis jeg har hatt en dårlig kamp, men man kan ikke gjemme seg på et rom og grave seg ned. Det har jeg ikke tid til. Man må jo hjem å ta ansvar.
Tandoori-retten er klar til servering. Rasmussen er blitt en mer komplett spiller. I hvert fall i samboerens øyne.